Pipelort

Vi måtte gå kanossagang gjennom hele guttegjengen.

Illustrasjon av guttegjeng som erter
(Illustrasjon: Finn Graff)

Det er ikke alltid enkelt å være gullunge.

Første gang jeg hørte uttrykket «Juksemaker Pipelort, tar igjen og gir bort!» gikk jeg i barnehagen. Jeg var i femårsalderen, en stille og sjenert jente som ikke havnet i bråk. Stort sett lekte jeg med bestevenninnen min. Vi to klatret til toppen av klatrestativet og satt der og filosoferte. Venninnen min var omtrent halvannet år eldre enn meg, så da hun skulle slutte for å begynne på skolen, sluttet jeg også. Jeg fikk lov til å begynne et helt år før jeg skulle, fordi jeg hadde bestått en test på at jeg var skolemoden.

Men jeg var fem da barnehagens bestyrerinne, selveste sjefen, plukket ut meg og en annen jente til å bli med til sentrum for å gå i lekebutikken. Det var da det ubehagelige skjedde. Ingen andre visste, trodde vi. Det fantes jo ikke allmøter og valg av brukerrepresentanter den gangen.

Da dagen kom, og vi gikk pyntet ved siden av bestyrerinnen, tante Marta, for å gå til bussen, hadde plutselig guttene flokket seg nede ved porten. Vi måtte gå kanossagang gjennom hele gutte­gjengen. De hadde tydeligvis skjønt at noen andre enn dem skulle få et privilegium: En busstur ned til sentrum og en tur i leke­butikken! De var sinte, og ropte flere ganger: «Jukse­maker Pipelort, tar igjen og gir bort!»

Tante Marta ble irritert. På den lysegrå bussen nedover mot sentrum var stemningen laber. Jeg tror hun var lei seg over at guttene var så respektløse. Hun var en saklig kvinne med en rolig autoritet, langt fra så utagerende som tante Judith, som pyntet seg og snakket høyt, og hadde med seg gamle sko og kjoler som vi ungene kunne kle oss ut i. Tante Marta var ofte inne på kontoret. Noen ganger deltok hun i samlingsstunden på morgenen der alle satt sammen på gulvet og hørte på Barnetimen for de minste på radio.

I dag synes jeg de sinte guttene var dristige som protesterte. De tok ikke fem øre for å si meningen sin. Vi jentene som fikk være med på bytur var eksempler på at bare du er snill og gjør som de voksne sier, blir du belønnet. Men hva fikk vi igjen for det? Klump i magen og stygge blikk mot oss, og en merkelig regle vi måtte bryne hjernen på. Innerst inne tror jeg guttene nettopp hadde lært den, de likte nok å få en anledning til å rope.

Jeg grublet lenge på innholdet i reglen, til jeg skjønte at jeg måtte snu rekkefølgen på ordene. Den er snudd for at rimet skal gå opp. Juksemakeren gir bort først, og tar det tilbake etterpå. Kjipt, derav navnet Pipelort.

Men hvilke leker kjøpte vi i Torggata? Aner ikke. •

Vipps 12137