Sopp, håp og vennskap

– Jeg får kanalisert all galskapen og energien inn i noe fornuftig, sier Julian. Sammen med kameraten Vetle har han startet soppbedriften Mycota.

Bilde av Julian Strøm og Vetle Øyri med grafittivegg med sopp i bakgrunnen

LEKNE

– Vi liker de samme tingene, sier Julian (t.v.) og Vetle. En stor felles interesse for sopp har ført dem sammen.

(Foto: Liz Buer)

RUDSBYGDA: Et livsmønster med rus og kriminalitet kan brytes. Med soppfarmen Mycota ønsker Vetle og Julian å hjelpe andre, og fortsette egen positiv utvikling. I bunnen av gründervirksomheten ligger et sterkt vennskap:

– Jeg er veldig glad i Julian. Vi blir spleisa av å like de samme tingene. Bygge hytte i skogen for eksempel, sier Vetle.

– Vi liker å utfolde barnet i oss, og er kreative og jordnære samtidig, sier Julian. Navnet Mycota kommer fra betegnelsen på symbiosen mellom sopp­kulturen under jorda, og trærne: Mykorrhiza. En tredje kamerat er også med i bedriften. Men han kunne ikke være med på intervjuet.

Ulike, men like

På et småbruk utenfor Lillehammer dyrker mennene østerssopp, piggsvinsopp og andre gastronomiske spesialiteter til matbransjen. Kameratene har vidt forskjellig bakgrunn, men begge hadde en dragning mot rus. Da de hver for seg var på et dårlig sted i livet, møttes de på Nøsen Yogahotell, der det er mulig å bo og arbeide for kost og losji i en periode i livet.

– Vi begynte å skravle, og fant ut at vi hadde samme verdier. Vetle kommer fra et møblert hjem. Mens jeg har vokst opp i et hjem med rus og kriminalitet. For meg var det surrealistisk å høre hvordan det var i en sunn, bra familie. Jeg var vant til rus og kaos, det var normalen, forteller Julian. I stua på småbruket de har fått leie til kostpris, er det planter, sofagruppe, fantasifulle dekorasjoner på veggene, et trommesett og en nyinnkjøpt dreiebenk for leire. De drømmer om å skape arbeidstreningsplasser for flere som har problemer med å fungere i samfunnet, og lage et klubbhus og en møteplass for ungdom som vil utfolde seg kreativt.

I annen etasje lages soppen i sterile telt, og det er laboratorium for dyrking av soppkultur. Å få produksjonen og bedriften til å fungere er ikke alltid lett. Men nå har de fått med en kvinne på laget, som har erfaring fra NAV og liknende prosjekter. Med henne håper de å få en bedre struktur og profesjonalitet over det hele.

Diverse bilder av sopp

DEKORATIVT

Matsoppen til venstre, håper gründerne skal bli et levebrød. Skogsoppen til høyre er en dekorasjon de har laget.

(Foto: Liz Buer)

Forsømte ressurser

De legger ikke skjul på at fascinasjonen for sopp startet med rus fra psilocybin, eller fleinsopp, men det har endret seg.

– Vi vil skape noe lovlig. Sopp skapes av forsømte ressurser, av biomasse som blir sett på som avfall. På samme måte tenker vi å gi arbeidspraksis til forsømte, menneskelige ressurser. Mennesker «som går til spille», sier Julian.

– Det er et stort problem at det ikke finnes nok arbeidstreningsplasser til folk med rus- og kriminalitetsbakgrunn. NAV er harde på å ha deg i jobb fort. Det er kanskje ikke nok forståelse for at ikke alle klarer å jobbe vanlige arbeidsdager. De få jobbene som tilbys har ikke mye fleksibilitet, sier Vetle.

– Når du kommer ut i samfunnet etter tre-fire års fengsel, og det blir forventet at du skal jobbe ni til fire – det går jo ikke! sier Julian og rister på hodet. Nå for tiden er han i et narkotika- og domstolsprogram, som innebærer både plikter og oppfølging. Han må levere urinprøver og melde seg for Kriminalomsorgen. Han må være i arbeid eller tiltak, og får tett oppfølging underveis.

– Her ser vi for oss en tiltaksbedrift for to-tre stykker, med ulike aktiviteter. Som «I dag skal vi plante sukkererter», sier Julian. For de vil ikke begrense produksjonen til sopp. Å bygge et drivhus og anlegge kjøkkenhage er neste steg. Kanskje også en pizzaovn?

– Vi er åpne for det meste. Dette skaper en enorm tankevirksomhet. Vi ligger våkne om nettene og kaller det å være «mykotisk», sier Julian og begge ler. De tar på seg laboratoriefrakkene sine og viser hvor de dyrker fram soppkulturen – eller mycelet, som blandes med biologisk materiale og korn og legges i tette plastsekker. Deretter legges sekkene på hyller og det blir skåret hull i dem, så fruktifiseringen kan begynne – det vi ser og spiser er soppens frukter.

– Før handlet soppinteressen vår om psilocybin, nå er vi opptatt av matsopp. Sopp er en oversett livsform. For at fotosyntesen i naturen skal fungere, er vi avhengige av sopp, sier Julian. For ham er interessen for matsopp også en del av en stor lidenskap for matlaging. Vetle er ikke så ivrig med grytene. Han har en master i geologi, og liker alt som vokser og gror.

– Sopp er et eget rike. Julian og jeg deler en stor naturinteresse. Vi kan gå forbi et blomsterbed og si, wow, se på det! sier Vetle. Julian lurer på om han skal melde seg på kurs for å bli soppsakkyndig, for å få enda mer kunnskap om skogssopp.

– Vi tenker å gi arbeidspraksis til forsømte, menneskelige ressurser. Mennesker «som går til spille».
Bilde av pose full av østerssopp

BIOMASSE

Østerssoppen vokser i poser med sagflis og korn. Ideen bak Mycota er å bruke ressurser som ellers går til spille – både «overflødig» biomasse og mennesker med utfordringer.

(Foto: Liz Buer)

Motkraft mot depresjon

Det jordnære arbeidet med soppdyrkingen gjør godt for de to vennene.

– Jeg har slitt mye med depresjon, sier Julian.

– Hva virker for deg, for å komme ut av depresjon?

– Å gjøre tingene jeg ikke orker. Ha kraften til å stå imot. Hvis du ikke orker å pusse tenner, så puss tenner. Det gir utrolig stor avkastning, sier Julian. Han har vært gjennom flere runder med avrusning, og beskriver den siste som den verste og mest effektive:

– Jeg gikk pilegrimstur fra Sel til Nidaros. 30 mil på ti dager. Da var jeg helt på felgen. Men det var ikke noe rom for å synes synd på seg selv.

Vetles problemer har vært annerledes, han har ikke tilhørt noe hardt kriminelt miljø med rus.

– Jeg begynte å prøve rusmidler i perioder som tenåring. Jeg hadde noen barndomstraumer som skapte usikkerhet, og som gjorde at rus ble attraktivt, forteller han. Nå føler han seg sikker på at han er ferdig med rus, etter en uheldig opplevelse med alkohol og fleinsopp da han mener han havnet i psykose.

– Jeg kommer aldri til å ta det igjen, sier han. De to kameratene begeistres av hverandres ideer. Under pandemien, da Vetle flyttet tilbake til Lillehammer fra Oslo, fant de på morsomme ting å gjøre sammen.

– Det var sånn: «skal vi lage pil og bue?» «Jaaa!», forteller Vetle.

– Det er ikke tilfeldig at vi holder til i en nedlagt barnehage, he he, sier Julian. For i bolighuset på småbruket der de holder til, har det vært barnehage. Ute er det en sklie, noe som passer bra når Julians sønn er med på jobb, som i dag. Gutten synes det er spennende med sopp. Julian bor sammen med Stine og toåringen deres. Men det har ikke alltid vært slik. Da rusproblemene var på sitt verste, kunne de ikke det.

– Jeg prøver å være det sunne forbildet for sønnen min nå. Det er en hard jobb, og jeg strever hver dag for å bli en bedre utgave av meg selv, sier Julian.

Bilde av Vetle Øyri som holder et norgesglass med sopp

EKSPERIMENTER

– Her prøver vi å dyrke sopp i ull, sier Vetle på laben.

(Foto: Liz Buer)

«Klassens plage»

Nylig har han fått diagnosen ADHD, og han vet ennå ikke om han kommer til å bruke medisin for å bedre tilstanden.

– Jeg var en av dem som ble sett på som en pest og en plage i klasserommet. Ingen så meg for den jeg var. Mange med ADHD får ikke mulighet til å bruke ressursene sine. Jeg tenker noen ganger på hva jeg kunne fått til, sier Julian. Som barn ble han flyttet fra moren til besteforeldrene.

– Men der var det alkoholproblemer, så det var å komme fra ett kaoshjem til et annet. Da jeg var 16, kom jeg på barnevernsinstitusjon.

– Det er ikke noe i veien med hodet hans. Men samfunnet er laget for skoleflinke jenter, mener Vetle.

– Nå får jeg kanalisert all galskapen og energien inn i noe fornuftig, sier Julian.

Samboer Stine er enig:

– Du har fått en ny livsgnist. Alt går ikke på skinner, men du har fått noe å jobbe for selv, noe å utvikle og ha ansvar for. Du er blitt en annen person, sier hun. Sola og snøen i Rudsbygda lager et gjennomtrengende lys rundt det lille småbruket til soppgründerne. Foreløpig har de klart å selge en «batch», eller ett parti av sopphøstingen. Soppen kan dyrkes hele året rundt og gi flere avlinger. Drømmen er å kunne levere til lokale restauranter og matprodusenter.

– Hvis vi klarer å beholde stedet, kan vi leve av dette på sikt, sier Julian. •

Vipps: 12137