Høre stemmer

Hørselshallusinasjoner er lyder og stemmer man hører, som ingen andre hører, og som ikke kommer fra et sted utenfor en selv. Det kalles også sanseforstyrrelser.

Å være overbevist om at en eller flere personer snakker eller kommuniserer med deg, til tross for at det beviselig ikke finnes en ytre lydkilde, kan man oppleve uten å ha noen psykisk lidelse i det hele tatt. Hørselshallusinasjoner er vanlig ved flere tilstander, for eksempel rusmisbruk, nedsatt funksjon i tenkning og andre mentale prosesser og posttraumatisk stress­lidelse. Det er i tillegg et av de alvorligste symptomene ved den psykiske lidelsen som kalles schizofreni.

Ikke diagnose
Om lag 7,5 prosent av befolkningen hører stemmer som ikke finnes. Tre av fire som hører stemmer har ikke en psykisk diagnose. Stemmene hos personer som ikke har en diagnose er ofte mindre negative i sine kommentarer, og personene klarer bedre å undertrykke lydene ved å tenke på eller gjøre noe annet. Vanlige situasjoner å høre stemmer i, er ved søvnmangel, tretthet eller stress, men de kan også komme ved ensomhet og i stille om­givelser. Hvis man har det som betegnes schizofreni er hørsels­hallusinasjonene vanligvis plagsomme og har ofte et negativt innhold med kritikk, negative kommentarer eller befalinger.

Nerveceller aktiveres
Forskning ved Universitetet i Bergen viser at de samme nerve­cellene som styrer språkoppfatningen i hjernen også aktiveres ved hørselshallusinasjoner. Hvorfor det skjer er foreløpig ikke kjent.

Det er ikke farlig i seg selv å høre stemmer, men kan være en del av en alvorlig lidelse. Noen plages av stemmene og får angst for at de skal komme igjen. Behandling kan være kognitiv atferdsterapi og å lære seg mestringsstrategier. For noen kan legemidler være til hjelp.

Kilder: TIPS – Tidlig oppdagelse og behandling av psykoser
professor Kenneth Hugdahl, Universitetet i Bergen

Portrett av Solveig Kjus
(Foto: Liz Buer)

Solveig Kjus: – Skjer inne i hodet

– Stemmene oppleves som et voldsomt mas, som en film inni hodet eller noe sånt. Jeg tenker da at «personene» er virkelige, men ikke helt slik som deg og meg.

Solveig Kjus er romfysiker og forsker ved Nasjonalt kompetanse­senter for psykisk helsearbeid. Hun har en schizofrenidiagnose, hvor stemmehøring er ett av symptomene.

– Jeg forholder meg til «personer», som ikke andre kan se eller høre, når jeg er syk. Men jeg har veldig sjelden hørt dem med ørene eller sett dem med øynene. Det hele skjer liksom inni hodet mitt, men samtidig angår det meg veldig så jeg klarer ikke å la være å forholde meg til dem.

– Er de sider ved deg?

– Nei, de oppleves som personer med egne meninger og en vilje som ikke er min.

– Hvordan oppsto de?

– Jeg ble mobbet på barneskolen, og jeg hadde forandret meg for å tilpasse meg mobberne. Da jeg var 14 år flyttet vi, og jeg prøvde å gjøre et godt inntrykk. Ett år etter opplevde jeg masse krangling i hodet. Jeg fortalte en lærer at det var så mye krangling i hodet. Da så han rart på meg, og jeg tenkte at dette er ikke noe man prater om. Jeg snakket ikke om det på ti år. Det var vanskelig å gå rundt og bære på slikt alene.

Man kan så vidt se at det er skrevet «Nei» på hånden hennes.

– Når jeg har det vanskelig, og har en stemme i hodet som maser om at jeg skal skade meg, hjelper det ofte å ha det der. Jeg ønsker jo ikke å skade meg, det er han, den mannlige stemmen som ønsker det. Jeg har også en liten jente som jeg forholder meg til, som liker at jeg tar vare på henne, som er gode følelser.

– Spiller det en rolle for deg om man kan se bilder av lydene i hjernen?

– Det er jo veldig fasinerende, jeg er fysiker og målbare enheter blir liksom mer virkelige. Men jeg kan også bli redd ved tanken, for hva er egentlig virkelig? Er det egentlig sånn at disse personene eksisterer, at det er derfor det synes på bildene? Jeg prøver jo å tenke at det er sykdom og ikke egentlig virkelig. På den måten kan det de sier få mindre verdi, for eksempel det å måtte skade meg.

Solveig Kjus lever med stemmene og har gjennomført en lang utdanning, og hun har flere jobber.

– Kan stemmene også være en ressurs?

– Jeg har alltid tenkt at det er den mannlige stemmen som har æren for at jeg har en doktorgrad. Jeg tror ikke jeg hadde klart det uten ham. Det er mange som har vært uenig med meg i dette, som mener det er min fortjeneste, men det kjennes ikke sånn. Jeg har ofte tenkt at jeg har utdannelsen min mer på grunn av enn på tross av de psykiske utfordringene mine. Men de virkelig store problemene mine oppsto da jeg etter hvert ble så sliten av kampen inni meg at jeg ikke klarte å jobbe lenger. Og det ble som en negativ spiral, for da ble den mannlige stemmen veldig sint siden det viktigste for ham er at jeg er flink. Resultatet ble at han ikke lenger syntes at jeg fortjente å leve. Det var først da jeg fikk schizofrenidiagnosen.

«Snakk med noen om hvordan du har det, for det er en veldig tung byrde å bære alene.»

– Kan det være farlig, for eksempel at stemmer befaler deg å gjøre visse ting?

– Verken jeg eller de fleste andre med schizofreni eller som hører stemmer, er farlige. Det bildet som media og film­industrien skaper er veldig ensidig og feil. Jeg kan være farlig for meg selv siden jeg av og til skader meg selv, men jeg er ikke farlig for andre.

– Har du et råd til andre som hører stemmer, og som plages av det?

– Snakk med noen om hvordan du har det, for det er en veldig tung byrde å bære alene. Jeg har det mye bedre nå som jeg har noen å snakke med om det som skjer inni hodet. Ellers er mindfullness det som hjelper meg best når jeg ikke er veldig plaget. Jeg kan da tenke at «Oi, der kom han igjen» og så kan jeg observere det litt utenfra og tenke at jeg ikke behøver å engasjere meg i det han sier. Men dette fungerer bare når jeg har litt overskudd. Når jeg er sliten og veldig plaget så ringer jeg hjelpe­apparatet og tar litt ekstra medisiner. Jeg har ennå ikke lært meg å håndtere de situasjonene på egen hånd. Strikking og småprat om helt ufarlige ting fungerer også godt for meg.

– Når skal man søke hjelp?

– Når det blir for plagsomt, når du blir hindret i å fungere vanlig. Når du blir lei deg av maset, for eksempel. Hvis man klarer å prate om det, kan man be om en dobbelttime hos fastlegen.

Portrett av Kenneth Hugdal
(Foto: Liz Buer)

​Kenneth Hugdahl: – Vi kan «se» stemmene

– Med hjelp av såkalt MR-teknologi, kan vi se de områdene i hjernen som er involvert ved hørselshallusinasjoner.

Kenneth Hugdahl er professor ved institutt for biologisk og medisinsk psykologi, Universitetet i Bergen. Han er leder for et pågående forskningsprosjekt på stemmehøring.

– Nerveceller i hjernen, som kalles nevroner, kommuniserer eller «snakker» gjennom å sende elektrokjemiske impulser mellom hverandre. Dette er selve grunnlaget for at vi kan ha en bevisst opplevelse av noe vi hører, lukter eller ser, kort sagt selve grunnlaget for bevisstheten. Når vi opplever at noen faktisk snakker til oss så sendes det slike elektrokjemiske impulser mellom nerveceller i områder i hjernen som styrer språkoppfatning, sier Hugdahl.

– Er det slik at lyder utenfra og hallusinasjoner skaper samme elektrokjemiske impulser i hjernen?

– Ja, det er i alle fall det vi tror skjer. Nerveceller i de områdene i hjernen som styrer språkoppfatning «spontanfyrer», og blir aktivert uten at det foreligger en ytre lydkilde som kan forklare hvorfor de skal fyre av. Vi kan se at områdene aktiveres, men hvorfor de gjør det uten noen ytre påvirkning, vet vi ikke.

«Man kan trene på å la stemmene komme og gå, uten å gi dem oppmerksomhet, for eksempel med mindfullness.»

– Har man schizofreni, hvis man opplever det?

– Nei. Hørselshallusinasjoner er bare én form for hallusinatoriske opplevelser mennesker kan ha. Det er også vanlig ved noen sinnstilstander med synshallusinasjoner, som for eksempel ved rusmisbruk. Man kan ha hallusinasjoner ved ulike demenstilstander og Parkinsons sykdom. Det er også slik at opptil ti prosent av befolkningen generelt opplever å høre stemmer uten å ha en schizofrenidiagnose. En kan derfor ikke generelt si at man har schizofreni om man hører stemmer, og man kan også ha en slik diagnose uten å høre stemmer. Karakteristisk for personer som ikke har en diagnose, er at stemmene er mindre negative i sine kommentarer og at man bedre klarer å undertrykke stemmene gjennom å tenke på eller gjøre noe annet. Derfor er ikke stemmene like plagsomme.

– Er det en hjelp for den enkelte å se stemmene når dere skanner hjernen?

– Pasienter som deltar i studiene våre stiller opp for å øke forståelsen av hva dette fenomenet kommer av, selv om vi i utgangspunktet ikke kan bidra til behandlingen av den enkelte. Over tid håper vi at forskningen kan lede til forbedring for alle pasienter.

– Har du et råd når man plages av stemmer eller lyder som ikke finnes utenfor hjernen?

– Stemmene varierer over tid, de kommer og går. Noen er mer hyppige eller varer lenger, men de vil veksle i en viss forstand. Noe av det som plager mange er angsten for når «stemmen» kommer neste gang. Noen forteller at de har hjelp av musikk, for å distansere seg eller distrahere seg. Man kan trene på å la stemmene komme og gå, uten å gi dem oppmerksomhet, for eksempel med mindfullness.

– Hvilken rolle spiller det at vi kan se at hjernen oppfører seg som om stemmene faktisk fins?

– Om vi kan kartlegge hva som skjer i hjernen ved hørselshallusinasjoner, er det en ny innfallsvinkel til forståelse av schizofreni, der fokus ligger på et symptom mer enn på diagnosen. Schizofreni er en lidelse med mange symptomer og store variasjoner. Hallusinasjonsforskningen kan, jeg gjentar kan, lede til ny behandling som er symptom-spesifikk, og som kan lede til nye legemidler som ikke har like mye bivirkninger.

Teksten er hentet fra folderen «Hva er å høre stemmer» utgitt av Rådet fra psykisk helse med støtte fra Stiftelsen Dam.