Ut av menigheten

– Jeg fikk inn med morsmelken at alle skulle gå fortapt, bare ikke vi i Guds menighet, sier forfatter Kaja Nylund. Hun brøt med Lofoten-sekten og etablert nytt liv i Paris.

Seriebokforfatter Kaja Nylund

Bor i Paris

Guds utvalgte folk på jord bor i Lofoten. Det er iallfall hva trossamfunnet Guds Menighet mener. De holder til i de to bygdene Vikten og Ørsnes i Lofoten og har i underkant av 500 medlemmer. De har sin egen profet, Aanen Reinertsen, som de anser som Jesu annet komme, og de forstår seg selv som de eneste sanne kristne i hele verden. Dette var troen forfatter Kaja Nylund (38) vokste opp med.

– Da jeg som 11-åring fikk høre at det fantes andre som også tror seg å ha den rette lære, som Jehovas Vitner og Syvendedags-adventister, fikk jeg nesten sjokk. Jeg begynte å stille meg selv spørsmål, og skjønte allerede da at verden var mer kompleks og større enn oss i menigheten hjemme på Ørsnes. Jeg forsto nok at jeg ikke kom til å bli værende, sier Kaja.

Hun brøt med sekten som 23-åring og i dag lever hun som suksessrik seriebokforfatter i Paris med sin mann som jobber som motefotograf. Det skulle ta enda noen år før Kaja i 2006 brøt med menigheten, og familie, i tur og orden etter det. I dag har hun fortsatt kontakt med mormoren sin og noen få venner.

Den sanne lære

Guds Menighets tro og lære handler om frelse og om å komme til himmelen. Men man må omvendes først, og omvendelsen består i å gå «den smale vei» i forsakelse. Dette innebærer å leve etter et sett svært strenge regler med mange forbud, blant annet mot organisert idrett, tv, film, musikk og bøker. De feirer ikke jul, påske eller 17. mai. Omgang med folk utenfor menigheten bør begrenses til et minimum, på grunn av frykt for dårlig påvirkning og åndelig forfall. Brudd på reglene fører til eksklusjon, som vil gi evig pine i helvete, med mindre man vender om og viser sann anger og selvransakelse.

– Jeg var mye redd for å havne i helvete i oppveksten. For meg ble bøker min hemmelige verden, sier Kaja.

I dag har hun nærmere hundre bøker på merittlisten sin.

Litteraturens trøst

Som barn og ungdom oppsøkte Kaja det lokale biblioteket i Vågan i all hemmelighet og hadde en enorm appetitt på romaner og annet lesestoff. Hun laget en perm med rundt 300 bokreferater av bøkene hun leste. I tillegg skrev hun sine egne tekster, for det meste noveller og historier som hun testet på lillesøsteren sin om kveldene.

– I menigheten var romaner forbudt. Bare naturbøker med landskap, dyr og natur var tillatt. Og snille barnebøker kunne gå an, men det måtte foreldrene vurdere. Romaner ble oppfattet som synd. De kunne jo inneholde mye som ikke er åndelig oppbyggende, som både ondskap, sex, utroskap og drap. Emner jeg ikke alltid kommer utenom i mine egne historier, da jeg skriver om livet på godt og vondt, ler Kaja.

Den første serien hennes, «Rebekka», har handling fra Kajas egen hjembygd Ørsnes på Austvågøy i Lofoten. Den andre serien, «Perlemor» er lagt til Værøy i Lofoten på tampen av 1800-tallet. Nå skriver hun på «Nordavind» med handling fra 1820-tallets Ure og Sennesvik på Vestvågøy.

Forbudte ønsker

– Jeg er veldig glad i Lofoten og den vakre naturen der, og reiser ofte opp dit for research. Da får jeg møte både familie og venner som jeg er glad i. Siden vi var isolert fra utenomverdenen og ikke fikk lov til å delta på sport og andre organiserte fritidsaktiviteter, holdt vi mye sammen i oppveksten. Jeg har mange gode minner fra både fjellturer, utflukter, seilskuteturer og pølsegrilling i fjæra med andre medlemmer av menigheten.

Kaja sang også i menighetens kor. Her brukte de menighetens egen sangbok som inneholdt egne sangtekster tilpasset læren, ofte satt til kjente melodier. Teksten til nasjonalsangen sang man ikke, da det var Gud man skulle elske og ikke en enkel nasjon. Kaja deltok også på menighetens «aftenskole». Tekstmaterialet var hovedsakelig fra Bibelen og Reinertsens hellige bøker.

– Jeg vil si at jeg, tross alt, hadde en god barndom. Mine foreldre hørte heldigvis til de litt mer liberale. De så mellom fingrene på at jeg smugleste såkalt verdslige bøker og hørte på musikk på radioen. Noen få andre visste også om det. I ettertid har noen påstått at jeg fint kunne ha vært forfatter og blitt værende i menigheten, men det er ikke sant! Hvis det ikke var tillatt å lese romaner, var det like lite tillatt å skrive dem, legger Kaja til.

Legger bånd på seg

Alle ble i det hele tatt oppmuntret til å legge bånd på sine egne lyster og ønsker i menigheten.

– Jeg tror de som passet inn i malen for et akseptert levesett, hadde det bra. De savnet ikke noe annet. Vi andre som ikke passet inn i denne bobla fikk det verre med å tilpasse oss, sier Kaja.

– Trangen og ambisjonen om å skrive ble markeringen av det endelige bruddet. Jeg innså at jeg måtte skrive og dikte, og jeg ville bli forfatter. Ikke bare drømme om det. En periode prøvde hun å unngå å skrive for å ha ren samvittighet. Hun begynte på fotolinjen i Kabelvåg for å se om hun kunne komme på bedre tanker, ved å bruke den iboende kreativiteten sin til å ta landskapsbilder i stedet, men det gikk ikke.

– Det var å skrive jeg ville. Jeg skrev uansett i smug, kunne ikke la være. Og når jeg i tillegg ikke deler troen deres, var det ingen annen utvei enn å dra.

Nye sosiale koder

Veien hennes gikk først til Oslo, siden Paris. Kaja måtte nå skape sitt liv på nytt, på mange måter helt fra null.

– Jeg opplevde for eksempel at sosiale koder kunne være annerledes. Folk var mye mer direkte enn hva jeg var vant til. Jeg visste ikke alltid hvordan jeg skulle oppføre meg. Og så var det mange allmenne referanser fra filmer og verdslig kultur jeg ikke kjente til, og dermed ble det også mange ord jeg ikke kunne betydningen av. Da jeg i tillegg ikke var vant til høytider og skikker og sånt, kunne jeg av og til føle meg litt annerledes, sier Kaja.

En ringe guds tjener

I menigheten var det mye stillhet, og språket i talene og gudstjenestene var gammeldags. Det ble til at hun som ung satt taus og iakttok omgivelsene og menneskene.

– Man skulle ikke gjøre så mye ut av seg, men heller være ydmyk, «en ringe guds tjener». Idealet var å utslette jeg-et mest mulig for å unngå hovmod. Derfor var det veldig rart å plutselig bli sett av mange. Å bli publisert forfatter og få lesere og signere bøker var en sjokkopplevelse, men en veldig positiv en. For det er utelukkende bare hyggelige mennesker som har tatt kontakt, og som følger meg. Det har gitt meg selvtillit til å fortsette. Jeg hadde så stor glede av bøkene som barn og ung, og mitt håp var og er å kunne glede andre med mine historier.

Ønsker mer åpenhet

Innad i menigheten hersker det en uskreven regel om å ikke fortelle utenomverdenen om menighetens indre liv.

– Jeg har følt jeg gjør urett når jeg snakker om oppveksten min. Som om det er et angrep, i stedet for at vi har fri ytring. Men jeg tenker nå at alle må kunne fortelle fra sitt liv, uten å få vondt i magen. Som publisert forfatter har flere vært nysgjerrige på bakgrunnen min, og jeg kan jo ikke bare utelukke de 23 første årene av mitt liv fordi jeg tilhørte et trossamfunn som ikke ønsker noe søkelys på seg. Folk ellers forteller jo om livet sitt som det passer dem. Hvorfor skulle ikke jeg også ha lov til det?, sier Kaja Nylund.

Vipps: 12137