Aleneboere trenger nærkontakt

Det finnes en grense for hva sosiale medier og Netflix kan kompensere for når savnet etter manglende sosialt liv og nærkontakt melder seg. Det må myndighetene ta innover seg hvis de nå anbefaler de som bor alene å begrense seg til to-tre nærkontakter.

Vi er alle sosiale dyr og alt er relasjoner. Det gjelder også de 974.168 menneskene som bor alene i Norge. For mange er det sosiale livet nerven i eksistensen. Det er her du henter energi, fellesskap, inspirasjon og det meste annet som gir livet mening. Det sosiale livet er identitetsbærende og bidrar til selvverdet ditt. Restauranter, barer og andre møteplasser blir da ikke en unødvendig luksus, men selve stedet for livsutfoldelse og samhandling. Det er her du møter flokken din. Meningsdannelse, diskusjoner, småprat – alle disse viktige spontane bryningene som oppstår innenfor de formelle og uformelle fellesskapene kan være livsnødvendig for den millionen av oss som er aleneboere. Hvis vi ikke anerkjenner dette behovet står vi i akutt fare for slitasje på vår psykiske helse.

I smittevernstiltakene fremover blir det viktig å se på hvilke arenaer vi kan benytte og hvilke vi kan videreutvikle så vi kvitterer ut behovene til langt flere mennesker. Forfordeling i tiltakslettelser slår nå ut ulikt. Er du en singel frilanser fra kulturlivet vil tiltakene treffe deg på en helt annen måte enn som en familiefar eller mor med barn og prioriterte aktiviteter og arenaer som skole og barnehage.

Svaret på den økende koronasmitten kan umulig ligge i å isolere en femtedel av Norges befolkning uten å skape konkrete alternativer. Behovet for samhandling er like reelt uansett om du har valgt å leve alene, og alternativene som står igjen må være proporsjonalt forenlige med behovene. Kort sagt: hvis du bor alene betyr det ikke at du har mindre behov for kontakt med andre mennesker.

Vi ser stor slitasje og tiltakstretthet i befolkningen, men de fleste er likevel lojale og opptatt av å gjøre det rette. I Norge har vi tradisjonelt hatt høy tillit til staten, og det norske samfunnet er tuftet på nettopp denne tilliten. Når anbefalinger i smittevernet får en form det er ekstremt vanskelig å etterleve, vil det automatisk føre til splittelse. Det får ikke fram det beste i oss, og er ikke bra for den psykiske folkehelsa. Fra forrige lockdown-runde så vi hvordan selvutnevnt koronapoliti støtt var på kollisjonskurs med alt fra sydenturister til harryhandlere og nyinnflytta studenter på fadderuke. Hvis vi får helt konkrete føringer og retningslinjer vil det spare oss for både hets og hodebry. Rene ord for pengene har to funksjoner: vi får plassert egen rolle i situasjonen og vi unngår både for løse og for strenge fortolkninger. Det trenger vi for å unngå polarisering.

For mange aleneboende har samtalebehovet en helt annen funksjon enn den hjelpetelefoner kan dekke. Samtalen er en identitetsmarkør - et behov i seg selv for å oppleve at man tilhører enkelte arenaer. Den er en del av den du er, og ikke et uttrykk for et problem du har. Vi har alle behov for å bli bekreftet og oppleve tilhørighet. Dette er nært knyttet til selvbildet. Denne kunnskapen er viktig når vi nå må ta behovene knyttet til isolasjon og en strøm av tapte arenaer på alvor. I stedet for å klippe over alle snorene til mellommenneskelig kontakt for en femtedel av Norges befolkning må vi finne alternativer til steder folk kan møtes og snakke sammen inntil vi kan gå på fest igjen.

Dette innlegget av Av Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse, sto på trykk i VG 5. november 2020.