Selvmordssatsingen på stedet hvil

650 mennesker døde i selvdrap i 2019. Det er kun 24 færre enn toppåret 2018. Festtalene om prioritert og målrettet innsats for selvmordsforebygging bærer foreløpig ingen spor av praktisk effekt. Mange av disse selvmordene kunne vært forhindret dersom vi tok i bruk kunnskapen vi allerede har om hva som virker.

Det er en stor skuffelse at det selvmordsforebyggende arbeidet i Norge så langt ikke har effekt på tallene. Dødsårsaksregisteret viser at 465 menn og 185 kvinner tok sitt eget liv i fjor, og at svingningen i hovedsak ligger i at det var 17 færre kvinner som tok selvmord. 34 mennesker under 19 år (en økning på 3 fra året før) og 51 mennesker mellom 20-14 år (en nedgang på 6) tok sitt eget liv. Bak hvert av disse tallene ligger det enorme personlige lidelser og pårørende som opplever at livet imploderer. Det er en dobbel tragedie når vi ikke klarer å fange opp og hjelpe så unge mennesker og møte deres behov på en måte som virker. Totalt tok 57 gutter og 28 jenter fra 0-24 år selvmord i 2019.

Hvorfor lykkes vi ikke i det dette arbeidet?

Det finnes mye kompetanse på feltet, vi har stadig bedre oversikt over risikogruppene, en samhandlingsverktøykasse og felles tverrpolitisk vilje for å få ned de høye selvmordstallene – så hvorfor går det galt?

Vi tar ikke virkemidlene tilstrekkelig i bruk.

Nullvisjonen for selvmord var én av mange gode intensjoner da regjeringen la frem handlingsplanen for selvmordsforebygging i september.

Så langt lar både politiske og finansielle muskler vente på seg, og overordnet er det avgjørende for suksess på feltet at vi forplikter oss til å finansiere og intensivere virksomme tiltak, og sikre økt forskning for å finne flere og mer effektive forebyggings- og behandlingstiltak.

Når man setter et konkret mål bak ambisjoner og visjoner vil det utløse den nødvendige prioriteringen og ledelsen selvmordsfeltet mangler. Vi får i tillegg større incentiv til å respondere på utvikling og tendenser med justert respons og tiltak. I dag ser vi et for stort skille mellom overordnet mål og faktiske tiltak.

Hvor ligger problemene?

En av hovedutfordringene er kvaliteten i tjenestene som blir levert. Generelt må vi øke kunnskap om symptomer på depresjon og hva som hjelper – særlig hos menn, som er overrepresentert i statistikken. Vi må jobbe med ungdommer og unge voksne for å komme tidligere inn med forebyggende tiltak. Vi må innrette mer målrettet innsats for å fange opp mennesker i livskriser og vanskelige livssituasjoner over tid. Og vi må spisse innsatsen mot de gruppene der vi vet at risikoen er overhengende.

Bedre samhandling er et must. I en nylig rapport fra Statens undersøkelseskommisjon (Ukom) så vi nok en gang at kommunal samordning ikke er bra nok. Ukom trekker frem at det er uavklart hvem som har ansvaret for barn og unge som har det vanskelig over tid, og påpeker at oppfølgingen i seg selv er mangelfull. Variasjonen i tjenestetilbudet er stor. Tilsynsmyndighetene leverer ujevne helhetsvurderinger, og vi får en negativ synergieffekt ved at ansvar og samhandling fortsetter å glimre med sitt fravær i tjenesten. Systemets kompleksitet gjør oppgavefordelingen utydelig, og selvmordsforebyggingen vanskeligere.

Tiden etter utskrivelse fra døgnopphold er en høyrisikoperiode, så vi må sikre overgangene mellom behandlingsnivåene og intensivere oppfølging og behandling i perioder med risiko. Vi har gjentatte ganger spilt inn at ingen bør forlate sykehuset uten «et besøk i hånda» slik at de har et kontaktpunkt i videre forløp, men foreløpig er det ingen tegn til etablering av et slikt tilbud. Generelt mener vi at lavere terskler for førstegangskontakt eller ved tilbakefall er essensielt for at flere skal overleve. Forslaget her er å sette seg et konkret mål i arbeidet mot regjeringens nye nullvisjon på selvmordsfeltet: vi bør ha en selvmordsnedgang på 80% i risikogruppene i løpet av de neste tre årene.

Vårt forslag er at myndighetene starter arbeidet med å tallfeste bemanningsprofil, konkretisere andel faglærte samt spesialistandel med kompetanse på somatikk og psykisk helse. Psykisk helsevern sikrer ikke sine intensivpasientenes rettigheter, og feltet henger langt etter somatikken. Dagens situasjon diskriminerer og for å få ned selvmordsfrekvensen knyttet til tjenestene må kvaliteten i psykisk helsevern og i helsetjenesten må bedres.

Oppdragsdokumentet

Det er reell fare for at handlingsplanen blir en tannløs øvelse i gode intensjoner om den ikke følges opp i oppdragsdokumentet. Operasjonaliseringen av målene i handlingsplanen bør inneholde spissede tiltak som sørger for at sikkerhetsnettet rundt folk i selvmordsfare veves tettere og at hjelpetiltakene målrettes mot flere grupper. Jeg forventer at oppdragsdokumentet reflekterer både utvikling og nødvendige tiltak når det legges frem på nyåret – vi vet tross alt mye om hva som vil virke hvis det blir prioritert.

En tydelig operasjonalisering med større prioriteringsvilje og motivasjon som tar innover seg risikoen som blant annet ligger i laget mellom forvaltningsnivåene vil være tvingende nødvendig i årets oppdragsdokument.

Forebygging handler om å redusere risiko og styrke de beskyttende faktorene både universelt og for spesielle grupper. Vi må vurdere person og situasjon. I dagens samfunn er den psykiske folkehelsa under stort press, og det er avgjørende at vi tar alle virkemidler i bruk for å følge opp mennesker i selvmordsfare.

Dette innlegget av Tove Gundersen, generalsekretær Rådet for psykisk helse, ble publisert i Dagens Medisin 24.12.2020.