Verdien av å bli tatt på

Berøring er en viktig og naturlig del av det å være menneske, skriver psykiater Anne Kristine Bergem i spalten Øyeblikket.

bilde av hender som berører i speil
(Illustrasjonsfoto: Unsplash )

Under koronapandemien var det mange som savnet klemmer og fysisk kontakt. De færreste opplevde albuekontakt og sko-mot-sko som en god erstatning. Savnet av hudkontakt er lett å forstå. Berøring er en viktig og naturlig del av det å være menneske.

Huden er vårt største sanseorgan, og berøring er en av våre fem sanser. Ved berøring sender nerveceller i huden signaler til hjernen som igjen utløser en positiv respons. Blodtrykk og puls senkes og stresshormoner reduseres. Berøring utløser aktivitet i nerveceller som kan være med på å blokkere eller svekke smertestimuli. Berøring kan også gi en opplevelse av menneskelig nærhet.

Å bli tatt på i en trygg situasjon av et menneske man ønsker å bli berørt av, er en god opplevelse. Behovet for berøring er til stede hele livet. Sykdom, funksjonsnedsettelse eller alder påvirker ikke hudens følsomhet eller nervesignalenes evne til å utløse behagelige responser. Fravær av berøring kan bidra til angst, stress og depresjon. Gode berøringsopplevelser forutsetter at menneskene i nærheten er i stand til, og villig til, å by på fysisk kontakt og at den som er mottaker ønsker kontakten. Rammene for kontakten har betydning og det samme gjelder rollene til dem som har kontakt.

I lindrende medisin, på hospice og i sykehjem har det i lengre tid vært økende bevissthet på betydningen av berøring. Noen steder tilbyr kroppslig stimulering, lett massasje og andre former for berøring. Personer som er innlagt i psykisk helsevern vil også være omgitt av mennesker som er på jobb, ikke egne familiemedlemmer og venner. Men her er berøring et vanskeligere tema. Mitt inntrykk er at de fleste ansatte i psykisk helsevern fremdeles har hatt lite om berøring i sin utdanning og føler seg usikre på hvordan berøring kan foregå. Sannsynligvis er mange redde for negative reaksjoner, for å bli misforstått eller være grenseoverskridende.

Det jeg har tatt med meg videre fra årene i psykisk helsevern om berøring, lærte jeg av dyktige psykomotoriske fysioterapeuter. De arbeidet med alvorlig syke menneskers berøringssans gjennom å veilede dem til å stå støtt på egne føtter og ha kontakt med gulvet, og spesielle former for lett massasje med fingertupper, for å nevne noe. Kanskje var rammene til hjelp ved at både fysioterapeut og den som mottok tilbudet var innforstått med at kontakten innebar fysisk berøring. De psykomotoriske fysioterapeutene var opptatt av å ikke invadere syke mennesker, men klarte likevel å tilby en kommunikasjon utover ord.

Ansatte i helsevesenet kan ikke og skal ikke dekke andre menneskers behov for nærhet, men ved innleggelser som iblant er mot den enkeltes vilje, vil jeg likevel spørre om det ikke påligger helsevesenet å sørge for at ivaretakelsen av basale behov er så god som mulig. Det er synd hvis den eneste formen for fysisk kontakt er i situasjoner som involverer makt og tvang. Berøring i psykisk helsevern kan ikke lovfestes. Men vi kan ikke unngå temaet. I samarbeid med personer med innleggelseserfaring må vi finne måter å snakke sammen på. Også om berøring. Et menneske kan ikke være uten en kropp og hud. Berøring er et grunnleggende menneskelig behov og på mange måter en bekreftelse på at man finnes. •

Anne Kristine Bergem er psykiater


Les hele magasinet - hver gang! Bestill abonnement her.

Vipps: 12137