Kunsten å telle til ti

Hvordan går det an å bli så sint på sine barn? Foreldre flest skjuler for andre at det oppstår situasjoner hjemme der de holder på å miste forstanden.

Illustrasjon av far og barn i opprørt hav
(Illustrasjon: Illustratørene/Elisabeth Moseng)

Jeg trodde aldri jeg kunne bli så sint på et barn. Hvordan kan man bli så sint på noen man elsker mer enn alt annet? spør psykolog Ida Flink i boka «Hela havet stormar. Småbarnsfamiljens livboj vid trots, konflikter och syskonbråk.» Ida Flink har skrevet denne boka sammen med psykolog Tova Winbladh. Sistnevnte er spesialist på familieliv og samspill mellom barn og voksne.

Ida Flink skriver at det å være forelder uten tvil er det mest utfordrende hun har vært med på. Å bli mor eller far vekker sterke følelser i oss. Selv om vi er ulike som foreldre, har vi felles utfordringer.

Ansvar døgnet rundt

«Jeg hadde alltid likt å være sammen med barn, men jeg var nok ikke klar over hvordan det er å ha det totale ansvaret døgnet rundt uten mulighet til å trekke meg tilbake. Når babyen var nyfødt kunne jeg få en tvangstanke om at jeg kom til å sette babyen ut i snøen, så redd var jeg for å ikke klare ansvaret», skriver en mor.

Hvordan klarer man å være voksen og moden når man føler seg så liten og hjelpeløs? Hvordan skal man takle en konstant følelse av å ikke strekke til overfor barna, og aldri bli en slik forelder som man ønsket å være?

«Vi har en følelsesmessig nakenhet overfor våre barn.»

Følelser smitter

«Før jeg fikk barn, trodde jeg at barnet kom til å bli slik jeg oppdro det», skriver en forelder. Mange er ikke klar over at barnet fødes med en personlighet, som foreldrene må bli kjent med. Kombinert med de sterke følelsene som foreldreskapet vekker, kan man kjenne seg fanget i en slags berg- og dalbane. Den ene timen er man lykkelig, timen etter rasende.

Forfatterne skriver at dette kommer av at vi har en følelsesmessig åpenhet overfor personer som betyr veldig mye for oss. Vi blir påvirket av den andres følelser, og er nysgjerrig på hva den andre føler. Overfor våre barn får en vi slags følelsesmessig nakenhet, barna har det også slik overfor foreldrene. Dermed kan berg- og dalbanen bli utmattende for begge parter.

Trøsten fra forfatterne er at det er bedre å ha sterke følelser enn å være følelseskald og likegyldig. Barn «tåler irriterte, gjentakende, hissige, halvt hysteriske foreldre mye bedre enn de tåler distanserte og følelses­messig frakoplete foreldre som går rundt som en robot», skriver de.

Men når går man over grensen? Psykologene skriver at de fleste kjenner det tydelig inne i seg hvis man har gått for langt.

«Et tydelig signal på at man ikke behandler sitt barn med respekt er når barnet nekter å samarbeide. Et krenket barn er ofte ikke så innstilt på å være hyggelig og samarbeidsvillig. Derfor kan det være nødvendig å stoppe opp og se på seg selv og sin egen oppførsel når det er vanskelig å oppnå kontakt med barnet. Ta en pause, trekk deg unna og ro ned den indre følelsesstormen», skriver psykologene.

Tegn på at du mister grepet

Selv om barn foretrekker foreldre som er følelses­messig tilgjengelige, liker de ikke når foreldrene mister grepet og er styrt av følelser. Barn trenger foreldre som er klokere og mer rasjonelle enn dem selv.

Hvis du mister kontrollen over din oppførsel og dine følelser, ikke tenker klart, ikke kjenner igjen deg selv, er redd for å skade ditt barn, eller ikke oppnår kontakt med barnet ditt, tyder det på at du mister grepet. Da er det viktig at du trekker deg unna.

«Gå ut i trappeoppgangen og trekk pusten dypt, eller gå på balkongen eller i hagen, ta en kopp kaffe. Ring en venn, eller ta en lang dusj, lytt til musikk en stund. Når vi foreldre er i balanse har vi større muligheter til å hjelpe barna til å oppnå det samme», skriver forfatterne.

Flink og Winbladh legger til at alle mister humøret en gang i blant, og oppfører seg lite hyggelig og respektløst mot sine barn.

«Tør å be om unnskyldning», skriver de. Det krever kanskje litt mot å be om tilgivelse? Det krever at det ikke er tabu å erkjenne at man har sviktet. De råder foreldre til å si noe sånt som dette: «Det var ikke du som gjorde noe feil, det var jeg som var sliten og oppførte meg dårlig.»

«Det holder ikke alltid å ta en tur på balkongen eller ringe en venninne.»

Vennlig men bestemt

Boka inneholder en rekke eksempler på vanskelige situasjoner. For eksempel er det Rut på to år som har makten hjemme, hun styrer med sinne og utagering. Hun bestemmer hvor mange historier som skal leses ved leggetid, at hun må få full oppmerksomhet slik at bare en av foreldrene kan gjøre husarbeid. Hun nekter å drikke melk, og tåler aldri et nei. Foreldrene må få hjelp til å takle Ruts sinne, og vennlig men bestemt øve på å si nei. Etter hvert lærer Rut at det ikke er hun som bestemmer.

Uten tvil trenger mange foreldre et sted de kan henvende seg for å få faglig hjelp til å takle vanskelige situasjoner, skriver forfatterne. Det holder ikke alltid å ta en tur på balkongen eller ringe en venninne. Særlig ikke fordi mange kvier seg for å innrømme at de har et problem med å takle småbarna. Det bør bli mindre skamfullt å snakke med helsestasjonen, fastlegen eller hjelpetelefoner. •

Kilde: Hela havet stormar. Småbarnsfamiljens livboj vid trots, konflikter och syskonbråk. Av Tova Winbladh & Ida Flink. Förlaget Natur & Kultur, 2020.

Vipps 12137