– Bruddet gjorde meg hjemløs

Etter foreldrenes skilsmisse kjente Ida Christensen seg hjemløs. Som voksen tok hun tak i de vanskelige følelsene etter bruddet. Hun laget en bok om voksne barns tanker rundt skilsmisser.

Bilde av Ida Christensen som går i snøvær med hunden

SKILSMISSEPROTEST

– Jeg følte meg som en gjest, sier Ida Christensen. Da barndomshjemmet ble oppløst, følte hun seg hjemløs. Nå pendler hun mellom Lofoten og Oslo, der bildene er tatt.

(Foto: Linda Næsfeldt)

– Hvis jeg måtte innom en av foreldrene mine i uken jeg ikke skulle være hos den, følte jeg at jeg måtte ringe på døren, sier Ida Christensen. Da hun var 16 ble foreldrene skilt, og det var en såkalt «lykkelig» skilsmisse.

– «Lykkelig» er sagt med litt ironisk fortegn. For­eldrene mine gjorde alt «riktig», sier Christensen. Hun er Oslojente, men har flyttet til Lofoten med kjæresten. Intervjuet er en videosamtale, hun sitter i brun genser og bak henne er det tykke tømmervegger og et vindu med skumringslys.

– Jeg skulle lage en bacheloroppgave i grafisk design, og kunne velge tema selv. I voksen alder hadde jeg begynt å snakke med venner som har opplevd skilsmisse. Det var et tema jeg var interessert i og som tålte å arbeides med over tid, så jeg tok tak i det, forteller Christensen. Hun leste også en tekst av Sissel Gran om perspektivet til skilsmissebarn.

– Det ble en øyeåpner å lese om andre voksne som fortalte om sine opplevelser. Jeg kjente meg igjen i ting jeg ikke hadde tenkt over før.

Resultatet ble en bacheloroppgave som ble en håndlaget bok. «Den lykkelige skilsmissen» inneholdt 150 sitater fra 40 personer, og Sissel Gran skrev forordet. Ida Christensen sa den gangen at boka var en «samlet protest fra oss ‘vanlige’ skilsmissebarn», og nettopp fordi det er blitt så vanlig «friskmelder» og ufarliggjør man skilsmisser.

– Selv om det går bra med de fleste som har skilte foreldre, synes jeg likevel at man bagatelliserer konsekvensene for barn, og det snakker man ikke nok om.

Ærlighet vanskelig

Ida Christensen sier hun er glad for at foreldrene er skilt i dag, men at skilsmissen påvirker livet hennes i stor grad fortsatt. Da foreldrene ble skilt, bodde faren fortsatt hjemme en stund for at det ikke skulle bli så brutalt. Foreldrene samarbeider og har et vennskapelig forhold, feirer jul og bursdag sammen. De bor ikke langt fra hverandre, og omgås med felles venner.

– Det har gjort det lettere å forholde seg til. Jeg er glad jeg slapp for eksempel å feire julaften to ganger. Men selv om de samarbeidet, var det likevel vanskelig med følelsen av hjemløshet. Jeg kunne bo to uker eller en måned hos hver.

– Det overrasker meg hvor vanskelig det er å være ærlig overfor foreldre. Derfor fungerte det rommet bachelor­oppgaven ga meg. Fordi de som bidro ikke behøvde si ting direkte til sine pårørende, kunne de åpne seg.

– Har foreldrene dine sett oppgaven?

– Ja. Men det er sjelden vi får de gode samtalene likevel. En skilsmisse er en evigvarende situasjon. Man burde snakke om det over tiår, men det gjør vi ikke. For barna går det ikke over.

– Hadde du noe slags opprør eller reaksjon på skilsmissen?

– Det nærmeste opprøret jeg hadde var oppgaven. Det var første gang jeg turte snakke. Jeg har aldri hatt en skikkelig utblåsning, det har bare blitt glattet over. Selv om jeg har hatt lyst til å smelle med dører og løpe avgårde. Der og da handlet det bare om å gjøre det enklest mulig, og jeg over-tilpasset meg. Det handlet også litt om at den ene var mer lei seg enn den andre. En ville, den andre ville ikke. Jeg måtte være der for den som var mer lei seg. Jeg tok på meg en sånn rolle.

– Jeg sier til meg selv: Alt kan ta slutt.

Gjest hos foreldrene

Christensen forteller at adskillelsen mellom foreldrene ble en ny situasjon for henne som var vanskelig å forholde seg til.

– Jeg husker ikke noe fra tiden rett etter at jeg fikk vite om skilsmissen. I debatter om samlivsbrudd har jeg savnet forståelsen av at det er helt uvirkelig å sette seg inn i en skilsmisse som barn. Barn blir mellommenn, som løper imellom, er midt imellom og ingen steder, sier Ida Christensen og utdyper:

– Ved å flytte fram og tilbake følte jeg meg mer som en gjest. Det ga den følelsen av hjemløshet. Det tok et par dager å bli komfortabel. Hvis jeg var hos mamma og skulle innom pappa, så ringte jeg på. Det var ikke mitt hjem, og jeg var redd for å tråkke over noens grense, sier Christiansen. Hun tenker seg litt om og ser ut i rommet:

– Som ett av sitatene i boken pirker borti; man må bli kjent med foreldrene sine som to voksne mennesker. Plutselig ble kjærligheten betinget. Jeg måtte forsvare den. Særlig når det kom nye partnere og barn.

Ida Christensen har registrert at flere skoler nå har samtalegrupper for skilsmissebarn og synes det virker som et bra tilbud. Selv flyttet hun etterhvert et godt stykke fra foreldrene

– Det føltes riktig å komme seg litt bort fra familien. Det hadde blitt en forventning om at jeg skulle møte foreldrene mine så og så ofte.

– Hadde du fått en slags omsorgsrolle for egne foreldre?

– Jeg vil si det. Med skilte foreldre følte jeg at jeg måtte møte begge like mye for å være «en god datter». Det ble mer for å være snill enn fordi jeg hadde lyst. Jeg hadde jo venner, kjæreste, jobb og interesser, og i en travel hverdag føltes det mer som en plikt. Broren min hadde flyttet hjemmefra da foreldrene våre ble skilt, så det var en ekstra «byrde» å være litt enebarn oppi skilsmissen.

– Tok du for mye ansvar for foreldrene dine?

– Ja, jeg hadde lyst til å skjerme dem, ville ikke at de skulle bli lei seg eller ha det vondt.

Portrett av Ida Christensen

PÅVIRKER LIVET:

– Jeg er redd for konflikt og redd for å være til bry, sier Ida Christensen. Fortsatt preger foreldrenes skilsmisse livet hennes. Hun mener barn trenger å få snakke om foreldres samlivsbrudd i lang tid etterpå.

(Foto: Linda Næsfeldt)

Et fast sted

Sammen med kjæresten, som hadde et jobbtilbud, dro hun nordover.

– Vi kjøpte et gammelt nordlandshus som måtte pusses opp, og fikk muligheten til å skape noe eget. Det var en god følelse å eie sitt eget hus og ha et fast sted.

– Tror du bruddet mellom foreldrene dine har på-virket andre relasjoner?

– Ja, en stund tenkte jeg at jeg ikke har helt troen på kjærligheten. Jeg tror jeg er litt mer kynisk enn sam­boeren min. Det er som om jeg er forberedt på at det alltid kan ta slutt. Jeg er litt redd for å tørre å satse. Jeg sier til meg selv: Alt kan ta slutt, jeg tar ingenting for gitt. Sånn har det vært i vennskap også, jeg er redd for konflikt og redd for å være til bry eller at folk skal synes det er irriterende at jeg er der. Uten at folk har konfrontert meg, det er bare jeg som over-analyserer.

– Kjentes det sånn med foreldrene, at du kunne være til bry?

– Ja, hovedsakelig hos faren min. Pappa fikk seg kjæreste og et «nytt» liv, og jeg følte at jeg ikke alltid passet helt med hans planer. Man mister førsterett på alt.

Som 31-åring har hun et bevisst forhold til skilsmisser.

– Jeg tenker «shit, det kan jo skje meg også». Men hvis du har valgt å få barn, må du være ditt ansvar bevisst, og være villig til å ofre noe. Og det er viktig å passe på at barna har noen å snakke med.

Fortsatt tungt

Selv gikk Ida Christensen i terapi da hun var 27–28 år, for å bearbeide foreldrenes skilsmisse.

– Det var til god hjelp. Jeg merket i terapien at jeg beskyttet foreldrene mine mye. At jeg har hatt antennene veldig ute. Det er jeg fortsatt ikke ferdig med, men jeg er blitt mer observant på det jeg vil. Jeg har lært at konflikt ikke er så farlig, at man skal tåle det. At jeg tok for mye hensyn til andre på bekostning av meg selv, sier hun.

I nordlandshuset i Lofoten er det skumring og mørketid. En hund hopper opp i sofaen for å se om det skjer noe spennende der ute.

– Sørger du fortsatt over bruddet mellom foreldrene dine?

– Jeg vet ikke om jeg følte sorg da det skjedde. Jeg var lei meg og kunne gråte foran voksenpersoner som en lærer, men ikke foran familien, som jeg kan huske. Fortsatt er det tungt å snakke om skilsmissen. Det påvirker meg emosjonelt. Jeg ser for meg meg selv da jeg var liten, at det var sårt. •

Vipps 12137