Vi er ikke i samme båt

Mange trøster seg med å si at i koronanedstengningen er vi alle i samme båt. Dette er ikke situasjonen. Vi har forsømt oss overfor sårbare barn og unge som under krisen har fått det langt verre.

Vi snakker verken om felles skjebne eller felles trøst.

Kriser rammer ulikt og brutalt. Rådet for psykisk helse frykter voksende ulikheter og at klasseskillene etablerer seg i større omfang enn tidligere. Konsekvensene rammer over et bredt spekter, og mange vil måtte leve med dem resten av livet.

Mer vold og overgrep

Denne uken publiserte NKVTS en landsomfattende undersøkelse av vold, overgrep og psykisk helse blant ungdom i Norge våren 2020. Her ser vi store psykososiale konsekvenser for barn og unge som følge av covid-19 og smitteverntiltakene.

15% av ungdommene hadde opplevd minst én form for vold som psykisk vold, seksuelle overgrep på nett, vitne til vold i hjemmet, fysisk vold og seksuelle overgrep av en voksen. Noen av dem for første gang. Undersøkelsen viste også at mange, særlig jenter, opplevde nettovergrep for første gang under nedstengingen. Det gjør noe med deg når hjemmet er den arenaen du er mest sårbar på. Særlig når du er innelåst der i døgndrift avsondret fra de instansene som normalt skulle sett deg og gitt deg hjelp.

Ungdom i lavinntektsfamilier og der foreldrene hadde psykososiale vansker var mer utsatt for alle former for vold og overgrep under skolenedstengingen. Undersøkelsen viser en rekke konsekvenser vi burde vært i stand til å forutse, og i stedet lar vi sårbarhetsrisiko slå ut i grupper som historisk er mest belastet. Dette kan vi som samfunn unngå hvis vi tar lærdom av analysene vi får levert, og i stedet

Skoletiltak forsterker skillene

Situasjonen vi står i kan skape varige forskjeller. Over 12.000 osloelever har til nå vært i karantene. Funn fra november forteller at smitten har slått skjevt ut i skolene, de fleste er i Oslo øst, med lavest gjennomsnittsinntekt og bydeler der folk bor trangt. «Ungdomsprosjektet» står på spill ved langvarig isolering, karantene og ensomhet. Dette gjelder alle ungdommer, men mest de som er utsatt fra før. Nok en gang balanserer risikoen på en klasseskilleegg og faller markant ned på en side. De som har lite fra før får det verre.

Mange sliter

I en undersøkelse fra Folkehelseinstituttet ser vi at psykisk helse og livskvalitet generelt preges av smitteverntiltakene. I byer med strenge tiltak sliter folk mest, særlig de unge og de som bor alene. Selv om framtidsoptimismen totalt er høy, sliter flere med ensomhet og psykiske plager. 1 av 4 er ikke fornøyd med livet, 1 av 3 studenter er ensomme. Vi bekymrer oss for hva disse alarmerende funnene på sikt vil gjøre med den psykiske folkehelsa.

Nye selvmordstall

Nye tall fra 2019 viser at det fortsatt var katastrofalt mange som tok livet sitt allerede før pandemien startet. Så langt har ikke selvmordsfeltet vært prioritert høyt nok og hatt en tilstrekkelig ambisiøs satsning til at vi har klart å få til noen reell nedgang. Totalt 650 mennesker tok sitt eget liv i 2019 og av dem var 57 gutter og 28 jenter fra 0-24 år. Det er en dobbel tragedie når vi ikke klarer å fange opp og hjelpe så unge mennesker og møte deres behov på en måte som virker.

Det finnes både kunnskap og oversikt, men vi mangler finansielle muskler og reelle målsettinger om å få ned tallene til tross for at regjeringen i september lanserte en ny handlingsplan for selvmordsforebygging med nullvisjon for feltet.

Vi bekymrer oss for hvordan den psykiske helsesituasjonen og de personlige livskrisene vil slå ut for selvmordstallene i 2020. Sikkerhetsnettet rundt det enkelte menneske og risikogruppene har dette året blitt enda mer stormasket, og vi har en økning og opphopning av risikofaktorer som vi ikke kan se bort fra. Videre viser enkelte rapporter sammenheng mellom økning av gjeld, arbeidsløshet, psykisk uhelse/depresjon og selvmordsrater. Per i dag er det ikke grunnlag for å mene noe om hvorvidt pandemieffekten blir økning i selvmordstallene eller ei, men vi må jobbe forebyggende med det vi vet virker overfor de gruppene vi vet er i risiko. Også her uteblir satsingen.

Hjelpen må finnes

For de som endelig tør å be om hjelp så må den hjelpen finnes. Selv om det ikke er en økning av gjennomførte selvmord, er det en dobling av henvendelser med selvmordsproblematikk melder hjelpetelefonene. Mange av de som ringer er unge.

Åpenhet redder liv, men da må noen lytte. Hjelpetelefonene klarer ikke å besvare alle henvendelser. Det blir en dobbel avvisning for de som endelig ringer hvis ingen tar telefonen. Sannsynligheten for at de som blir avvist prøver å ringe på ny er liten. Det er smertefullt når vi endelig har tatt mot til oss for å være åpen å møte taushet. Derfor haster det med lage en nasjonal linje som alltid er bemannet og der tjenesten har tastevalg. Smidige digitale løsninger trengs i hele samfunnet, og særlig når det står om liv og helse.

Vi kan styrke beskyttelsesfaktorer

Vi kan ikke forebygge for alt. De fleste vil oppleve lidelse i løpet av livet. Målet må være å begrense omfanget og konsekvensene av lidelsen. Beskyttende faktorer for en god psykisk helse er gode relasjoner, nettverk, meningsfulle aktiviteter, utdanning, arbeid og tilgjengelige tjenester. Det redder liv og bidrar til håp.

Vi er ikke i samme båt. Nå må de uten båt prioriteres.

Dette debattinnlegget av Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse, ble publisert i Nettavisen 22.12.2020.