Selvsikker - eller bare skuespill?

Selvfølelsen trenger bekreftelse fra andre, men selve jakten på den kan skape angst og uro.

Illustrasjonstegning hvor mennesker har ryggsekker med stjerner de kaster opp i luften

(Illustrasjon: Illustratørene/Elisabeth Moseng)

Selvfølelse kan bygges opp og brytes ned. I dag er den spesielt sårbar fordi vi møter et sterkt press om å hele tiden heve vår sosiale status. Du skal ikke bare ha selvtillit, du skal ha en god selvfølelse. Men det siste er ingen selvfølge når selvfølelsen bygger på prestasjoner og er avhengig av bekreftelse fra andre. Dette tar den svenske psykologen Åsa Kruse opp i sin nye bok «Verklighetsglappet» (virkelighetsspriket).

«Vi jager selvfølelse på ulike måter, både gjennom å vise oss fram, søke bekreftelse fra andre, og gjennom å prestere. (…) Vi vil vise fram en høy standard på våre liv og få bekreftelse fra andre på at vi virkelig er vellykket», skriver Kruse.

Vi sammenlikner oss med andre og tror at det å være vellykket er ensbetydende med å være lykkelig. Når vi ikke får til det vi drømmer om, føler vi oss totalt mislykket, skriver Kruse, som er kritisk til tidsånden som sier at alle kan klare å få til alt de ønsker seg.

Gapet mellom drøm og mulighet

Åsa Kruse har tidligere skrevet bøker om blant annet jobb og utbrenthet, og om å sette grenser for seg selv og andre. Denne gangen handler det om gapet mellom krav og forventninger på den ene siden, og hva som er realistisk på den andre siden. Man bør verken undervurdere sine evner og muligheter, eller ha urealistiske mål. Dette er ikke lett når hver enkelt skal klare å skape et bra liv på egen hånd, gjerne i skarp konkurranse med andre.

«Å ha altfor høye forventninger og krav er vanlig særlig hos unge voksne og hos småbarnsforeldre, men det forekommer også hos dem som var levd en stund. (…) Hos en ung voksen kan det vise seg som frustrasjon og etter hvert skuffelse over seg selv. (…) For dem som er senere i livet kan det ytre seg som en konstant følelse av misnøye som man sleper rundt på, både med seg selv og med hvordan livet ble», skriver Kruse.

Maks bra liv

Psykologen hevder at det i dag er vanlig å se på motgang, negative hendelser eller ulykkelige perioder i livet som noe unormalt. Derfor får man en økende følelse av å være maktesløs og mislykket hver gang man opplever motgang.

«Kanskje er høye forventninger et fenomen som er typisk for vår tid, da vi i vår vestlige kultur strever etter å maksimere alt som virker positivt utad: penger, status, ære og berømmelse, et pent utseende, relasjoner som bare består av lykke. Alt dette styrer våre forestillinger om hvordan livet skal være.»

Kruse kaller det å takle gapet mellom drømmer og håp og det som er realistisk for en «opplevd kapasitetsmangel». For mange blir dette noe som både dominerer livet og samtidig begrenser det. Hvis man ikke får det man drømmer om, vil man ikke ha noe annet. Et eksempel i boka er Vera, som hele livet har ønsket å bli skuespiller, og som uten å lykkes har søkt teaterutdanning mange ganger. Foreldrene hennes er bekymret fordi hun ikke tar noen annen utdanning, men Vera har holdt fast på at hun skal klare å oppnå drømmen sin. Når hun er 35 år begynner hun å føle seg dårlig. Hun har bare tilfeldige jobber og en elendig økonomi. Hva skal hun gjøre?

Vera vil ikke slutte å la drømmen styre livet. Kruse foreslår at for å unngå depresjon og angst, bør Vera øve på å akseptere livet slik det er her og nå. Hun kan skrive ned fordeler og ulemper med å fastholde et mål som er svært vanskelig å nå, og etter hvert klare å justere og tilpasse målet til den nåværende virkeligheten.

Du slipper å være unik

Det er ikke alle som er like sta som Vera. Det finnes også mange som ikke en gang prøver å tro på sine evner og talenter. Dette kan også være en urealistisk holdning til livet. Kruse påpeker at begge deler er feller som forårsaker angst og depresjon.

«Å føle seg fanget i en rolle man ikke vil ha og stadig unngå utfordringer som vil føre til utvikling, eller holde seg selv tilbake på grunn av indre krav og regler, fører ofte til nedstemthet og en følelse av å være ensom, at verden tilhører de andre, men ikke meg», skriver hun.

Kanskje blir det feil å si til en ung person «du er unik», skriver Kruse. Mener du noe annet enn at alle personer er unike? Mener du at den unge du snakker med er mer opphøyet enn andre og kan forvente seg spesialbehandling? Dette blir en destruktiv oppfordring, skriver psykologen.

«Det blir i stedet et hinder når man ikke er trent i å tilpasse seg forholdene og andre personer. (...) Det er to sider av å være unik: En opphøyet og en som innebærer å være adskilt fra de andre og som kan føre til en sterk ensomhetsfølelse. Når man er ung er ofte de to sidene både parallelle og motstridende. Man vil skille seg ut fra mengden, samtidig som man vil ha tilhørighet i et fellesskap,» skriver hun.

Det er fint å kunne utvikle evner som andre ikke har, helt til man treffer andre med samme talent som kanskje er bedre enn deg. «Sammenlikningen med andre blir en kravstor målestokk som aldri blir lagt vekk. Livet blir en sydende gryte av frustrasjon, utilfredshet og ofte skam over å ikke lykkes med det man hadde tenkt seg. Jo lengre kampen pågår, jo vanskeligere er det å gi slipp på den,» skriver hun. Åsa Kruse skriver at når du klarer å gi slipp på forestillingene du har hatt som kanskje har ført til utmattelse og nederlag, så innebærer det faktisk en stor lettelse med en gang du har bestemt deg. •

Kilde: Verklighetsglappet. Att hantera sine krav och förventningar. Åsa Kruse. Natur & Kultur, 2021.


Les hele magasinet - hver gang! Bestill abonnement her.

Vipps: 12137