Selvmord og støtten som aldri kom

5. november publiserte VG denne kronikken fra generalsekretær Tove Gundersen.

NRK-sakene Trigger Warning om et stort og lukket Instagram-nettverk eksponerer et miljø der unge jenter diskuterer selvskading og selvmord. Minst 15 norske jenter knyttet til dette fellesskapet har de siste årene tatt sitt eget liv.

Selv om menneskene rundt aldri med sikkerhet kan vite hva som utløser et selvmord, vet vi at tilhørighet i slike nettverk medfører en enorm risiko. Ingvild Eide Leirfall etterlyser mer systemkritikk i «NRK gøymer det viktigaste når dei omtalar sjølvskadingsgrupper på nett», noe jeg enkelt kan stille meg bak. Men å påstå at «generalsekretær i Rådet for psykisk helse får til og med slå fast at desse gruppene «har i hvert fall ikke hjulpet dem», utan eit einaste oppfølgingsspørsmål eller meir utfyllande fakta» blir misvisende. Sitatet var myntet på de 15 døde jentene, og poenget var at gruppene ikke hjalp dem ut av skadelige handlings- og tankemønstre. Det er fullt mulig at det føltes som en støtte for jentene å ha et fellesskap i gruppa.

Støtten som uteblir

Mange av historiene er usigelig triste. Ingebjørg har vært lenge i miljøet og oppsummerer det godt: «Hadde folk blitt tatt seriøst så tror jeg ikke at de hadde følt behovet for å legge ut så mye på Instagram. Hvis de hadde fått den støtten og anerkjennelsen og omsorgen fra de rundt og fra hjelpesystemet.»

Vi som samfunn, foreldre og medmennesker må ta til oss det jentene sier. For historiene kretser rundt de samme tematikkene. Mange føler seg sett ned på. De føler at de møtes av et uinteressert hjelpeapparatet som ikke bryr seg. Ungdommer melder om kutt som bare sys igjen i taushet. Om psykologer som verken når fram eller stiller sentrale spørsmål som hvordan ungdommene har det hjemme. Det er klart sosiale medier kan trigge og eskalere skadelig oppførsel. Men for de fleste i disse fellesskapene er det årsakene til at de havnet der vi først og fremst må konsentrere oss om.

Sårbarhet og sosial smitte

Trigger Warning omhandler ungdommer i en sårbar livssituasjon. Mange er i psykisk helsevern eller barnevernet – og mange har ikke fått den treffsikre hjelpen de trengte. Enten man er forelder, behandler eller barnevernsansatt må ungdommene kunne stole på at noen fungerer som deres støttespiller. «Det kan ikke være de unges ansvar at tiltakene de mottar oppleves som støttende», sa Mona Sommer da hun denne uken forsvarte sin doktorgrad Støtte som mulighet. For det er jo ikke støtte når det ikke oppleves sånn. Systemavmakten jentene i disse fellesskapene beskriver er enorm. Svaret er ikke å stenge av nettet og inndra utstyret. Svaret er å se nærmere på hva disse jentene rent faktisk trenger.

I møte med mistro og bagatellisering blir veien kortere til andre likesinnede. Fellesskapet får en støttende funksjon midt i alle problemene du opplever rundt deg. Og samtidig opplever du fort en alminneliggjøring av den farlige oppførselen du trenger hjelp for når alle de du omgås sliter med lignende problemer. Da er risikoen stor for sosial smitte. Og flere av jentene sier at statusen øker med alvorgraden. «Jo tristere du har det, jo mer populær blir du».

For at ungdommene skal be om hjelp må vi voksne bli bedre på å møte dem. Da må vi sørge for at de som jobber med barn og unge vet mer om hva de skal se etter, hva de skal spørre om og hvordan de skal møte det. Ungdommene må vite at de voksne tåler og forstår hva selvskading og selvmordstanker handler om. Vi må bli flinkere til å spørre med rene ord om noen har tenkt på å ta sitt eget liv. Vi må også lære oss mer om hva vi skal gjøre med denne kunnskapen.

Digitale borgere

Vi vet at mange på tvers av alder utsetter eller unnlater å ta selvmord fordi de ikke klarer å bestemme seg for metode. I forumer som dette nettverket er metode noe av det som blir diskutert. Dette kan gjøre veien kortere fra tanke til handling, og dette er en av grunnene til at vi er bekymret for risikoen ved å tilhøre disse nettverkene. Flere slike nettfora der selvskading diskuteres er av en slik karakter at de anses å bidra til at selvskading normaliseres og oppmuntres. Samtidig er dagens ungdom digitale borgere og sosiale medier føles – og er - for mange en positivt inkluderende faktor i en ellers vanskelig hverdag. Men det kan ikke erstatte behandling.

Det er ikke nødvendigvis sosiale medier som skaper problemer knyttet til for eksempel selvskading og selvmordstanker, men det kan hende miljøet du befinner deg i på de sosiale medieplattformene kan forsterke negativ utvikling. Vi må se på hvorfor disse jentene hadde det vanskelig, og ikke automatisk anta at problemene henger sammen med sosiale medier.

Kunne noen av disse selvmordene vært unngått? Det kan ingen si med sikkerhet. Vi trenger mer kunnskap om disse mekanismene, og vi trenger mer forskning.