Summen av små stengsler

– Bak psykiske lidelser ligger ofte en eksistensiell ensomhet, sier den britiske økonomen og forfatteren Noreena Hertz. Hun etterlyser tiltak mot de strukturelle årsakene til vår følelse av fremmedgjøring.

Illustrasjon av mennesker som støter på gjerder overalt
(Illustrasjon: Illustratørene / Elisabeth Moseng)

Boken «Ensomhetens århundre» handler om plasser, både fysiske og mentale. Om de plassene og stedene vi pleide å møtes men som nå er stengt for oss.

Biblioteker, kommunesentre og andre offentlig finansierte møteplasser blir lagt ned. Parker og lekeplasser gjøres utilgjengelige for oss, eller segregeres etter inntekt og kjøpekraft. Samfunnet har blitt kontaktløst. Midlene for å holde oss fra hverandre er like enkle som de er brutale.

Hun trekker fram eksempler på det kontaktløse samfunnet og hvordan noe så enkelt som en parkbenk er uttenkt med det formål å skape avstand.

– Vi tenker kanskje ikke over det, men en benk med skrånende sitteflate og fysiske skiller mellom sitteplassene er designet for å holde mennesker ute. En benk med armlener og skrå flate gjør det umulig for en uønsket uteligger å tilbringe natten der. Men den samme fysiske utformingen som holder uteliggere borte gjør også at gamle mennesker ikke kan sette seg ned for en hyggelig samtale i sitt eget nabolag.

Snakker mindre sammen

Det er ikke meningen at vi skal snakke sammen, påpeker Noreena Hertz. Store deler av våre fysiske omgivelser er designet for kontaktløshet. På kjøpesentre og i gater i USA og England har man innført høyfrekvente lyder som bare unge kan høre fordi ungdom er uønsket der. Andre bruker rosa lys som viser akner i ansiktet. Vi er omgitt av en arkitektur av utestengning. I byene haster vi forbi uten å se hverandre. På jobben ser vi hverandre i økende grad som konkurrenter og ikke som samhandlende mennesker. Selv fysiske strukturer som åpner for kontakt har ofte det stikk motsatte resultatet.

– Ansatte i åpne kontorlandskap som sitter tett på hverandre snakker mindre sammen enn man gjorde den gang man hadde egne kontorer. Det at andre kan se og høre deg gjør at man ikke samtaler med kolleger som sitter bare en meter unna.

Summen av små stengsler danner et slags ensomhetens byggverk. Ensomheten har blitt strukturell og allestedsnærværende. Selv popmusikken har gått fra det kollektive til det individuelle.

– Det er nesten fascinerende å se hvordan popmusikk-tekster har blitt så mye mer individualistiske siden 1980-årene, sier Noreena Hertz.

– Ord som «vi» og «våre» har blitt erstattet med det mer snevre «jeg» og «meg.»

– Vi ser hverandre i økende grad som konkur­renter. Det gjelder ikke minst på arbeidsplassen.

Egeninteresse er alt som teller

Bak ensomhetens tidsalder ligger en ideologi som tok feste på 1980-tallet med den britiske statsministeren Margaret Thatcher og president i USA, Ronald Reagan, og som har gitt oss et samfunn der vi ikke oppfatter oss som samhandlende mennesker.

– Moderne samfunn er preget av et liberalistisk, kapitalistisk tankesett som gjør at vi i økende grad ser hverandre som konkurrenter. Det gjelder ikke minst på arbeidsplassen, der vi ikke lenger er omgitt av trygge rammer, men av vilkårlighet i forhold til arbeidstilknytning, jobbvarighet og når og hvor vi jobber. Dette rammer både kvinner og menn, gamle og unge, rike og fattige, men føles mest brutalt for mennesker i lavinntektsjobber som ikke har noen kontroll på arbeidstiden sin.

Hertz mener det er nyliberalismen som har redusert oss til homo economicus.

– Vennlighet og omsorg for hverandre blir vurdert som irrelevante karaktertrekk. Egeninteresse er alt som teller, og vi jobber nesten døgnet rundt.

Denne følelsen av forlatthet gjelder ikke bare arbeidsplassen. I økende grad føler mennesker seg forlatt av staten og myndighetene. Vi opplever samfunnet rundt oss som en «winner takes all»-verden.

– For noen år siden ble det gjennomført en under­søkelse som viste at folk var lykkeligere når de selv tjente en viss sum i året og naboen bare litt mer, enn om de selv tjente en god del mer og naboen dobbelt så mye. Er ulikhet en egen faktor her?

– Vi har ingen dokumentasjon på akkurat det, men det høres riktig nok ut. Vi vet at den samme følelsen kan oppstå når man sammenligner seg selv med andre på sosiale medier. Vi ser våre venner og bekjente som aktive deltakere i samfunnet med samvær, turer, reiser og fellesskap. Det gir oss en følelse av et relativt tap, at vi kommer så mye dårligere ut enn alle andre.

Portrett av Noreena Hertz

GI NOE

– Å hjelpe andre har en betydelig helseeffekt, viser forskning. Mennesker som gir hjelp har bedre psykisk helse enn andre, sier økonom og forfatter Noreena Hertz.

(Foto: Marc Nolte)

Ensomhet gir psykiske lidelser

Denne altomfattende følelsen av ensomhet har konse­kvenser både for enkeltindivider og for samfunnet vi lever i.

– Det er først de siste ti årene at man har begynt å forske på forholdet mellom ensomhet og psykiatriske legemidler, men vi vet allerede at ensomhet kan ligge bak en rekke psykiske lidelser, som angst og depresjon. Over ett hundre studier har funnet en kobling mellom ensomhet og selvmord, selvmordstanker eller selvskading, sier Noreena Hertz.

Ensomheten går heller ikke bare en vei, påpeker hun. Man er ikke bare ensom fordi man opplever manglende omsorg fra andre, men også fordi man ikke blir gitt muligheten til å vise omsorg selv. Å hjelpe andre har en betydelig helseeffekt, viser forskning. Mennesker som gir hjelp har bedre psykisk helse enn andre.

Ensomhet er ikke bare en medisinsk diagnose, understreker Hertz. Den økonomiske kostnaden av ensomhet er enorm.

– Ensomhet fører til psykiske lidelser som i seg selv er ekstremt kostnadskrevende. Ensomhet og psykiske lidelser fører i sin tur til fysiske helseplager som også koster samfunnene våre dyrt. I Storbritannia anslår man at helseplager knyttet til disse faktorene koster landet 1,8 milliarder pund årlig, det vil si ca. 20 milliarder kroner.

– Ensomme arbeidere er dessuten langt mindre produktive enn glade ansatte. De er mindre motivert og slutter oftere i jobben.

Man skulle ha trodd at byene med sitt fellesskap og nærhet mellom folk ville gjøre mennesker mindre ensomme. Men forskning viser at mennesker er like ensomme i byene som på landsbygda og i forstedene.

– Løsningen er imidlertid ikke å gjenetablere gamle tradisjoner og familiemønstre – at flere gifter seg og får barn eller at flere går i kirken – men å finne ut hvordan vi skal pleie og beskytte strukturer som kan støtte oss når andre tradisjoner går tapt.

– Men kan ikke ensomme også gjøre noe med sin egen situasjon? Selv i byene finnes det organisasjoner, nettverk og steder man kan treffe andre.

– For mange er mangelen på sosial kontakt et økonomisk spørsmål. Det koster penger å være sosial. Men det kan også dreie seg om usynlige barrierer. Du har på en måte nådd det punktet der du ikke lenger greier å ta tak i din egen ensomhet. Du er ikke lenger i stand til å forholde deg til andre; er ute av stand til å se ting fra synsvinkelen til den andre.

– Det ensomme sinnet ser ikke pinner på bakken, men slanger.

Populister gjør ensomme til våpen

Trenden mot stadig større isolasjon har bare blitt forsterket under pandemien. Plutselig ble millioner av mennesker påtvunget en kontaktløshet som ikke engang er midlertidig, nå som arbeidsgivere investerer massivt i teknologi og arbeidsmetoder som reduserer samspill med andre.

Noreena Hertz kaller det en «institusjonalisering av kontaktløse liv» som fjerner viktige mikro-samspill som småprat i kassa eller pludring med en bartender. Jo mer vi gjør uten å ha andre personer til stede, jo mindre naturlig blir det å ha personlig kontakt med andre.

I vektskålen ligger også hva slags forhold vi har til andre. Flere studier viser at det er en kobling mellom ensomhet og evnen til å vise empati.

– Ensomme har en større tendens til å trekke seg tilbake og oppfatte verden som fiendtlig og truende. Man er mindre i stand til å oppfatte hva man har til felles med andre og kan ofte velge å lange ut mot samfunnet rundt seg. Man saumfarer omgivelsene for trusler, sier Hertz og henviser til en studie i regi av Chicago Universitets Brain Dynamics Laboratory.

– Det ensomme sinnet ser ikke pinner på bakken, men slanger. Man ser hele tiden slanger.

Noreena Hertz setter ensomhet i sammenheng med våre dagers populistiske strømninger.

– Alle leter etter fellesskap, sier hun. – Og mange ensomme finner det i bevegelser med røde caps og merke­vareklær som målbærer og utnytter ulike former for konspirasjonsteorier. Politikere av en viss type er gode på å gjenkjenne ensomme og isolerte mennesker og gjøre dem til våpen i den politiske kampen.

Skal man bryte dette mønsteret må man styrke båndene som knytter borgeren til staten og menneskene til hverandre, sier hun.

– Det er gjennom samhandlinger med andre at vi lærer de ferdighetene som er nødvendig for å være del av noe større. I bunn og grunn handler det om selve demokratiet. •

Vipps 12137