Sterk når det stormer

Presset er stort når det gjelder å vinne kamper og løpe raskest. Presterer du ikke, blir du satt ut av laget, sier Lise Klaveness. Fotballkarrieren har gitt henne evnen til å tåle kritikk og takle motgang.

Portrett av Lise Klaveness

LIDENSKAP

- Fotballen var selve motoren i livet mitt. Jeg tenker at det er bra for barn å oppleve oppturer og nedturer i idretten, sier Lise Klaveness.

(Foto: Paal Audestad)

– Jeg er en emosjonell person, jeg lar meg påvirke veldig av det som skjer rundt meg. Jeg er ingen kald fisk i det hele tatt. Allikevel har jeg valgt denne måten å leve på, å være en del av og lede et konkurransemiljø, så dette er noe jeg har tenkt mye på. Hvordan kan man være så rå som man må i toppidretten og samtidig ha det bra?

Lise Klaveness (39) har tatt oss imot i hjemmet sitt på Nordstrand i Oslo en iskald vintermorgen i januar. Nabolaget er fremdeles pyntet med julelys, og et tynt lag med snø dekker trampolinebeina og en liten gravemaskin. En halloween-bøtte fylt med kritt vitner også om at det bor små barn i huset.

Stikker seg fram

Lise Klaveness ble landskjent som NRKs fotballekspert i 2018. Som Norges første kvinnelige VM-kommentator mottok hun mye hyllest, men hun måtte også tåle mye kritikk og til dels hetsende meldinger. Det har ikke hindret henne i å stikke seg fram igjen. I fjor ble hun hentet ut av mammapermisjon for å være ansiktet utad om bråket rundt landskampene mot Romania og Østerrike og korona-restriksjonene.

– Det var en kompleks sak, med press fra ulikt hold. Og så ender det i grunnen med at jeg må gjøre retrett på vegne av fotballen, drite meg ut rett og slett, sier hun med glimt i øyet, før hun skyter inn:

– Jeg har fra tidlig alder frivillig utsatt meg for utfordringer.

39-åringen fra tettstedet Meland utenfor Bergen har en lang fotballkarriere å se tilbake på. Helt fra hun deltok på sin første fotballtrening for lokallaget Kvernbit, har hun vært bitt av fotballbasillen. Til sammen har det blitt 73 landskamper for Norges A-landslag.

Når det stormer rundt Lise, henter hun fram erfaringer fra fotballbanen. Det er så synlig, det å bomme på ballen, det å ikke være med i spillet, bli løpt fra og slippe inn mål.

– Når trenerne kjefter, er det lett å tenke «det må jeg tåle», men allikevel ikke ta det inn. For kritikk er jo pyton, det er jo et uttrykk for at du har gjort noe andre ikke anerkjenner, sier hun.

– Vi er vel alle sårbare for kritikk, og jeg kan også reagere umiddelbart med «fuck off» når noen kritiserer meg.

For Lise Klaveness handler det om å orke stå i den vonde følelsen det er å drite seg ut. Å stikke seg fram selv om man ikke er helt i form, ta ansvar selv når man ikke er best.

– Fotballen har gitt meg en illusjon av styrke, en slags selvtillit som sier meg at det kommer alltid en ny kamp når den forrige var forferdelig. Det en gave jeg sitter igjen med, sier Klaveness mens hun serverer kaffe i Mummitrollet-kopper. I et par minutter blir vi distrahert av noen ekorn som løper over markisa og i trærne utenfor.

Hater å såre andre

Egentlig er Lise Klaveness utdannet jurist. Hun har jobbet i Advokatfirmaet Hjort, som dommerfullmektig i Oslo tingrett og som juridisk spesialrådgiver i Norges Bank. Også i advokatyrket har hun hatt glede av erfaringene fra fotballen.

– Det kom godt med når jeg skulle i retten og var nervøs. Det kunne det stå om alvorlige ting, jeg skulle bestemme om noen skulle i fengsel eller ei, og pårørende og ofre var til stede.

Kanskje er det lett å la seg lure av hennes tøffe frem­toning på tv, for Lise er altså en veldig følsom sjel. En del av jobben som direktør i Norges Fotballforbund innebærer å gi andre dårlige beskjeder, og det er noe hun misliker sterkt.

– Det verste med å være leder er å måtte såre og skuffe andre. Da er det fristende å pakke inn budskapet, men jeg er opptatt av at jeg er forpliktet til å være ærlig og gi vedkommende sin rett til å reagere på realitetene. Men det er et helvete å si ifra og se at du påfører kolleger yrkesmessige skuffelser. Det er beintøft.

39-åringen er opptatt av at vi mennesker har med oss psyken i alt vi gjør. Og at psyken påvirker oss hele tiden.

– Når du har konkurranseidrett som jobb er det ekstremt styrende. Presset er stort når det gjelder å vinne kamper og løpe raskest. Presterer du ikke, blir du satt ut av laget. Og du opplever hele spekteret av følelser – både nerver, glede, rush og adrenalinkick, i løpet av kun én kamp. Dette er noe jeg reflekterer mer over nå i ettertid enn da jeg sto midt oppi det.

– Jeg unner barna å finne sin drivkraft, uansett hva det er de ønsker å holde på med i livet.

Gikk «all inn» i fotballen

Nylig fikk Lise og samboeren Ingrid, som også er fotballspiller, sitt tredje barn. Viljar (7) og Julian (4) har blitt storebrødre til Oliver (4 måneder). Ved kjøkkenbordet står det to turkise tripp-trapp-stoler og stua er fylt opp av leker og spill. Men stua er overraskende ryddig, til tross for at klokka knapt er ni på morgenen og resten av familien nylig har dratt til skole og barnehage.

– Å få barn nummer tre var en ren emosjonell beslutning. Det var ikke en vurdering av at vi trenger mer å gjøre. Det var jo allerede galskap med to barn og det jobbtrykket vi hadde, smiler hun.

Eldstesønnen har allerede begynt å spille fotball, men Lise har ikke meldt seg som fotballtrener for laget hans. I stedet prøver hun å holde seg litt på avstand.

– Jeg er opptatt av å ikke presse ham. Motivasjonen må uansett komme fra en selv. Jeg unner barna å finne sin drivkraft, uansett hva det er de ønsker å holde på med i livet.

For Lise var fotballen et fristed. Og hun gikk «all in».

– Det var sånn jeg ble god. Jeg orket ikke være den som ikke fikk ballen, jeg hadde så brennende lyst til å påvirke spillet og være med, så jeg bare «peiset på».

Hun beskriver seg selv som et veslevoksent barn, samtidig som hun var barnsligere enn forventet. Hun likte å snakke med voksne, skrive dikt og lese Sigrid Undset. På den andre siden var hun veldig distré. Glemte saker og ting overalt, sølte og klønet mye.

– Også som barn kan jeg huske at jeg ble dratt mellom disse to ytterkantene av å ville konkurrere, vinne, ha fremgang, mens den andre – like store og viktige delen – ville redde verden, lese bøker, ikke såre eller konkurrere mot noen. Humor og selvironi har vært broen mellom disse delene hele livet mitt.

Tungt med konkurranse

Prestasjonene styrte henne, men til tider var det altså tungt å skulle konkurrere. Hun orket ikke følelsen av nederlag og av å ikke strekke til overfor egne eller andres forventninger.

– Jeg elsket å være å være dritgod og ha ballen hele tiden. Konkurranseelementet oppi det ble bare forstyrrende.

I dag har hun et mer balansert syn på konkurransedelen av barnefotballen, et tema som stadig er oppe til debatt.

– Jeg tenker det er bra for barn å oppleve både oppturer og nederlag i idretten, om det skjer i de rette rammene. Om man tar bort konkurransedelen, underslår man samtidig hva fotball egentlig dreier seg om.

Hun blir engasjert:

– Grunnen til at fotball har så stor appell, er jo nettopp at det er en konkurranse og et samarbeid. Fotball trigger følelser. Noen elsker det, noen hater det og noen blir såret.

Portrett av Lise Klaveness som står i stua

STYRKE

- Jeg har fått en slags selvtillit som sier meg at det kommer alltid en ny kamp når den forrige var forferdelig. Det er en gave, sier Lise Klaveness.

(Foto: Paal Audestad)

Brutal overgang fra barn til ungdom

Lise Klaveness er opptatt av at idretten kan påvirke den psykiske helsen vår, både i positiv og negativ retning. For henne har fotball og psyke alltid vært nært knyttet opp til hverandre.

I ungdomstida følte hun seg ikke alltid «bra nok», og hun opplevde at perioden var nokså passiv på mange vis.

– Jeg hadde behov for at ungdomstida måtte blandes med fysisk mestring og noe konkret hvor fremgang lot seg måle. Jeg hadde et stort behov for å bevege meg, og fotballen var selve motoren i livet mitt.

Hun opplevde tenårene som vanskelige. Vennene forandret seg plutselig til noe teit og uforståelig, og Lise var overhodet ikke med på det.

– Jeg følte meg både for moden og for liten og stygg til det toget som rullet uten meg. Overgang fra barn til ungdom synes jeg var brutal.

Hennes medisin ble ballen. Den var med henne overalt, som et skjold og en lite kritisk venn.

– Jeg gikk aldri glipp av en trening. Det var en livsstil og en vanvittig lidenskap.

– Hvordan er det å se andres suksess når man selv har en dårlig periode?

– Du har det så mye bedre når du unner andre fremgang. Men du må komme dit, det må være en ekte følelse hvis du faktisk skal romme det å unne din største konkurrent å lykkes, gjerne på din bekostning, sier hun og utdyper:

– Det er en gave å klare å unne andre suksess. På den andre siden må du også tørre å ta plassen på bekostning av noen andre når det er du som får sjansen. Da må du satse, uten å se deg tilbake. Noe annet er ikke godt nok i toppidretten.

– Det handler om å jobbe for å bli best, men samtidig tørre å anerkjenne at man kanskje ikke blir det.

Motiverer ungdom

Etter fotballkarrieren har Lise Klaveness viet en del av tiden sin til å snakke med ungdom om motivasjon i idretten.

– Jeg er jo ikke faglært på noe vis, men når jeg snakker med ungdom deler jeg av mine erfaringer. Det handler om å jobbe for å bli best, men samtidig tørre å anerkjenne at man kanskje ikke blir det.

Samtalene handler også om å takle kritikk og om å være utenfor komfortsonen.

Hvordan du kan stå i det de gangene du føler deg liten og «helt feil». Det er når ting går i dass, at øvelsen virkelig gjelder. Når du er skadeskutt og defensiv er det ikke så lett.

– Det oppleves så alvorlig der og da. Men kampene blir jo glemt etterpå. Ingen har dødd, selv om det føles sånn der og da. Og da blir man demotivert, mister selvtillit og begynner å lete etter feil hos seg selv og andre.

Lise Klaveness er opptatt av at den psykiske delen av idretten også må jobbes med.

– Det fysiske kan alltids trenes fram. Men det å takle det mentale og være rask nok til å snu seg, ha evne til legge ting bak seg, gi f… og komme seg videre, er avgjørende for å lykkes. Det er dette som skiller de beste fra de nest beste, sier hun.

På tross av nerver og motgang, har Lise aldri gitt seg.

– Selv om jeg alltid var veldig nervøs før straffespark, var det alltid jeg som tok straffene.

– Jeg bommet mange ganger. Det var vondt, man skal treffe på straffer. Men det gikk over og jeg tok straffer igjen. Og igjen. •

Vipps 12137