Impuls: Lone Frank og den umiddelbare kjærligheten

«Da hun etter et halvår endelig kryper ut av leiligheten, griper hun fatt i det hun tror mest på. Hun tar tak i hjernen.»

Det er mot slutten av boken «Størst av alt» at den danske vitenskapsjournalisten Lone Frank virkelig begynner å interessere meg. Utgangspunktet hennes for å undersøke kjærlighetens (mystiske) natur har vært personlig. Hun vil bli bedre til å elske, og grunnen er sår og dramatisk. Etter 13 år dør kjæresten hennes av sykdom. Alene står hun igjen med en altoppslukende hjemløs kjærlighet hun ikke engang visste at hun hadde. Hun tok «det største» for gitt, og slik gikk hun også glipp av det store.

Da hun etter et halvår endelig kryper ut av leiligheten, griper hun fatt i det hun tror mest på. Hun tar tak i hjernen, og pannelappens evne til å styre handlingsmønstre inn i nye spor i møte med kunnskap om hva som påvirker oss, av alt mellom arv og miljø. «Metakognisjon» blir slik Lone Franks belegg for å undersøke kjærligheten vitenskapelig. En nådeløs, interessant og underholdende dissekering som avliver like mange myter som den bekrefter, supplert med psykolog Asger Neumanns videre sjelegranskning av henne.

Hun har trygg tilknytning, konkluderer han, og vi har lært mye om tilknytning underveis i boka. Kvaliteten på de første båndene er helt avgjørende for sosial utvikling og hvordan vi får det videre i livet. Lone Frank har aldri tvilt på kjærligheten fra foreldrene, og hun tviler heller ikke på at kjærestene vil ta henne imot, uansett hva.

Likevel har hun vært klar til å forlate et forhold når som helst, sikker på at det er uavhengigheten hun først og fremst elsker. Bøker og cd-er blandes ikke, det finnes ikke felles økonomi – ingen uttalt prat om å bli gamle sammen, for hva er egentlig det tiltrekkende med det, spør hun i boka. Barn har aldri fristet, nettopp for bindingen det utgjør.

Jeg tenker på en annen bok om kjærlighet når jeg leser historien til Lone Frank. I boka «Attached: The New Science of Adult Attachment and How It Can Help You Find And Keep Love» fra 2012 belyser klinikerne Amir Levine og Rachel Heller det de mener er to motstridende idealer i vår tid. Idealet om den store kjærligheten og idealet om å være frie selvstendige individer. Vi må tørre å bli avhengige av hverandre for at kjærlighet skal oppstå, skriver de. Vi gjør oss avhengige når vi elsker.

Også psykolog Neumann mener det er i uavhengigheten – eller unnvikenheten – problemet ligger. Hun gjør seg usårlig. Når ting kommer for nært, viker hun til det urørlige stedet han mener hun utviklet i møte med foreldrenes skilsmisse, farens alkoholmisbruk, morens utlevering av sorg og bitterhet.

«Jeg manglet ikke evnen til å elske, men blikket for disse båndene og måten de holdt meg oppe på», konkluderer Frank. Kjærligheten skjedde underveis, hun bare så det ikke. Likevel er det som om hun ikke drar refleksjonen langt nok. Hun har tidligere, i en av bokens flere nådeløst ærlige sekvenser, skrevet om hvordan foreldrenes død på hver sin måte også ble frigjørende. «Det verste hadde skjedd». Hva om det ikke bare var tapet over kjæresten som blottet kjærligheten, men kjærligheten som kunne blottstilles nettopp fordi den var tapt? Slutten var viss, like beskyttende som å aldri ta den ordentlig på alvor.

En av de mange «sannhetene» Lone Frank går inn i og dissekerer i løpet av boken, er sorgprosessens trinn som skal ende i at den sørgende til slutt slipper taket. Det skjer ikke henne, sorgen over og kjærligheten til ham hun mistet vil alltid være der, skriver hun, selv etter at hun har møtt en ny. Hun elsker dem begge. For en som dypest sett er livredd for å miste, er denne erkjennelsen kanskje den fremste for å tørre å elske i øyeblikket. •

Vipps: 12137