Kronikk: Innafor psykiatrien

Med et mer åpent og raust samfunn hadde det ikke vært noe stress å fortelle venner og familie hva jeg har vært igjennom.

Illustrasjonsfoto av kvinne i sollys
(Illustrasjonsfoto: Shutterstock)

Hadde du for ett år siden spurt meg om hva som ville vært mest sannsynlig, enten å bli lottomillionær eller innlagt med tvang på psykiatrisk avdeling ved et norsk sykehus, hadde jeg uten å tenke meg om svart lottomillionær. Voksen kvinne som verken har satt sin fot innenfor et psykiatrisk sykehus eller hatt tunge tilfeller av psykiske lidelser, hvor sannsynlig er det? Men noen ganger skjer det mest usannsynlige.

Er jeg stolt av at jeg er blitt en del av statistikken over psykisk helsevern? Nei. Skammer jeg meg? Nææhhh … må bli det rette svaret på det. Hadde det norske samfunnet vært mer åpent og raust, ja, da hadde det ikke vært noe stress å fortelle venner og familie om hva jeg har vært gjennom. Men jeg velger å være taus. I hvert fall overfor dem jeg antar ville håndtert det rimelig dårlig.

Angst og depresjon er de «snille» diagnosene som de fleste aksepterer. Å «angste» er jo blitt et dagligdags uttrykk blant mange. Paranoid schizofrene eller bipolare er «gærningene». Hvert fall slik de fleste tenker om disse diagnosene. Hvem vil ha en schizofren venn liksom? Ingen jeg kjenner. Derfor skriver jeg denne kronikken under pseudonym. Det greske ordet betyr rett og slett falskt navn. Det er best slik. Jeg orker ikke at mitt riktige navn skal bli liggende på Google.

Målet med å skrive denne kronikken er å gi deg, det norske folk og helsemyndighetene informasjon om hvordan det er å være psykiatrisk pasient innlagt på tvang, hvor elendig det oppleves og ikke minst hvor krenkende det er å bli frarøvet sin autonomi. Du kan ende opp med at situasjonen du har vært i blir et traume. Det er mulig å behandle pasienter mot pasientens vilje. Det vil i korte trekk si at du ikke skjønner hvor bra behandlingen er for deg og at vedtak om tvungen psykisk helsevern kan fattes. Du blir definert som at du ikke er samtykkekompetent.

Samtykkekompetansen kan bortfalle helt eller delvis dersom pasienten på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter. (Lov om psykisk helsevern §3-3) I mitt tilfelle ba jeg om hjelp. Jeg fikk hjelp, men var ikke enig i den foreløpige diagnosen som ble satt. I et demokratisk land må det være lov å uttrykke sin mening uten at dette skal brukes mot deg av helsepersonell. Jeg er selv autorisert helsepersonell, og kjenner godt til lovverket helsepersonell er pliktige til å følge. De erfaringene som jeg fikk ved å være pasient i psykisk helsevern er skremmende og jeg blir oppriktig flau over helsevesenet vårt.

Psykiateren som jeg hadde oppfølging av, blandet meg og en annen pasient, og det gjør noe med troverdigheten og tilliten. Jeg samarbeidet og tok de medisinene jeg fikk utdelt. Jeg var aldri innlagt med tvangsmedisinering. Men jeg opplevde både press og utidig oppførsel fra ansatte da jeg etter en tid fortalte hvordan medisinene virket på meg. Det ble tolket dithen at jeg ikke samarbeidet om behandlingen, og vedtaket om innleggelse på tvang ble ikke opphevet slik som jeg ble forespeilet uken før. Er det et slik helsevesen vi ønsker i Norge? At pasientens utsagn blir brukt mot pasienten siden vedkommende er lagt inn i psykiatrien?

Målet for 2019 om reduksjon i antall pasienter med vedtak om tvangsmidler ble ikke oppnådd på landsbasis (Proposisjon 1 S 2020-2021). Ingen av de regionale helseforetakene har nådd målet. Antall pasienter med minst ett tvangsmiddelvedtak har økt med 64 fra foregående år. I 2018 var det 2 164 pasienter som hadde minst ett tvangsmiddelvedtak, mens det i 2019 var 2 227. Og det er mange. Spesielt siden tendensen er at det er en økning i antall pasienter. Tvang skal alltid være siste utvei, eller kun i de tilfeller hvor det ansees som formålsløst å tilby frivillig behandling ifølge loven om psykisk helsevern.

Det kreves et kraftig økonomisk løft og en satsing innen psykisk helse i Norge, både i førstelinjetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Vi kan ikke fortsette å ha et helsevesen hvor tilfeldighetene avgjør om du får behandling, hvilken behandling du blir tilbudt og ikke minst om behandlingen er adekvat i ditt tilfelle. I vedtaket om tvungent psykisk helsevern har psykiateren ved sykehuset skrevet at med mer innsikt i egen tilstand som ledd i en tilfriskning, vil ikke bruken av tvang nødvendigvis føre til dårligere samarbeid med helsevesenet i fremtiden. Der tar han feil.

Jeg er glad i fastlegen min, som viser forståelse for at jeg har vært i en vanskelig situasjon og som er en støtte i etterkant av innleggelsen. Jeg mottar samtaleterapi hos psykiateren ved det distriktspsykiatriske senteret. Men jeg gruer meg for å kontakte den kommunale legevakten hvis jeg behøver tilsyn av lege når ikke fastlegen min er på jobb. Jeg er redd for hvordan jeg vil bli behandlet, og det var jeg ikke før jeg ble innlagt på tvang.

Folkehelseinstituttet innhenter informasjon fra tidligere pasienter og utformer rapporter. Januar 2021 kom årsrapporten «Pasienters erfaringer med døgnopphold i psykisk helsevern» og jeg har sett på rapporten for Helse Sør-Øst RHF. «Har du blitt behandlet nedlatende eller krenkende av behandlerne/personalet under oppholdet?» (spørsmål nr. 23 under «Negative hendelser»). Samlet er 1 585 pasienters erfaringer tatt med under denne delen, og av disse er det 174 som svarte «Ja, noen ganger» (11 prosent) og 32 som svarte «Ja, mange ganger» (2 prosent). Totalt gir det 206 pasienter (13 prosent) som har opplevd å bli behandlet nedlatende eller krenkende.

Det er på høy tid at dette endrer seg, og at pasienter blir behandlet med respekt. Jeg håper virkelig at disse rapportene blir brukt i det videre arbeidet med å utvikle helsevesenet. For selv om du en gang har vært innlagt på tvang, så betyr det ikke at dine erfaringer som pasient og at din stemme ikke er viktig. Du skal bli hørt. Regjeringen foreslår å legge om tilskuddsordningen for Rask psykisk helsehjelp for å legge til rette for at kommuner etablerer ordningen. Omleggingen skal skje gradvis, og for 2021 foreslår regjeringen å omprioritere 10 millioner kroner i budsjettet for å øke kapasiteten i opplærings- og utdanningspakken for Rask psykisk helsehjelp til dette formålet (Forslag til revidert statsbudsjett 2021).

Regjeringen bør benytte anledningen til å bevilge mer midler til å heve kompetansen hos dem som allerede jobber i psykiatrien og sørge for at det blir mange nok stillinger med høy nok lønn slik det blir attraktivt blant psykologer og psykiatere å ta på seg de verdifulle arbeidsoppgavene. Det er dessverre mange ufaglærte som er del av behandlingstilbudet ved psykiatriske avdelinger. Jeg sier ikke at de ikke kan gjøre en god jobb, men at veiledning og muligheter for å videreutdanne personalet er nødvendig for å sikre at pasienter i psykisk helsevern får den oppfølgingen de fortjener og opplever å bli håndtert som individer med respekt og ivaretakelse i en krevende livssituasjon. Medisiner kan være viktig for mange pasienter, men det bør vurderes i hvert enkelt tilfelle siden det er mange veier til målet. Endring er nødvendig og ikke minst vil en satsing på psykisk helse gjøre at stigma og skam over psykiske diagnoser i det norske samfunnet minsker. Og det behøver vi nå! •

«Anne»

Redaksjonen kjenner artikkelforfatterens identitet.

Vipps: 12137