Hjelperne i Tyrifjorden

22. JULI 2011: De fraktet den første polititroppen til Utøya og ble selv skutt mot. Ti år etter forteller samboerparet Lill Hege Rostad (49) og Oddvar Hansen (51) for første gang hva det har kostet å være helter fra Utøya.

bilde av lill hege rostad og oddvar hansen på bryggen med utøya i bakgrunnen

Livet på spill

Oddvar Hansen og Lill Hege Rostad var sammen om de sterke opplevelsene 22. juli 2011. De tror det er en fordel for bearbeidingen.

(Foto: Monica Larsen Vegstein)

– Helikopterlyd, sier Lill Hege Rostad og lar ordet hvile.

Samboeren Oddvar Hansen nikker gjenkjennende ved siden av henne. Bak dem ligger Tyrifjorden blank i ettermiddagssol. Utøya er rett til høyre.

– Hvor ubehagelig det fortsatt er med den lyden. De første fem-seks åra gjemte jeg meg hver gang jeg hørte et helikopter. Jeg husker jeg var på en byggeplass med jobb, ingen skjønte noe, for plutselig løp Lill Hege og huket seg ned under en container. Så kan du ikke forklare det heller – for vi ble aldri angrepet av noe helikopter. Men lyden var der, hele tiden over oss – og det vet jeg flere av de andre frivillige også har sagt, hvor ubehagelig den lyden er. Selv i dag.

– Det er blitt et traume?

– Ja. Traumer som du tror du er oppegående nok til å takle. Som du tror du er ferdig med. Også er det ikke sånn i det hele tatt.

De frivillige

Mens politiet strevde med å komme seg til Utøya, og ambulanse- og hjelpemannskaper ventet på at Utøy-kaia på landsiden ble erklært trygg, mobiliserte over hundre fast boende, hytte- og campingturister 22. juli 2011. De berget skadde og nedkjølte ungdommer opp av vannet midt i skuddlinjen. De sto på land med håndklær og pledd og tok dem imot. De fraktet ungdommer til sykehuset, mens ambulansene sto stille.

Allerede samme kveld, på Sundvollen Hotell, begynte det å gå opp for Hole kommunes kriseteam-leder at det var flere enn AUF-erne som bar på ekstreme inntrykk. Røde Kors var ute og søkte gjennom hus og hytter etter ungdommer som fortsatt gjemte seg. De fant oppskakede voksne mennesker. Venner og ektefeller begynte å ringe inn. Oddvar og Lill Hege tok kontakt dagen etter. Da hadde Lill Hege smadret kjøkkenskapene.

Historien om hvordan beredskapstroppen fikk hjelp av sivile fritidsbåter for å komme seg ut til Utøya og pågripe terroristen Anders Behring Breivik, er velkjent. Den første båten tilhørte Lill Hege og Oddvar. Det var de som styrte.

Beredskapstroppen satt med skuddsikre vester, skjold og våpen.

Lill Hege og Oddvar hadde ingenting.

Bare opplevelsen av å bli skutt mot.

Dette er fortellingen om hvordan det har gått med dem.

Det er en fortelling forskjellig fra hver av dem.

Idyllen ved Tyrifjorden

Tyrifjorden strekker seg ut på det bredeste fra eiendommen til Lill Hege og Oddvar. Da paret kjøpte tilbake i 2007, tøffet folk forbi i båt og kikket inn på det hvite trehuset med kirsebærtrær i forkant. Prisen hadde vært høy nok til å havne i lokalavisa. For Oddvar og Lill Hege var det selve boligdrømmen.

– Vi er begge fra området, forteller Oddvar. – Å bo ved vannkanten var noe begge hadde lengtet etter.

Kvelden 21. juli 2011 satt de på stranda nedenfor hytta til naboene og brant bål. Vinddraget kom fra nord, skrålet og levenet fra godt over 500 ungdommer på Datarock-konsert blandet seg inn i kvelden. De tøyset med å sende ungguttene som var med dem over til AUF-leiren for å sjekke damer. Lill Heges egne tenåringer var hjemme hos eksmannen. Bekymringene hennes de siste årene hadde handlet mest om dem. Opprør og identitetsproblematikk. Sånt de fleste tenåringsforeldre baler med, sånt foreldrene til de ute på øya antagelig balet med.

Neste dag skulle Lill Hege ta sommerferie med hjemmekontor. Oddvar skulle se innspurten av Tour de France.

Den sendingen ble avbrutt av en nyhetsmelding om en stor eksplosjon i Oslo sentrum.

– Hadde det ikke vært for det som skjedde i Oslo, tror jeg vi ville vært mer oppmerksomme på det som begynte å hende rundt oss, sier Oddvar.

– Vi hørte jo skudd, vi skjønte bare ikke hvor de kom fra.

Skyting på blink? Fyrverkeri? Lill Hege gikk ut på tunet til gjestehuset for å hente klesvask. Da så hun MS Thorbjørn kjøre vekk fra Utøya mot Sundvollen. Hun stusset. Auf-båten går alltid rett over sundet, fram og tilbake mellom Utøya og Utøy-kaia. På tv kom statsminister Jens Stoltenberg inn i bildet.

– «Det er en situasjon på Utøya», sa han. Det var som å få et slag i hodet – masse rart begynte å koble med en gang. Lill Hege hentet kikkerten og løp til vinduet. Hun så masse folk i vannet.

Hva gjør du i en krisesituasjon? Kjemp du? Røm du? Eller lammes du? Oddvar og Lill Hege valgte å handle. Og de er blitt hyllet for det valget. De er blitt kalt helter. Fått en av de høyeste æresutmerkelsene som finnes i landet, «Edel dåd i gull», utdelt av Kongen. Kun fem av de som dro ut i båt på fjorden for å redde ungdommer opp av vannet, fikk medaljen i gull.

Men helter - Lill Hege rister på hodet.

– All hyllesten var egentlig en veldig tøff greie. Det var tilfeldigheter at vi fikk gjøre en forskjell. Vi var hjemme. Vi hadde båten. Vi hadde genet i oss som gjorde at vi handlet, men det var ikke noe heltegreie. Hadde jeg visst alle følgestinga som kom, må jeg innrømme at jeg ikke vet hundre prosent om at jeg hadde valgt det samme igjen. Selve redningen, ja, men alt som kom etter…

– Hadde det vært én person som holdt på å drukne i vannet her, som vi dro ut for å redde, da hadde det bare vært en god følelse, sier Oddvar etter å ha lyttet til Lill Hege. -Men sånn er det ikke med Utøya. Vi har ingen god følelse. Det vil vi aldri få heller. Men jeg tror det hadde plaga oss mer om vi ikke hadde klart å gjøre noe.

bilde av Lill Hege rostad i båt som peker inn mot utøya.

livreddere

Samboerparet kjørte fritidsbåten sin med politiet om bord 22. juli 2011, mens terroristen sto på land og skjøt etter dem.

(Foto: Monica Larsen Vegstein)

Noen skyter

Det var høyvann ettermiddagen 22. juli. Vind og duskregn i lufta. Nå klarner skyene opp. Stranda ligger bred med runde små steiner. Oddvar dytter fiskejolla ned fra dokken og ut i vannet ved hjelp av en firhjuling. Den raske fritidsbåten de brukte ettermiddagen for ti år siden står fortsatt i vinterlagring. Han svinger jolla ut til brygga, hvor Lill Hege kommer og setter seg inn foran, så peiler han inn øya.

Han tipper de brukte to minutter over fjorden i 2011. På vei mot Utøya rakk Lill Hege å ringe moren sin, hun huket seg ned for vinden.

– Etterpå har jeg tenkt at det var en idiotisk ting å gjøre, skulle jeg uroe henne også. Men jeg måtte bare høre stemmen hennes en siste gang, for det var noe inni meg som sa, det er ikke sikkert at dette går bra – og hun har alltid vært en trygghet for meg.

Midt i sundet kom en gammel livbåt padlende, AUF-båten Reiulf. Oddvar og Lill Hege forteller om 12-14 stemmer som snakket i munnen på hverandre.

– De var i panikk. Det eneste vi klarte å forstå var at noen skøyt, men vi ante ikke hvor mange.

Overalt var det ungdommer i vannet. Mot landsiden var det allerede flere båter som dro halvnakne kropper over ripa. Lill Hege og Oddvar svingte mot baksiden av øya. Ved Sørspissen til venstre for brygga fikk de opp to jenter. De var bare i undertøyet. På land, omtrent 100 meter fra dem, ropte et trettitalls ungdommer om hjelp.

– Vi sa de måtte vente, forteller Oddvar. -Vi tenkte at det var andre i vannet som trengte hjelpen mer, så kjørte vi mot baksiden av øya.

Bergskrentene sør for Pumpehuset er bratte, med myke kurver og mørke søkk ned mot vannet. På oversiden løper Kjærlighetsstien. Oddvar sakner farten på fiskejolla. Sollyset er gyllent, høyvannsmerket i fjellet synlig. I søkkene sto ungdommer med vann opp til knærne. Lill Hege peker mens hun forteller. På brystet under jakka har hun en trønderrose i sølv. Den er fra to som er blitt nære venner, foreldrene til ei av jentene som sto der og så dem på sjøen, uten å ane om folkene i båt var venn eller fiende. Så kom skuddet. Lill Hege og Oddvar var i ferd med å berge en tredje jente opp av vannet. En gutt var nesten ved å nå dem.

– Vannsøyla sto omtrent tjue centimeter fra oss, sier Lill Hege. - Da var det bare å få opp jenta og komme seg unna.

Oddvar snur seg mot odden slik han gjorde den dagen.

– Jeg husker jeg kastet blikket bak meg. Det var masse folk i vannet. Jeg så kulenedslaga rundt dem. Det er sånt du tenker mye på i ettertid.

– Hvordan da?

– Det er jo fælt å dra når du ser noe sånt, men når du selv blir beskutt og har flere i båten… Det var bare å komme seg vekk.

De så aldri terroristen Anders Behring Breivik. Men han sto der. Oppe på Kjærlighetsstien til venstre på en liten klant med sikt mot berget. Da kom han fra Pumpe huset hvor han hadde skutt og drept 14 ungdommer. Oddvar og Lill Hege kjørte det de kunne mot land og fikk overlevert jentene. I rettsaken mot terroristen var Oddvar eneste innkalte vitne blant de som senere ble kjent som «båtfolket». Han forklarte seg i sal 250 i Oslo Tingrett og fikk tilsvar fra terroristen.

– Han sa, ja, han hadde skutt etter oss, men det første skuddet var for å skremme. Det var ikke vi som var målet. Det var de på øya, men hadde ikke vi reagert og dratt, hadde han skutt for å drepe. Det gjorde meg ingenting å stå der i rettsalen og se ham, men å høre noe sånt, det er spesielt.

bilde av fjellveggen med hulrom på Utøya
(Foto: Monica Larsen Vegstein)

Beredskapstroppen

På landsiden ble Oddvar og Lill Hege møtt av en politimann. Han fortalte at Delta-troppen hadde problemer med å komme seg over til øya. Lill Hege og Oddvar fikk beskjed om å kjøre mot Storøya og hente dem.

– Uten helt å vite hva vi skulle se etter, kjørte vi nordover. Så skjønte vi, det kom en saktegående skjærgårdsjeep.

Da hadde beredskapstroppen allerede byttet over fra den røde gummibåten hele verden skulle se bilder av dem i, men også jeepen var for tunglastet. Fire sortkledde politifolk med skjold og våpen klatret over til Oddvar og Lill Hege.

– Jeg spurte om vi skulle kjøre samlet inn, men fikk beskjed om å bare komme oss avgårde. Det var aldri noe tema om å sette oss i land. Kjenner dere øya, spurte de. Vet dere hvor «han» er? De sa «han», og vi svarte at for ti minutter siden ble vi skutt mot på baksida. Hvor vil dere i land? Det kan du bestemme, svarte de. Så det ble på en måte mitt valg.

Oddvar valgte å styre mot brygga. Han vurderte den som enklest å legge til ved, og mest oversiktlig. I front satt to politifolk med skjold. Bak satt to med geværene stikkende ut på hver side. Ved siden av seg hadde han Lill Hege. Oddvar kjørte så fort han kunne, mens politifolkene preppet hverandre.

– Blir en av oss skutt, går bare resten på, vi gir oss ikke! De satt og giret hverandre opp. Jeg var helt sikker på at nå blir vi skutt mot, sier Lill Hege.

– Da vi nærmet oss ba de oss om å krype ned i setet. Da tenkte jeg nå smeller det, sier Oddvar. – Nå smeller det, men denne gangen snur vi ikke, for de vil skyte tilbake.

Men det smalt ikke. Det hørtes ikke skudd da den første delen av beredskapstroppen gikk i land på Utøya. Ned fra hovedhuset kom en gutt løpende. Han hadde stått i spenn under trappa, så føttene hans ikke skulle synes. Politiet sjekket ide-en rundt halsen hans og sendte gutten mot Lill Hege og Oddvar. Så bevegde troppen seg inn og vestover på øya.

Lill Hege og Oddvar sier at det de skal fortelle nå, ikke er kjent. Noen måneder etter 22. juli kom deler av beredskapstroppen på besøk hjem til dem for å snakke om det som skjedde.

– De innså jo at de utsatte oss for ekstrem risiko. Vi var første båt inn, og vi var sivile uten beskyttelse. De skjønte også at det var belastende for oss å høre dem preppe hverandre når vi var så sårbare. Jeg tror egentlig det var veldig godt for både oss og dem at vi møttes og fikk snakket om det, sier Lill Hege.

Med gutten om bord reiste Oddvar og Lill Hege tilbake mot Storøya. Der møtte de nok en saktegående båt med politifolk. Lill Hege og gutten byttet plass med politifolkene. Oddvar snudde båten og reiste tilbake mot Utøya med den nye troppen.

Da hadde skjærgårdsjeepen med de andre i beredskapstroppen nådd fram. Troppen løp i retning av lyden av skudd. Breivik ble pågrepet omtrent klokken 18.34. Han gikk i land på Utøya omtrent 17.17.

Vanskelige valg

Ute på fjorden ved Utøya putrer motoren på fiskejolla til Oddvar og Lill Hege. I høyden, mellom høye furustammer på framsiden av øya, kommer en oval sølvfarget formasjon til syne. Det er Lysningen. Auf sitt eget minnesmerke over de drepte.

– Noe av det som har plaga oss mye i etterkant, er at han avslutta på Sørspissen. Der folk sto og ropte på oss, sier Oddvar. -Sånn at flere av dem vi så og kjørte fra, nå faktisk var døde. Det er en tanke som trenger mye tid på å fordøyes.

– Tanken om at dere kunne valgt annerledes?

– Ja. Så detter man kanskje tilbake på at de første valgene man tar i en sånn situasjon, kanskje er de beste. Denne saken var så ille at du kunne ikke hjelpe alle – da blir det et valg da, og du må stå i det valget. Men du bruker tid på å godta det for deg selv, det gjør du.

– Noe som trøstet meg litt, sier Lill Hege. - Var det Delta sa da de var på besøk. Hvis ikke vi hadde tatt våre valg slik vi gjorde, kunne Breivik ha gått og tent på skolestua rett bak, hvor mange gjemte seg, og da kunne det gått enda verre.

Stoltenberget

Til venstre for Lysningen ligger odden Stoltenberget ut i vannet. En tidlig morgen på senhøsten i 2011 sto Oddvar der alene med bøyd hodet og andakt i kroppen. Da hadde han kjørt mot Utøya flere morgener allerede, men hver gang han nærmet seg, snudde han båten om. Den dagen klarte han det han ønsket, å gå i land og stå der, til ære for de sårede og drepte. Det måtte være der.

Da Lill Hege ble med en ambulanse til Utøykaia 22.juli og hjalp til med å ta imot ungdom som kom i land, som jenta som hadde sett dem bli skutt mot, dro Oddvar enda en gang over til Utøya med politi i båten. Han fikk beskjed om å styre mot Stoltenberget der tre ungdommer satt tett ved siden av hverandre.

-Vi hadde kjørt forbi flere ganger, jeg trodde vi dro inn for å hente dem. Så sa en av politifolkene da vi nærmet oss: De er døde. Og da så jeg det. De var døde. Det var først da jeg skjønte hva vi var med på, hvor ille det var. Så kjørte vi inn til vika, hvor det lå fem døde til.

Lill Hege og Oddvar visste at det tallet på drepte de hørte på nyhetene før de la seg kvelden 22. juli 2011 var helt feil, men sjokket som rammet hele befolkningen neste morgen da tallet var anslått til 91, slo også innover dem.

De skal si det begge to. Dagen 22. juli var reaksjonen deres lik. De var fylt med adrenalin. De handlet. De var på et vis høyt oppe.

– Neste dag var helt forskjellig, og sånn har det egentlig fortsatt. Jeg har holdt meg for så vidt rolig, mens hun fløy rett i taket.

– Vi har bytta kjøkken siden da, for å si det sånn, sier Lill Hege. -De overskapene ble dratt ut og smelt igjen den første dagen. De fløy veggimellom mens jeg forbanna han jævelen ute på øya. Jeg var så sinna. Så fikk vi høre at det var satt krisestab på Sundvollen Hotell. Da fant Oddvar ut at det var best å ta med samboeren sin bort dit, for dette ble vel mye.

Et nytt fellesskap

På Sundvollen hotell, i det kaoset som utspilte seg av overlevende, pårørende og pressefolk, fikk paret snakke med psykolog på et av hotellrommene. Senere kom de også i kontakt med Jane Nordhagen – Hole kommunes kriseteam-leder og psykisk helse-koordinator. Sammen med en samlet beredskapsledelse satte hun tidlig i gang kartleggingen av de involverte frivillige. De var vitner politiet trengte å avhøre, men også personer med stort hjelpebehov. Da Nordhagen snakket med Lill Hege lanserte hun ideen om en samtalegruppe med andre frivillige. Lill Hege var først avventende. Sitte i et rom med fremmede og snakke om det som var vondt? Hun forteller hun trenger å føle seg trygg på alle rundt seg for å snakke åpent, hun syntes det var en dårlig ide. Mange av båtfolkene var menn. Holdningen Jane Nordhagen ofte møtte var at det var best å håndtere ting selv – en impuls også Oddvar kjenner seg igjen i. Men kriseteam-lederen hadde god erfaring med samtalegrupper, hun hadde brukt det blant annet på flyktninger. Slike grupper handler nødvendigvis ikke bare om å snakke ut, men at de som lytter, vet hva de andre snakker om.

Debriefing er i dag en integrert praksis blant profesjonelt innsatspersonell. Forskjellen er at de profesjonelle allerede har tanker om hva en krisesituasjon innebærer, i tillegg til et etablert fellesskap. Frivillige hjelpere har det ikke.

– De er uten utstyr, ikke ledet av noen, og har ingen formell gruppetilhørighet – de vet ikke hva de går til, men har ofte høy motivasjon og villighet til å utsette seg for fare. Kanskje altfor stor fare.

Det sier Lars Weisæth, professor emeritus i krisepsykiatri ved Universitetet i Oslo, og tidligere leder av NKVTS – Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Han har forsket mye på menneskelig adferd under ulike typer katastrofer, og ble hanket inn av Jane Nordhagen til å holde et foredrag under takkemiddagen Hole Kommune arrangerte for de frivillige i slutten av august 2011. Nordhagens håp var at økt kunnskap om ettervirkninger av katastrofehandlinger kunne bidra til deltagelse i gruppa. Det gjorde den. Mange hadde begynt å kjenne seg alene med de ekstreme opplevelsene. Som Oddvar og Lill Hege.

bilde av brosje fra takknemlig reddet

en kjærlig takk

En trønderrose-nål er en gave fra en av jentene Lill Hege Rostad hjalp i land ved Utøykaia.

(Foto: Monica Larsen Vegstein)

Bare forstå

De følte på skam.

- Hvorfor skjønte vi ikke alvoret før? Lenge trodde vi at mange av de andre hadde vært mye tidligere ute på sjøen enn oss, at det bare var vi som reagerte seint. Sam tidig var journalistene ute etter hvor mange man hadde redda, hvor mange man hadde hatt i båten. Det har i det hele tatt vært veldig mange såre følelser, ting jeg aldri trodde at jeg skulle reagere på eller ta meg nær av, som har føltes vanskelig, sier Lill Hege.

Oddvar trekker fram verdien av samtalegruppa i denne fasen. – Vi hadde et sterkt behov for å forstå hva som egent lig hadde skjedd, vår brikke i det store bildet, og der ble samtalegruppa veldig viktig. De første gangene vi møttes handlet mye om det. Få på plass en tidslinje. Bare forstå.

Krisepsykiater Lars Weisæth forklarer at dette er vanlig etter en katastrofehendelse. Hjernen trenger forståelse av helhetsbildet for å bearbeide spesifikke, ekstreme opplevelser.

– Det heter jo «å hele», ikke sant. Å lytte til andres erfaringer fra samme opplevelse blir sånn sett viktig. Samtidig etablerer det et gruppesamhold. Et «vi».

Skyld- og skamfølelser forklarer han ved å bli stilt ovenfor umulige valg: Skal jeg hjelpe den ene eller den andre?

– Det er integriteten din som blir truet, og da er det veldig lett å føle på skyld og skam i etterkant. Gjennomgående reduserer mennesker verdien av egen innsats i katastrofesituasjoner. De fikk ikke gjort alt de ønsket. Derfor kan en hedersutmerkelse i etterkant gi skyldfølelse. Det er den andre siden av medaljen, rett og slett.

Livet etter

Den første uken etter terrorangrepet var eiendommen til Lill Hege og Oddvar innenfor politiets sperringer. Mens identifiseringsarbeidet skred fram, fortsatte søkene etter savnede. Oddvar og Lill Hege hadde selv vært med på å lete etter druknede før de reiste hjem kvelden 22.juli. De løftet på plagg som lå igjen i sjøen, usikre på hva som var under. På landsiden så de telefoner som ringte. Lill Hege beskriver det som noe av det tøffeste de gjorde. Men bare en av ungdommene skulle bli funnet druknet i sjøen. Det skjedde nær Utøya, men det visste de ikke da. Nå så de dykkere utenfor eiendommen som lette med undervannskikkert. Og hele tiden blåste nordavinden fra Utøya mot dem.

– Hver morgen sto jeg opp før Lill Hege og gikk over stranda. Jeg visste at om noe eller noen hadde flytt i land, da måtte vi ha flyttet herfra. Det hadde ikke gått, sier Oddvar.

Håret til Lill Hege glir vekk fra ansiktet hennes i det Oddvar svinger båten ut fra Utøya. Øya minsker bak dem.

– Jeg er opptatt av at livet mitt er ikke «er» 22.juli, sier Lill Hege fra båten. -Jeg har levd både før og etter, men den dagen er med på å forsterke det som er vanskelig.

Posttraumatisk stress. Depresjon. Hun sier hun ikke vet hvor skillet går. Flere ganger har hun kjent behovet for å rømme, bare komme seg vekk når ting tårner seg opp og det gjør det fortsatt. Langsomt eller uventet, som sist helg da de la til kai på Utøya sammen med noen venner.

– Og Oddvar går bak på stien og forteller, hele historien sånn han også gjør nå. Han har et helt annet behov for å fortelle om det som skjedde enn meg, mens jeg går foran og kjenner pulsen øke, blir kvalm og får pustebesvær. Mange ganger har jeg tenkt at nå går det bra. Nå har det vært rolig i et halvt år. Jeg husker jeg sa: Nå er det nesten så jeg begynner å fortelle frivillig at jeg har vært i dette, men så kommer noe og utløser alt igjen, som med minnesmerket.

bilde av Lill Hege Rostad og Oddvar HAnsen i solnedgang

ulik håndtering

- Det hadde ikke gått med to som meg etter dette, sier Lill Hege Rostad. - Jeg er i utgangspunktet en mye mer urolig person enn Oddvar.

(Foto: Monica Larsen Vegstein)

Striden blant naboene

Til venstre, på landsiden ved Utøykaia står store heisekraner. Det offentlige minnesmerket for terroren på Utøya skulle egentlig stå klart til tiårsmarkeringen, men er utsatt etter mange år med nasjonal og lokal strid og splittelse. I høst ble staten saksøkt av tolv av naboene. Hovedargumentasjonen var at et minnesmerke og den oppmerksomheten minnesmerket ville få, var retraumatiserende. De tapte.

– For oss er det saken som er blitt belastende, sier Lill Hege. –Det er alltid vondt når nye runder kommer opp.

For noen år siden valgte Oddvar og Lill Hege å gå offentlig ut og si at naboene til Utøya ikke var en samlet front mot oppføringen, slik de mente det kunne virke som. Lill Hege sier deres engasjement først og fremst er for de etterlatte og pårørende. Hun har vært tett på mange av dem. I opprettelsen av den offisielle støttegruppen var hun også med som representant for de frivillige. Nå er flere av dem nære venner. Slik også flere av de andre frivillige hjelperne er blitt, etter tiden i støttegruppa.

– Det gode oppe i alt, sier Lill Hege. - Er at det har kommet så mye kjærlighet ut av dette også. Bånd for resten av livet som man hverken kan sette ord på eller beskrive. En helt egen type kjærlighet, mellom vi som kjenner hverandre gjennom det vi har opplevd, hvor vi ikke trenger å si så mye om det, vi bare forstår.

Det hvite huset deres med kirsebærtrærne er farget av solnedgangen når Oddvar legger jolla til land og Lill Hege klatrer opp på brygga. Da de kom hjem kvelden 22.juli, satte de seg med hvert sitt glass konjakk bare for å roe ned.

– Og vi skjønte ikke omfanget, sier Oddvar. -Jeg husker vi sa til hverandre at dette var fælt, men om en liten stund har vi takla det. Men sånn er det ikke. Det vil alltid være der. •