Historiske traumer

Er den psykiske helsen blant samer dårligere, og i så fall hvorfor?

Vi ser mer og mer av samisk representasjon i sosiale medier og på TV. Dette er utelukkende positivt og viktig for nasjonen Norge, og kanskje spesielt for den samiske befolkningen. Men det har ikke alltid vært like positivt med det samiske.

Forskningsprosjektet Mihá: Unge samers psykiske helse har hatt som mål å avdekke en del av de beskyttende og risikorelaterte faktorene for målgruppas samiske identitet. Målgruppa har vært unge samer fra 16 til 31 år nasjonalt. Jeg vært prosjektkoordinator hos Mental Helse Ungdom i prosjektet.

Først må vi ta et historisk blikk. Den samiske befolkningen har i flere århundrer vært utsatt for grove overgrep og levd under en offentlig politikk som i dag er å anse som brudd på grunnleggende menneskerettig­heter, først med tvangskristninga på 1600-tallet. Samer ble frarøvet sine kulturelle praksiser så vel som ilagt forbud mot utøvelse av egen religion. Fra midten av 1800-tallet ble det gjort såkalte vitenskapelige målinger av samer som folk. I rasebiologiens navn ble det hevdet at samer var et primitivt og underutviklet folk. I tillegg ble det obligatorisk for samiske barn å bo store deler av året på internatskoler, langt fra foreldre og familier. Her skulle samiske barn assimileres til å bli «gode nordmenn». Den offentlige politikken mot samene er en skamplett i norsk historie og har naturligvis satt dype spor i et helt folkeslag.

Etter 2. verdenskrig ble imidlertid en hel verden bevisst på menneskesyn og menneskeverd, og på hvor farlig nasjonalisme og fascisme er. Med dette kom det en del endringer i samers favør. ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk/stammefolk i selvstendige stater ble ratifisert av Norge i 1990. Dette ga samer anerkjennelse som urfolk. Den samiske befolkningen fikk også et eget parlamentarisk organ, Sametinget.

Selv om samepolitikken i stor grad ble reformert, utslettet ikke dette assimileringen, tvangskristningen, rasismen og det sosiale stigmaet. Den øvrige befolkningen ble indoktrinert med holdninger om at den samiske folkegruppen trengte å reddes fra seg selv og bli en del av det norske samfunnet på nordmenns premisser. Dette sitter fremdeles igjen hos mange nordmenn. Mange samer lever i dag med historiske traumer, altså traumer som følge av at flere generasjoner opplever urettferdighet gjennom assimilering. I tillegg kommer hets, rasisme, politikk som truer samiske næringer, annerledeshet og interseksjonalitet, mangel på representasjon, mangelfulle offentlige tjenester på samisk, så vel som lite forskning og konkrete tiltak for god psykisk helse blant samer.

Å være et helt menneske lar seg faktisk gjøre, og forskjellige identitetsmarkører man bærer på kan gå sammen og ikke stå i motsetning til hverandre.

Så hva handler prosjektet Mihà om?

Etter Tysfjord-saken ble det holdt en stolthetskonsert i Tysfjord; Mihá (som betyr stolt på lulesamisk). Dette ble også inngangen for Mental Helse Ungdom til prosjektet som tematiserer psykisk helse blant unge samer. Prosjektet har hatt som mål å kartlegge ikke bare om den psykiske helsen er dårligere, men også finne ut hvorfor. Vi vet at sterk samisk identitet kan være både en risiko og en beskyttende faktor. For ungdom med sterk samisk identitet i et område med stor andel samer, vil den etniske tilhørigheten være beskyttende mot dårlig psykisk helse, mens det vil være en risikofaktor i et område med få samer. Dette begrunnes i at tap av eller mangel på kulturelle praksiser som utfoldelse i språk og tradisjonskunnskap vil gi en dårligere opplevelse av sin samiske identitet, spesielt hvis annerledesheten som samisk i tillegg blir møtt med hets og diskriminering.

Prosjektet er nå ferdig og det kommer en endelig forskningsrapport med funn og anbefalinger fra forskere. Det nye kunnskapsgrunnlaget vil gi tydelige pekepinner på nødvendige tiltak for å gi samer likeverdige levekår med majoritetsbefolkningen.

Som en ung samisk mann på 26 år, har det vært mildt sagt utfordrende å lede dette prosjektet. Ikke bare fordi det er et stort og viktig prosjekt, som i lengden kan være sentralt for en reell forskjell, men også fordi det er veldig personlig og nært.

Motivasjonen for å begi seg ut på dette arbeidet var stor, nettopp fordi jeg vet hvor vanskelig det kan være å stå tydelig i sin samiske identitet i barne- og ungdoms­årene. For så vidt også i voksen alder. Som tenåring slet jeg selv en del psykisk. Jeg vokste opp i en liten bygd med ca. 350 innbyggere, hvor de aller fleste identifiserte seg som «norske». Min annerledeshet ble bemerket og nevnt, og jeg kjenner meg absolutt igjen i det at min samiske identitet var en risikofaktor. I tillegg til å være alene om å være samen i klassen, var jeg også den eneste skeive. Denne interseksjonaliteten ble for meg veldig vanskelig å leve i. Mine egne fordommer hindret meg i å akseptere meg selv. Samtidig klarte ikke det «norske» apparatet herunder psykiatri-tjenester å forstå den vanskelige problemstillinga jeg var i, uten å holde det samiske samfunnet ansvarlig for at jeg ikke var trygg i meg selv.

Nå, ti år senere, ser jeg sammenhengene mye tydeligere, og forstår at det å være et helt menneske faktisk lar seg gjøre, og at forskjellige identitetsmarkører man bærer på kan gå sammen og ikke stå i motsetning til hverandre. Prosjektet Mihá har hatt dette som et viktig premiss. Det har blitt lagt stor vekt på å favne alle tilleggsdimensjoner ved å være samisk. Alt fra forskjellige språk og geografiske områder, samiske tradisjonelle næringer, å bo i bygd kontra by, funksjonsnedsettelse, å være et voldsoffer, LHBTIQ og samer med forskjellige andre markører. Dette håper og tror jeg at flere kan se ikke bare som et nytt kunnskapsgrunnlag, men også som en holdningskampanje.

Vi trenger mer oppmerksomhet om psykisk helse for samer. Kanskje kan det bli lettere å oppsøke hjelp, nå som man vet at det finnes folk som jobber for å bedre sin kompetanse på psykisk helse blant samer? Dette kunnskapsgrunnlaget kan i stor grad sikre en likeverdig helsetjeneste som bruker og ivaretar kultursensitivitet. Å ha en trygg tjeneste å gå til kan redde liv. I dette arbeidet har jeg opplevd å jobbe for en ikke-samisk organisasjon, med en samisk problemstilling og samiske samarbeidspartnere som har gitt meg mye håp og glede. Et viktig premiss for at vi som samer skal ha det bra med oss selv, er at vi har godt samarbeid. •

Ole-Henrik Lifjell er prosjektkoordinator for Unge samers psykiske helse

Les hele rapporten her

Vipps 12137