Det som aldri må gjenta seg

Koronatiltakene visket over natten ut viktige strukturer i det psykiske helsefeltet. Allerede sårbare grupper ble hardt rammet og nye pasientgrupper kom til. Det har vært dårlige tider for den psykiske folkehelsa.

Da Norge ble stengt ned i mars meldte helseangsten seg i befolkningen. Mange av de psykiske helsetilbudene ble redusert eller borte i en periode der behovet var stort. Det er grenser for hvor mye nytteverdi kreative digitale løsninger har for de av oss som trenger hjelp og støtte fra ekte mennesker for å få dagene til å henge sammen. Isolasjon, ensomhet og begrensede behandlingstilbud har preget oss, og økningen av angst og depresjon har vært stor.

Noen rammes hardere​​

Isolasjon kan gi nedsatt evne til egenomsorg, og vi vet at mange har slitt. Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse og rus fant for eksempel i en undersøkelse at 72% fikk det verre i nedstengningsperioden. Flere symptomer, mer rus, oftere selvmordstanker og trigging av traumeerfaringer ble trukket fram. Da er det ikke rart at våre medlemsorganisasjoner opplevde stor økning på chat og hjelpetelefon, der blant annet frekvensen av selvmordstematikk økte med 25%. De klarte kun å besvare halvparten av de totale henvendelsene.

Vi i Rådet for psykisk helse ble stadig kontaktet direkte om tunge tematikker som vold, overgrep og selvmord. Og vi driver ikke engang noen hjelpetelefon. Det gir inntrykk når to unge gutter, uavhengig av hverandre, forteller at de har funnet lederen sin død i selvmord og melder om «dobbel smerte og uro når de som skal ta vare på oss gir opp», og barn beskriver hverdager uten frisoner fra overgripere.

Vårt digitale kvantesprang i koronatiden vil ikke løse disse problemene alene, og for enkelte grupper er ikke teknologien det som kan hjelpe dem. Dette gjelder særlig de sykeste. Eksempelvis fikk vi en kort opptelling på en akuttavdeling som viste at kun 30% av de innlagte hadde smarttelefon. 10% hadde bank-id. Mange har et symptombilde av en slik karakter at mobile løsninger ikke er en dør som åpner seg – men en vegg de møter.

Prioriteringskriteriene

Det er en forutsigbarhetsgrad her vi må ta innover oss: Den psykiske folkehelsen kommer alltid under press i kriser. Når mange har tapsopplevelser vil risikofaktorene øke. Forebygging må da markeres mer, for når prioriteringene blir så harde faller viktige prinsipper ut. Selv om psykisk helse og rustjenester er kritiske tjenester, blir den gjennomgående nedprioriteringen markant i en slik situasjon. Dette er spesielt problematisk når vi vet at manglende tjenestetilbud kan føre til tap av liv. I tillegg er det ikke nok tilgjengelige tjenester for de sykeste: 30% avviste henvisninger før koronakrisen og lav aktivitet under har dannet et dobbelt etterslep. Vi må derfor se på prioriteringskriteriene på nytt.

Forbedringspunkter

Siden flere trenger psykisk førstehjelp i kriser må vi få strukturer som garanterer nøkkelfunksjoner også innenfor helse og oppfølging. Blant annet må helsestasjon og skolehelsetjeneste få egne krisegarantier. Ansatte i forsvaret og politiet vet hva slags forventninger som hviler på dem i kriser. Det er en ironi at vi fremdeles prøver å fortolke hva slags nøkkelfunksjoner er avgjørende for det psykiske helsefeltet. Nå må vi definere tydelig hvilke tjenester som har et samfunnsoppdrag som ikke kan løses på hjemmekontor.

Det har vært en bratt læringskurve. Psykisk helsevern i Norge er allerede forstrukket, fragmentert og underfinansiert. Nå må vi legge en struktur som også tåler nedstengning.

Av Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse, debattinnlegg i Bergens Tidende 19. juli.