Kriseforståelse

Forsker og forfatter Bergljot Gjelsvik falt ned trappa etter et møte på Universitetet i Oxford en januardag i 2018. Da hun våknet på sykehuset, var hun fullstendig lam. Selv evnen til å orientere seg i rommet, manglet hun. Lå hun, satt hun? Alt var revet vekk fra det ene sekundet til det andre. 

Når Magasinet Psykisk helse møter Gjelsvik på kontoret hennes på Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, er det bare noen dager siden femårsmarkeringen for fallet. Hun sier like ofte fallet, som ulykken. Også i den nye boken Inn i krisen – veier til å møte og forstå intense kriser og selvmordsfare, bruker hun «fallet», sånn at vi som lesere må konfronteres med den doble betydningen: Det personlige fallet. De menneskelige kostnadene i tillegg til de fysiske skadene. Dette som har smertet aller mest. Og, som Bergljot Gjelsvik har opplevd at så mange har prøvd å bevege seg rundt. Enten med en overdreven positivitet om fremtiden, antagelser om hvordan hun har det, eller ignorering, som fra helse­personellet. Alt hun ønsket selv var at noen virkelig lyttet, var der i det vonde med henne. 

– Vi har en berøringsangst for intens smerte, sier Gjelsvik og mener alle, fra enkeltmennesker til system. Også i selvmordsforebyggingen, som er fagfeltet hennes. 

– Veldig få på sykehuset spurte «hvordan er dette for deg?» Hvem jeg var, og hva jeg følte var irrelevant. Jeg ble møtt av et system som ofte beskrev det som skjedde som milepæler i et typisk ryggmargsskadeforløp. Disse milepælene var langt fra min opplevelse. Å bli møtt primært på den måten er veldig vanskelig. Det er mer enn det. Det er fremmedgjørende og ensomhetsskapende.

Fra begge sider

Hele yrkeslivet har Gjelsvik arbeidet med alvorlige livskriser og suicidalitet som terapeut, underviser og forsker. Fra sykesengen begynte hun å se paralleller til hvordan hun og andre terapeuter møter mennesker i dyp krise når kartlegging og vurdering av selvmordsrisiko er hovedfokus. En slik kartlegging er pålagt for alle helsepersonell og følger nasjonale retningslinjer, som tar for seg blant annet selvmordstanker og tidligere forsøk, i tillegg til bakgrunn og eventuell diagnose.

– Jeg mener ikke at vi skal slutte med kartleggingen, den gir kjempeviktig informasjon, men fordi vi er så pressa i helsevesenet i dag så kommer vi oss sjelden lenger. Risikovurdering er ikke behandling. Det er som om vi gir opp som terapeuter og blir jurister når det handler om liv og død, sier Gjelsvik og fortsetter:

– Det er et stort paradoks at når vi blir stilt overfor kliniske tilstander som krever dvelende endringsarbeid primært, tar vi i bruk begrensende og ofte korttidsbaserte tiltak, som observasjon. Vi tar fra pasientene gjenstander og setter dem i isolasjon, som om de var kriminelle. Og noen ganger er det nødvendig med slike tiltak, men det er veldig mangelfullt som dominerende tilnærming til et fenomen som trenger langsomt og dvelende endringsarbeid. Det tror jeg kan skape demoraliserte og redde terapeuter som ikke føler de har nok tid eller verktøy, og som møter desperate og redde
pasienter. Slikt blir det dårlige resultater av, og det ser vi også. Selvmordstallene går ikke ned, og pasientene i suicidal krise føler seg ofte dårlig møtt.

Kan ikke se selvmord komme

Den sterke fokuseringen på risikofaktorer, mener hun også har skapt en forventning om at jo flere risiko­faktorer en avdekker, desto større sjanse for å forutsi et utfall. En forventning hun mener lever blant media og allmennheten, helsepersonell og psykologistudentene.

– Vi kan ikke forutsi et selvmord.

– Nei?

– Nei, det er en idé om at selvmordsrisiko er noe
lineært, fra tanke og plan til handling, men fra forskningen vet vi at det er mye mer sammensatt. Det er viktig å ikke bare spørre «Har du selvmordstanker?», ja eller nei, men se på hva som skjer følelsesmessig og tankemessig når disse tankene kommer på banen. Et premiss i min og andres forskning er at det ikke bare er selvmords­impulser i seg selv som er farlige, men de kraftfulle prosesser som er knyttet til slike tanker, som kan skru opp volumet på krisen. Jeg har selv mange selvmordstanker. Jeg kan gå inn i et rom og lure på hvor jeg kan henge meg, og jeg har ikke det miste selvmordsrisiko. Disse tankene plager meg ikke – tanken er tilgjengelig fordi jeg jobber med dette faglig hele tiden. Det er i hvilket indre klima den suicidale tanken oppstår i, som er det avgjørende. Og det fanger ikke retningslinjene opp.

Forskeren mener retningslinjene også er mangelfulle i å anerkjenne det relasjonelle arbeidet som kreves ved selvmordsfare.

– De skriver i én setning at det er emosjonelt krevende å jobbe med selvmordsfare – det står ingenting om hvordan man skal gjøre det.

Både Gjelsviks egen forskning og andres viser at et uttalt ønske om å dø, ikke trenger å bety et konkret dødsønske, men et endringsønske: Noe må dø, som den intense livssmerten. Ved å ikke ha tid til å prioritere annet enn risikovurderingen går vi også glipp av verdifull kunnskap og mangfold i suicidale erfaringer, mener Gjelsvik.

Krevende pasientmøter

– Hvordan har det vært for deg selv å møte mennesker i suicidal krise?

– Det er jo dobbelt – å ta innover seg en annens smerte er ganske heftig. Klart det kan være godt med et skjema foran seg. Det kan bidra til å regulere din egen reaksjon på å høre det smertefulle, fordi du kan føle deg hjelpeløs. Både studenter og erfarne psykologer kan føle seg overveldet og komme i kontakt med eget mørke. Så å ha en agenda har jeg kjent også selv kan være godt. Puh, nå fikk jeg noe å gjøre her og så gå igjennom lista, istedenfor å si: «Fortell meg mer», og virkelig lytte etter det som blir, og ikke blir, sagt. Det er mer åpent og ambivalent – men kan også være mer livgivende.

Forskeren legger til at det selvfølgelig finnes terapeuter som gjør et kjempebra endringsarbeid med pasienter i dyp krise.

– Som er modige, og villige til å gå inn i det, men det er ikke det vi på papiret skal eller har mulighet til å gjøre, så det vil jeg si er unnataket mer enn regelen.

Selv har Gjelsvik blitt mindre redd for å «dvele i mørket» som hun kaller det, nå enn før ulykken.

– Og jeg opplever at det at jeg har synlige tegn på selv å være sårbar, legger til rette for kontakt med dem jeg møter. Jeg har selv erfart smerten ved at andre trekker seg når det blir intenst. Og det at vi kan erkjenne hverandres delte menneskelighet, gjør at det også kan bli et ordentlig møte.

– Hva mener du må endres?

– Det aller viktigste er å endre systemet vi jobber innenfor og få mer tid slik at vi være det jeg kaller de tre c-ene (fra engelsk, journ.anm): nysgjerrige, medfølende og selvmedfølende, og modige, sier Gjelsvik.

Disse stikkordene er like mye ment for helsepersonell som for pårørende og andre som møter mennesker i dyp krise.

– Det viktigste vi kan gjøre er å være villige til å dvele ved det smertefulle, og ikke gå omveier rundt det vanskelige. Tilpasset situasjonen spørre: Hvordan er dette for deg, egentlig? Hvordan ser verden ut fra der du er nå? Uten å umiddelbart gå i gang med å prøve å endre opplevelsen til den andre.

-Men er det ikke også en fortelling i vår tid at man som pårørende også må «verne om seg selv», «sette grenser», «ikke bli spist opp»?
-Der er en subfortelling om at vi kan bli tappet av smerte, av andres smerte. Jeg tror du som pårørende og medmenneske tar vare på deg selv når du ikke tar på deg roller eller går omveier med  tvungen positiv innstilling ved skulle heie, løfte, fikse. Være den positive og håpefulle. Det kan bare gjøre vondt verre. Det viktigste er å være en som er der.

–For man kan jo tenke: jeg må være den sterke, være sterk for deg nå.

-Ja, må man det? Jeg tror man kan hele mer ved å dvele. I boken forteller jeg om kommentaren fra mannen til en venninne av meg. Han sa simpelthen «Jeg skjønner at du har vært utsatt for noe utrolig dramatisk». Venninnen min kunne ikke skjønne hvorfor det var så betydningsfullt, for hun trodde de fleste var lyttende tilgjengelige til det som hadde skjedd, men for meg hadde de ordene en veldig stor kraft.