Kortfilm: Volden og samtalen

– Jeg vil lage film om sånt man ikke kan snakke om, men det kan ta tid før jeg lager en så personlig film igjen, sier Silje Vesterhagen.

Portrett av Silje Vesterhagen

NÆRHET

– Personlige filmer kan vise noe ekte og nært, og gi andre en opplevelse av noe som foregår rundt oss, sier Silje Vesterhagen som har laget dokumentarfilm om samtalen etter volden.

(Foto: Ola Sæther)

«Hvor skal vi begynne? Skal vi være ærlige eller skal vi ljuge?»

«Hva skjedde den kvelden da, mener du?»

Slik starter en telefonsamtale i begynnelsen av filmen «Sammen i mørket» av Silje Vesterhagen. Før telefonsamtalen har vi sett et kort klipp fra et legekontor. Under samtalen ser vi bilder fra en skjærgård, et kystlandskap i sommervær med sjø, røde stuer og midtsommerstenger som er avblomstret. Silje Vesterhagen snakker med sin ekskjæreste om kvelden han brukte fysisk vold.

Spriket mellom innholdet i dialogen og det åpne landskapet ute ved den svenske kysten er stort. Han innrømmer ingenting, snarere legger han noe av skylden på henne.

Fra tre timer til 11 minutter

– I etterkant forstår jeg hvor manipulert jeg har blitt, forteller Silje Vesterhagen. Hun er både regissør og hovedrolleinnehaver. Kjæresten i Sverige brukte så mye vold mot henne at hun fikk hjernerystelse og brakk ribben. Hun dro hjem til Norge, dro på legevakten og anmeldte ham til politiet.

– Jeg ønsker ikke å svartmale ham, jeg lar ham fortelle sin versjon. Den gikk mye på repeat, så jeg har klippet den ned, fra tre timer til elleve minutter, forteller hun.

Dette er første gang de snakker sammen på tre uker etter at han hadde mishandlet henne. Lyden er opptak fra samtalen.

– Ja, jeg tok opp fordi jeg tenkte at jeg ville lage en film om dette, i stedet for den jeg opprinnelig hadde planlagt. Jeg hadde allerede gjort masse opptak fra idyllen i skjærgården. Skjærgården skildrer også noe av den fine tiden vi hadde, og kontrasten ble umiddelbart veldig stor den kvelden vi kranglet.

Først om en ålefisker

Silje Vesterhagen er filmstudent på OsloMet, storby­universitetet. Filmen hun skulle lage skulle handle om en ålefisker, kjærestens far. Da hun ble utsatt for volden, endret hun planer. Innleveringsfristen ble også forlenget, siden hun hadde fått hjernerystelse og ikke kunne sitte lenge foran en skjerm.

– Jeg visste ikke om den kunne bli interessant. Jeg følte meg helt tom etter det som skjedde, jeg hadde aldri opplevd noe lignende noen gang. Nå tenker jeg også at det kanskje er mange som ikke vet hvor grensene går i en slik situasjon. Var det egentlig ulovlig det han gjorde? Hva er straffbart? Var det egentlig min skyld? Kanskje jeg provoserte ham så mye at det kunne skje?

Da hun kom hjem og anmeldte saken, fikk hun hjelp fra politiet, forteller Silje Vesterhagen.

– Jeg hadde samtaler med en på støttesenteret for kriminalitetsutsatte som hjalp veldig. Hun sa at hvis dette hadde vært gjort av en tilfeldig person på gaten, ville jeg ikke vært i tvil. Men fordi det var i et nær relasjon …

Hun stopper opp en kort stund.

– Ofte blir selve volden visket ut med tiden, siden det har vært en forelskelse først. Så kommer usikkerheten og da blir det vanskelig når man tar opp kontakten igjen. Man kan bli lurt tilbake i nettet. I samtalen vår ville jeg vise denne usikkerheten. Han spiller på følelsene mine.

Hun forteller at hun ikke har gått i terapi etter hendelsen, men hatt samtaler med fastlegen.

Noen klipp med en mann og små barn er med i filmen. Det ser ut som super 8-klipp fra syttitallet. Mannen er ålefiskeren, kjærestens far. Noen små gutter leker, det er faktisk kjæresten som liten og søsknene hans.

– Jeg hadde laget mange opptak, jeg hadde jo planer om å lage en idyllisk film. Så brukte jeg materialet til å gjøre noe annet.

– Jeg hadde jo planer om å lage en idyllisk film.

Den følelsen

Vi kommer tilbake til telefonsamtalen, selv om bildene er andre steder. Tonen i den andre enden av telefonlinjen er ikke beklagende, ikke ydmyk. Silje Vesterhagen stiller flere spørsmål, og får hverken svar eller unnskyld.

«Du er jo også krevende, du er jo litt mer krevende enn andre mennesker», sier mannen i telefonen.

– Ja, jeg vet ikke om jeg er så normal, men hadde jeg gjort noe slikt, hadde jeg skammet meg.

Hun spør om han ikke bør finne ut hvorfor han ble så sint. Han vil ikke det, han kan vurdere det, men han sier at han ikke skal plage henne mer.

– Det er en grei måte å løse det på, men veldig manipulerende. Det ser jeg i ettertid, sier Silje Vesterhagen.

Han spør hva hun vil gjøre nå, hun svarer at hun har lyst til å gå i fjellet. Han sier: «Det er så norsk. Men du er jo norsk», på en nokså nedlatende måte.

– Da ville jeg virkelig til fjellet. Det ble en del av min helingsprosess. Jeg gikk turer – da jeg kunne gå igjen – og hadde filmen i bakhodet. Da så jeg manipulasjonen hans. Han blekner nok med tiden. Jeg følte en stor tomhet etterpå, samtidig som jeg følte meg dum. Jeg hadde vært blindt forelsket, det gikk gradvis over. Den følelsen ville jeg lage film av.

Portrett av Silje Vesterhagen

KONTRAST

– Skjærgården skildrer også noe av den fine tiden vi hadde, og kontrasten ble umiddelbart veldig stor den kvelden vi kranglet, sier Silje Vesterhagen.

(Foto: Ola Sæther)

Personlig og lærerikt

Hun viste også filmen på skolen, det var en eksamens­oppgave.

– Klassen tok den positivt imot. Det var vanskelig med noe så personlig og sterkt det første året på filmstudiet. Det var veldig lærerikt for meg. Min neste eksamensfilm blir nok ikke så personlig.

Men hun håper at den kan hjelpe andre.

– Jeg er for at man lager personlige filmer for å vise noe ekte og nært, slik at man kan gi andre en opplevelse av noe som foregår rundt oss. Kanskje jeg kan hjelpe andre som er i en lignende situasjon, som er like forvirret og som ikke vet hvor grensene går. Jeg vil lage film som funker, som tar opp noe som ikke blir snakket om. Det hadde betydd så mye hvis én som så filmen tenkte «akkurat sånn følte jeg også».

– Vet eks-kjæresten din om filmen?

– Ja, han har godkjent at jeg lager den. Han vet at han er anmeldt også.

På slutten av filmen ser vi Silje Vesterhagen gå innover på fjellet alene.

– Ja, man går videre, sier hun. •

Vipps 12137