Hva flyktningen vekker i oss

«Øyeblikket» med psykolog Mehdi Farshbaf.

(Foto: Paal Audestad)

FNs høykommissær for flyktninger meldte i slutten av 2020 at det fantes minst 82 millioner flyktninger i verden. Samtidig har vår villighet og kapasitet til å ta imot mennesker på flukt blitt betydelig redusert. I debattene om flyktningpolitikk og i våre holdninger til flyktninger og deres skjebne, finnes det sterke psykologiske krefter. Krefter som handler om fremmedhet, utlendighet og eksil. Å bli fordrevet fra sitt hjem og befinne seg i eksil, oppleves både som en straff og en psykologisk katastrofe. Samtidig handler eksilet også om det indre, å bli fremmedgjort fra seg selv eller fra deler av seg selv.

Hvorfor er eksilet viktig? Dels fordi det å kjenne til eksilet og dets psykologi vil kunne skape et empatisk rom i oss når vi skal forholde oss til flyktninger. Men også fordi eksilet berører flere allmennmenneskelige og eksistensielle spørsmål. Hva vil det si å tilhøre? Hva vil det si å være fremmed og fremmedgjort? Hvordan kjennes det å miste hjemmet sitt? Hva vil det si å tape og sørge over det tapet?

Eksilet er menneskets skjebne. Vi er alle eksilert fra noe eller noen. Som den amerikanske psykoanalytikeren Mark Spergel formulerer det: «eksilet fra livmoren, fra symbiosen med mor, fra hjemlandet, men også fra vår egen fornuft og våre egne følelser». Den franske psykoanalytikeren Kathleen Kelley-Lainé beskriver eksilet som en metafor på den menneskelige tilstand, og flyktningen er «en smertefull påminner om den skjebnen som venter oss alle». Kanskje er det også derfor spørsmål knyttet til flyktninger og bosetting av dem vekker så sterke følelser. Flyktningens situasjon vekker på et ubevisst nivå vår egen sårbarhet og fremmedhet.

Flyktningen bærer i seg et knippe tap som er katastrofale og overveldende. Tap av nettverk, språk, status og psykologisk sammenheng, for å nevne noen. Men kanskje viktigst av alt: Flyktningen blir symbolet på tapet av et hjem. Flyktningen blir hjemløs i alle ordets betydninger, både psykologisk, praktisk og fysisk. For å forstå vårt forhold til flyktningen, må vi ta innover oss hvilken rolle hjemmet og det hjemlige har i vår psyke.

Hjemmet vårt er grunnleggende og organiserende for vårt psykiske liv. Det er en trygg base der medlemmenes forhold til hverandre og verden utenfor etableres. Selv når hjemmet ikke er trygt, gir det likevel en stabiliserende følelse av å ha et hjem. Hjemmet er også et sted du hverken må gjøre deg fortjent til eller må forhandle om å slippe inn i. Flyktningen må, i motsetning til andre, forhandle og gjøre seg fortjent til et nytt hjem, og det er trolig dette tapet av det hjemlige vi helst vil holde unna vår bevissthet. Til dels oppnår vi dette gjennom et psykologisk forsvar som former flyktningen til noe fremmed og bærer av uedle hensikter.

Å være fremmed og fordrevet fra sitt hjem handler dermed ikke bare om den såkalte fremmede, men like mye om oss. Vårt forhold til det fremmede og skremmende i oss, det vi ikke vil møte i oss selv. Skammen, frykten og livets mulige katastrofer. Og det er dette aspektet av eksilet, at vi alle på ett vis er fremmede og hjemløse, som vanligvis tildekkes eller unnvikes når vi beskriver flyktninger og forholder oss til dem. For enhver historie vi forteller om den andre, har også den funksjon at den dekker over andre historier – våre historier om det fremmede i oss selv. •

Vipps: 12137