Pusterom: Jeg reiser alene

«Jeg hadde møtt utenfrablikket og det slo som lysene fra en trailer i nattemørket»

Illustrasjon: Finn Graff

Jeg rullet liggeunderlaget mitt sammen, presset den siste luften ut av ventilen og rygget bakover gjennom teltåpningen. Fossen bruste til høyre for meg, leiebilen ventet til venstre, jeg hadde vært på denne plassen for natta og nå måtte jeg videre. Uvær trakk mot kysten og jeg var forberedt. Jeg skulle dit jeg var anbefalt å dra når vinden river og regnet pisker; jeg skulle ut til fyret helt ytterst på Sunnmøre, til Runde i lundefuglens rike, og alt jeg tenkte på der jeg rygget ut av teltet, var å komme meg tidsnok av gårde. For skyene på Yr veltet mot kysten tidligere enn i går, og før jeg skulle ut på stien langs klippekanten i det store grønne grå, hadde jeg flere timer i bilen foran meg.

Jeg reiste meg til knestående og så rett i øynene på en fisker.

Han sto i det begynnende regnet på den andre siden av elva, og om det var fordi han stirra så ublygt, eller om det var fordi jeg måtte ta inn det faktum at jeg alltid kunne bli sett, er vanskelig å si nå, men jeg pakket ned teltet mitt så raskt jeg kunne og satte meg i bilen. Jeg rygget ut fra gressletta og svingte inn på veien, og jeg gjorde det fullstendig forvirra. Hva hadde han sett? Hvem var jeg?

Vindusviskerne famlet mot ruta.

Jeg husket ikke.

Jeg hadde møtt utenfrablikket og det slo som lysene fra en trailer i nattemørket.

I fem dager hadde jeg vært på tur alene. Jeg hadde leid bil for en måned og var to uker inne i ferien. Det var lenge siden sist jeg hadde avsatt uker til bare opplevelser, frigjort meg selv fra alle plikter og kreative krefter som vanligvis dro i meg. Nå skulle jeg reise uten plan. Ingen plan, det er planen, sa jeg til de som lyttet. Bare drevet av gårde av lyst ført an av tilfeldigheter, nysgjerrighet og tips fra felles reisende, og slik skulle jeg få tak i det jeg har kjent på så mange ganger før, alene i fremmede storbyer og hjemme i skogen, det store rommet som ekspanderer i brystet hvor alt jeg ser og hører og lukter og føler får plass og gjenklang, og blir til en sprakende glede jeg sjeldent har opplevd i sammen med andre – fordi den en motstandsløs. Ingen ønsker er forsert, ingens nærvær kan ødelegge, alt er mitt og jeg har det for meg selv, og det er det motsatte av ensomhet: Lengselen etter fellesskap finnes ikke, selvbevisstheten med sin forakt og anger er borte, alt er intuitivt, fra tanke til handling er det ikke mellomrom.

Jeg kjørte mot Runde og det var følelsen av å våkne i min egen seng og ikke skjønne hvor jeg var.

De siste ti dagene hadde jeg bodd i telt og på loft i turisthytter, jeg hadde klatra fjelltopper og sett fjordene løpe som springende bekker. Jeg hadde kledd meg i turtøy, nøytrale klær, fjernt fra hva jeg vanligvis gikk i. Jeg vasket meg knapt. Jeg satt i bilen med huden svett og håret fett, jeg tisset helst i utmark, og når jeg møtte andre var vi i det samme, vi snakket om turene, det storslagne og det lille, noen rypeunger på stien, en steinete røys, aldri hvem vi egentlig var. Det sosiale jeg-et, selve identiteten, det var den jeg famlet etter.

Jeg slo av bilmotoren. Regnet hamret mot ruta, fra bagasjerommet hentet jeg sekken og jeg slang den på ryggen, jeg begynte stigningen, og alt var regn og vind og tanken om at dette er sprøtt, dette er galskap, men jeg fortsatte, jeg klarte det, jeg nådde fram til det hvite fyret helt ytterst mot havgapet, hvor to store smil møtte meg, og sammen den kvelden dro vi ut for å se lundefuglene komme inn fra havet. Mens havørnene seilte høyt på himmelen, styrtet fargerike nebb og sørgmodige blikk inn mot klippene, svømmeføtter snublet på steinene, hvite bryst og sorte vinger kastet seg ut på vinden igjen, mens sollyset brøt gjennom skylaget langt der ute hvor sjøfuglene kom fra.

Hvem var jeg?

Jeg ser på bildet jeg tok da jeg vendte kameraet mot meg selv.

Jeg var i ett med alt og jeg var lykkelig.•