Følelser, mestring og ansvar

– Jeg sa at hvis jeg ikke fikk hjelp, kommer jeg enten til å drepe noen, noen kommer til å drepe meg, eller så kommer jeg til å ende opp i fengsel resten av livet, sier Fredrik Nilsson.

Portrett av Fredrik Nilsson

FLUKT

– Når livet blir vanskelig, vil jeg bare stikke av, sier Fredrik Nilsson. Han er tidligere rusmiddelavhengig, men jobber nå i brukerorganisasjonen RIO.

(Foto: Linda Nesfældt)

Fredrik Nilsson (44) ble rusfri etter et langt liv med kriminalitet og rusmidler.

– Jeg ba selv om å bli lagt inn. Behandlingen gjorde meg ny. Jeg hadde ikke vært den jeg er i dag uten terapien, sier Nilsson, som er regionsansvarlig for Sør-Øst Norge i den landsdekkende brukerorganisasjon RIO.

Foranledningen for det desperate ropet om hjelp var at rusmiddelavhengige Fredrik hadde nådd bunnen. Etter mange år med misbruk av amfetamin, kokain og GHB, opplevde han nå stadige psykoser, og så ingen annen vei enn å bli lagt inn.

– Da jeg kom til avrusning, ante jeg ikke hva som var sant og ikke sant. Jeg visste ikke hvem som var mine venner og ikke. Men etter tre måneder begynte det å stabilisere seg i hodet mitt, sier han.

ADHD og mobbing

I barndommen flyttet Fredrik mye, og vokste blant annet opp i Karlstad i Sverige og tettstedet Åtorp. Her startet mobbingen som skulle vare hele barneskolen og videre inn i ungdomsårene.

– Jeg brukte briller og hadde skarre-r etter min mormor som var bergenser. I tillegg hadde jeg ADHD og passet rett og slett ikke inn på skolen. Også lærerne så på meg som et problem, fordi jeg hadde vanskeligheter med å sitte stille i klasserommet.

Ingen tok tak i problematikken på en god måte, og det var først da han ble innlagt på rusinstitusjon i 2013, at han fikk behandling for atferdsforstyrrelsene. Nylig fikk Fredrik også vite at han sliter med traumer knyttet til mobbingen og andre vonde hendelser i barndommen.

– Det som var så vanskelig var at de som mobbet meg, også oppførte seg som mine venner iblant. Dette har gjort at jeg har fått et skadet forhold til venner og andre som står meg nær. Jeg kjente meg utenfor og har mange såre minner fra barndommen.

Fredrik fant «sin» gjeng, og som tenåring tok han avstand fra skolekameratene som han hadde et så vanskelig forhold til.

– Det var «krig» mellom småbyene i Närke og Värmland, og det tok ikke så lang tid før jeg ble kjent med folk som hatet dem som var fra min by. Vi drakk og slåss, og folk var redde for oss, forteller han.

Rus i treningsmiljøet

Det var i 2004, da Fredrik flyttet til Norge for å jobbe som bartender, at rusmisbruket startet. I denne perioden fikk han innpass i et tungt, kriminelt miljø.

– De kriminelle vennene ble etter hvert min familie, sier han.

I den perioden trente Fredrik mye, og brukte steroider, i tillegg til alkohol og kokain.

– Etter hvert gikk det over i GHB i stedet, fordi mange i treningsmiljøet tar dette om kvelden så musk­lene skal restituere når man sover.

Han brukte GHB daglig i rundt åtte år og sluttet etter hvert å jobbe. I 2012 ble Fredrik svært syk og hadde flere psykoser etter amfetaminbruk, kombinert med lite søvn og mat. Etter innleggelse og avrusing i Oslo, ble han kjørt i taxi til Stiftelsen Renåvangen, en privat stiftelse som behandler rusmiddelavhengige etter terapeutisk samfunn-metoden. Her er følelser, mestring og ansvar i fokus.

– Hun som tok meg imot satt sammen med meg i tre timer så jeg ikke skulle stikke av. Jeg var veldig syk da jeg kom, men ble godt mottatt av miljøterapeutene.

– Det handlet om å tenke på hverandre som en gruppe og ikke bare på seg selv.

Opp klokka sju

På Renåvangen er terapeutene opptatt av hva som førte hver enkelt pasient til rusen, og hvordan livet kan mestres uten rus. Behandlingen går ut på å endre vaner og livsstil, så pasientene blir klare for livet etterpå.

– Vi sto opp klokka sju hver dag for å rydde rommet og spise frokost. Rutiner og handlingsmønster er en viktig del av behandlingen. Vi fikk forskjellige opp­gaver i resepsjonen, på kjøkkenet og ute, og ble nødt til å samarbeide selv om vi syntes det vi skulle gjøre hørtes idiotisk ut. Det handlet om å tenke på hverandre som en gruppe og ikke bare på seg selv.

I helgene var det muligheter for både friluftsliv og kultur. I tillegg fikk pasientene holde på med kunstterapi, det vil si å «male ut» følelsene sine.

– Tidligere «klikket jeg» hver gang jeg ble sint, og forsvarte meg på de måtene jeg kunne. Og slik har det fortsatt gjennom livet når jeg ikke har passet inn. Jeg har jo vært i kriminelle miljøer store deler av livet. Aggresjon funket i mitt miljø, men ikke ellers i samfunnet.

I stedet for å vise sinne, skulle følelsene skrives ned.

– Jeg måtte lære å ikke utagere når jeg ble forbannet. Jeg skulle heller skrive en «følelseslapp» og putte i en postkasse, som ble åpnet på et senere tidspunkt, forteller han.

Bedre kjent med oss selv

Fredrik bodde på Renåvangen i ett år, og han er glad for at han fikk være der så lenge. Han har hørt om andre som blir utskrevet fra rusinstitusjoner etter tre måneder, da er jo russuget som verst.

– Vi jobbet med å lære å endre handlingsmønstrene våre og bli bedre kjent med oss selv. For meg var dette helt riktig. Det var en veldig bra og tverrfaglig behandling, som gikk både på rus og psykiatri.

Fredrik hadde flaks og fikk plass på et ettervern som han selv søkte på. Etter at han ble rusfri, startet han å jobbe som frivillig i RIO, og i fjor ble han ansatt i organisasjonen på fulltid. I dag lever 44-åringen et godt liv, selv om han fremdeles sliter med barndomstraumene.

– Det er dette jeg plages med nå. Jeg har hatt noen panikkanfall og går nå til psykolog en gang i uka. Jeg har fremdeles mye å jobbe med, forteller han.

Tidligere trodde han at traumer kun kom av vold eller andre ekstreme hendelser. At en utrygg barndom kunne gi traumer, var ukjent for Fredrik.

– Jeg har opplevd at folk har prøve å skyte meg og slå meg ihjel, uten at det har gjort noe med meg psykisk. Jeg har ADHD og er et «jegermenneske», og bryr meg ikke om slike ting. For meg er det mobbingen og mangel på følelse av tilhørighet som har gjort livet vanskelig.

Portrett av Kari Lossius

RESPEKT

– Belærende mennesker er kanskje det verste rusmiddel­av­hengige kan bli møtt med, sier psykolog­spesialist Kari Lossius.

(Foto: Ådne Dyrnesli)

Sammensatt

– Fredriks historie viser at rusbehandling er viktig og at det nytter. Det viser også betydningen av å be om hjelp når man er langt nede, sier Kari Lossius, privatpraktiserende psykologspesialist ved Minding Mines.

Hun bekrefter at det er et dilemma at vanlige forløp innebærer at pasienten skrives ut etter tre måneder.

– Nyere hjerneforskning viser at sjansen for tilbakefall er på topp etter tre måneder, og dette innebærer da at pasienten skrives ut i en kritisk fase, sier Lossius, som er redaktør for boken «Håndbok i rusbehandling», som nå kommer ut i tredje utgave – med nye kapitler om miljøterapi, musikkterapi, hvordan ruspasienter opplever behandlingsapparatet, samt om sammenhengen mellom personlighet og rusmiddelavhengighet.

Hun forteller at utfordringen med rus er at det er så sammensatt.

– Mangfold kjennetegner mer enn at det kun er én vei til målet. Det finnes så mange ulike metoder, uten at noen har krav på førsteplassen, sier Kari Lossius.

Rusmiddelbruk innebærer mye smerte og lidelse for den enkelte og for dem som står rundt. Det er også et omfattende samfunns- og folkehelseproblem. Boka tar for seg moderne rusbehandling, og omfatter både utredning, diagnostisering, avrusning og samtaleterapi.

– Men det aller viktigste boken formidler, er respekten for pasientene. Vi som behandlere må være klar over at den som vet mest om pasienten, er pasienten selv. Ingen av oss er tankelesere og kan fortelle hvordan pasienten skal leve livet sitt. Men vi kan være veivisere, slik at de kan ta bedre valg enn de har gjort tidligere, sier hun.

– Rusbehandling er komplisert og bør få like høy status som hjernekirurgi.

En kompleks lidelse

Allerede som nyutdannet psykolog i 1986 bestemte Kari Lossius at det var rusfeltet hun skulle jobbe i. Kort tid senere døde faren av alkoholmisbruk, og siden har hun vært spesielt opptatt av pasientperspektivet. Hvordan oppleves egentlig behandlingen av dem som mottar den?

– På tross av at rusavhengighet er en kompleks lidelse, vet vi at mange behandlingsformer virker. Noen av metodene vi har god erfaring med er kognitiv atferdsterapi, motiverende intervju, musikkterapi, fysisk aktivitet og miljøterapi. Tverrfaglighet har stor betydning, og både sosionom, lege, psykolog og miljøterapeut er like viktige innen rusbehandling.

Alle rusmiddelavhengige har med seg ballast som gjør at man reagerer forskjellig, derfor bør alle ha ulik tilnærming tilpasset den enkelte, mener hun.

– Rusbehandling er komplisert og bør få like høy status som hjernekirurgi, sier psykologspesialisten.

Respekt for mennesket

Hun understreker at terapeutens holdninger til pasienten er det aller viktigste. Rusmiddelavhengige må ikke møtes med moralisme og bedrevitenhet.

– Belærende mennesker er kanskje det verste rusmiddelavhengige kan bli møtt med. Mange har vært lenge utenfor i samfunnet, både psykososialt og økonomisk. Så nyansering og respekt for mennesket er det som gjennomsyrer boka, forteller Lossius.

Dette innebærer at terapeuten må opptre på en måte som skaper trygghet og tillit, uavhengig av metode. Relasjonen mellom terapeut og pasient må være god. Det handler ikke om kun metode, man må også kunne lytte til pasienten for å bli en empatisk og god terapeut, ifølge Lossius

– Hver pasient er unik. Har du sett én pasient, så har du sett én pasient. Samarbeid og tillit er utrolig viktig. Terapeut og pasient må sammen bli enige om et felles mål og forståelse. Deretter skal terapeuten stå pasienten «last og brast». •

Vipps 12137