– Følte meg aldri bra nok

For Kenneth Mathisen (35) ble diagnosen veien ut av isolasjon. Engstelig unnvikende er den vanligste personlighetsforstyrrelsen i Norge. Likevel er det den forskere og klinikere har visst minst om.

Bilde av Kenneth Mathisen
(Foto: Thomas Bjørnflaten)

FRA FØRSTE MAIL: Jeg har slitt mye inni meg da det gjelder å være rundt folk. Gitt alt for mye av meg selv, slik at jeg har blitt for sliten. Slitt med å jobbe, da jeg føler at jeg må gi alt. (…) Når det kommer til relasjoner med andre blir jeg ikke kjent med noen med mindre jeg vet at jeg kommer til å bli likt. Jeg har utfordret meg selv veldig nå, etter råd fra min behandler på DPS. Så jeg har fått meg kjæreste for første gang på 17 år. Det har gått veldig fint. Behandlingen de gir, den virker. Men du må være aktiv. Jeg står gjerne frem med bilde og navn.

Ny mail: Det glemte jeg å skrive. Jeg blir 35 år i august.

NÅ ER DET OKTOBER. Det er hjemmekamp på Lillestrøms fotballstadion Åråsen og Kenneth Mathisen har neongrønn jakke på, med VERT skrevet over ryggen. Han jobber som frivillig, gjør praktisk arbeid. Leser av billetter. Følger med på publikum under kampen. Og det går bra. Han er arbeidsufør, men takler dette – det er derfor vi henger på, med skriveblokk og knipsende kamera, noe som etter hvert vekker en viss oppsikt blant de andre frivillige.

Forsiktig blir Kenneth tatt til side. Han har informert sikkerhetssjefen, men beskjeden har ikke gått nedover. «Jeg er med i en reportasje», forklarer han. «Fordi jeg har en diagnose».

Det er første gang Kenneth sier noe som helst om dette som har lammet livet hans så kraftig at han på samme tid for ett år siden knapt var utenfor leiligheten. Dette som har lagt seg mellom han og alle andre, og sperret som en mur. Som har foret hodet hans med tanker om at han er verre enn et null. En som ingen har noe igjen for å bli kjent med, og enda mindre bli glad i.

«Diagnosen heter engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse», fortsetter Kenneth og virker trygg når han forteller. Etterpå kommer han bort til oss og bekrefter at det gikk fint. Det er enkelt å være her, sier han. Rolig i hodet. Tankene kan fortsatt spinne, men det er sjeldnere at de kjører i hundre, alle tankene på en gang, hele tiden. Sånn som det var før.

– Fordi du har en rolle?

Ja, og den er selvvalgt. Oppgavene er enkle. Jeg føler meg trygg og hjemme her. Det er vanskeligere å se meg selv på samme måte privat.

– Hvordan vil du si at du er «privat?»

Jeg vet ikke. Jeg blir forsiktig, sier Kenneth. – Inneslutta. Tilbakeholden. Er det mange tilstede blir jeg stille, synes det er vanskelig å ta ordet, hvordan jeg skal komme inn i samtalen. Jeg må være veldig trygg før jeg tør å si noe, i frykt for å si noe dumt eller feil eller …

– Hvordan var det før vi kom i dag, da det var mingling og pizza?

Da var det litt som det pleier. Jeg sa hei til de første, men da det kom flere trakk jeg meg unna, og jeg ble stående for meg selv. Så henta jeg meg noen pizzabiter og satte meg opp på tribunen alene med headsettet, og holdt meg der egentlig, til du sendte melding.

Sammenheng med barndommen

Noe av det første Kenneth fikk vite da han ble diagnostisert med personlighetsforstyrrelsen for omtrent halvannet år siden, var sammenhengen med vanskelige opplevelser i barndommen. Kenneth har hatt en vanskelig barndom. Og han har hatt det vanskelig etterpå. Da han var 20 år gammel ble han ranet med våpen, to år senere ble han diagnostisert med posttraumatisk stresslidelse, PTSD. De traumene føler han er bearbeidet, barndommen sitter dypere.

Når bussen på vei til Åråsen stadion tar ham gjennom Lillestrøm sentrum, drar blikket alltid mot et flatt næringsbygg i Lillestrøm sentrum. Der inne er Romerike krisesenter og Kenneth vet godt hvordan det så ut på 90-tallet. Da han var syv år gammel, fikk moren ny kjæreste og sånn han husker det, forandret alt seg da. Rop og uro ble til vanlige hjemmelyder. Moren var ofte full og hun ble full av blåmerker, husker Kenneth. Da han og storebroren kom hjem fra skolen, ble de sendt ut av huset. Eller, det er ikke det han sier, han sier de ble kasta ut, og Kenneth gikk dit han pleide. Til lekeplassen utenfor. Der satte han seg på det gamle bildekket. Sparket i sanden. Gynget fram og tilbake.

Noen ganger lekte jeg med en nabogutt, men han bodde annenhver helg hos faren. For det meste var jeg for meg selv. Sin egen far hadde Kenneth ingen kontakt med. Uroen hjemme flytta inn i hodet, ble med på skolen, avstøtte ordene lærerne sa foran tavla. Hva så de andre? Lærerne, de andre barna? Et stille, inneslutta barn som gikk for seg selv, tror Kenneth. Han gråt lett, holdt sinnet sitt for seg selv. Fortalte ingen hva som foregikk hjemme.

– Hvorfor ikke?

Jeg vet ikke. Kanskje var det såpass ubehagelig at jeg tenkte at ingen kunne hjelpe. Omtrent hvert halvår skjedde det noe inne i huset i Enebakk, som var så alvorlig at de bare måtte komme seg unna. Kenneth husker politibilen, de ble kjørt vekk i den, til krisesenteret hvor det endelig var ro, og moren lignet mer på seg selv igjen. Før de var tilbake. Kjæresten lovet bot og bedring. Alt eskalerte og politiet kom. Forholdet varte i fem år, familien flyttet da det tok slutt, men det ble ikke så mye bedre. Moren fikk ny kjæreste, alkoholmisbruket fortsatte.

– Hvor var barnevernet?

– Det har jeg også lurt på. Jeg har fått vite at noen sendte en bekymringsmelding en gang, men trakk den tilbake før barnevernet skulle komme.

– Hva tenker du om det i dag?

– Jeg tenker at veldig mange har sviktet.

Moren kan ikke forsvare seg, hun døde i 2014, av selvmord. Hun var da pleietrengende etter to slag. Broren døde noen måneder senere av overdose, og Kenneth beskriver en lang periode med komplisert sorg og skyldfølelse, som har vært med på å forsterke stress og depresjoner. I dag har han søkt erstatning for omsorgssvikten, mangelen på oppfølging og inngrep. Han forteller at saken er til behandling.

– Jeg var glad i mamma fordi hun var moren min, samtidig var jeg ikke glad i henne. Jeg vokste opp med en opplevelse av at hun ikke brydde seg, og etter hvert brydde ikke jeg meg heller.

En av mange

Kennth Mathisen er en av rundt fire prosent av befolkningen med personlighetsforstyrrelsen engstelig unnvikende. Her jobber han som frivillig for Lillestrøm FK.

(Foto: Thomas Bjørnflaten)

Et jagende press

Før publikumerne på Åråsen får sjekket billetten sin av Kenneth, kikker vektere i vesker og sekker. Fram til 2016 gikk Kenneth selv i vekteruniform.

– Hvordan hadde du hatt det om du var en av dem i dag?

Kenneth kikker på vekterne.

– Da hadde jeg nok vært litt mer stressa, sier han. – Ligget våken og kvernet på ulike senarioer, hva som kunne gå galt, vanskelige situasjoner som kunne oppstå, hvor jeg kunne dumme meg ut.

I seks år arbeidet Kenneth som vekter for ulike firmaer i Glåmdalsregionen. Han hadde vaktrunder fra klokka tre på ettermiddagen til seks om morgenen. I pausene dro de andre hjem for å spise og sove. Kenneth ble sittende i bilen. For å kjøre hjem måtte han passere en bomstasjon. Det ville koste firmaet tjue kroner.

Jeg ser jo nå at å sitte to timer i bilen på Kongsvinger uten å dra hjem, var å overreagere. De tjuekroningene hadde ikke velta det firmaet, så jeg vet ikke hvorfor jeg tenkte sånn. Jeg bare følte at jeg måtte.

– Du klarte ikke å sette grenser for deg selv?

Nei, jeg satte alt og alle foran meg selv. Jeg hadde dårlig samvittighet hele tiden. Tenkte at jeg burde gjort mer. Det var aldri bra nok det jeg gjorde. Det ble til et fryktelig stress, som aldri skrudde av. Flere ganger kasta jeg opp på vei til jobb.

Det funker å jobbe som frivillig for Kenneth. Vanskene har kommet i det ordinære arbeidslivet, med en sterk følelse av press og stress.

(Foto: Thomas Bjørnflaten)

Lindrende behandling

I 2016 fikk Kenneth et sammenbrudd som førte han inn i hjelpeapparatet igjen. Han har ikke jobbet siden, men han har prøvd. I et oppfølgingsprosjekt mellom Nav og Kongsvinger distriktspsykiatriske senter (DPS) fikk han ulik arbeidstrening, men tankekjøret var med, angsten for å skuffe alle som trodde på ham, dumme seg ut foran andre. Han ble enda mer sliten, tilbaketrekningen ble nærmest total. Behandlingen gikk over til få skikk på rutiner: komme seg opp av senga, spise faste måltider, ha jevn fysisk aktivitet, komme seg ut, alt sånt som har det med å skli ut når livet leves mest for en selv. Da Kenneth skulle ut av leiligheten, var det til det lokale aktivitetssenter for personer med rus og psykiske helseplager han dro. Også den dagen han ble diagnostisert som engstelig unnvikende.

Jeg husker jeg bare gråt, det føltes så tøft. Som en dom. Så var det en som jobba der som sa at selv om jeg hadde fått en diagnose, betydde ikke det at jeg var diagnosen. Det husker jeg var veldig godt å høre.

Kenneth kom inn i et nyopprettet behandlingsprogram for personer med engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse, i regionen. Samme behandler ledet både individuell- og gruppeterapien.

Vi hadde god kjemi, kunne snakke om fotball og andre ting også, og jeg merket det var mye lettere å åpne meg da og få tillit. Før har jeg ofte følt meg presset, slitt med å fortelle.

Men gruppeterapi var Kenneth likevel skeptisk til. Han kunne ikke se for seg å sitte i et rom med flere andre og snakke om hvordan han hadde det, det var jo det han på et vis fryktet mest.

Det var veldig tøft og følsomt. På gode dager var det lett å åpne seg, på dårlige dager ikke. Jeg husker jeg var den første som gråt i gruppa. Ei jeg hadde mye til felles med sa at det at jeg kom dit, til et så følsomt sted, gjorde at hun fikk motivasjon for å fortsette, og det var godt for meg også.

Men det tok tid før vi ble så trygge på hverandre. I forkant jobbet han og behandleren mye med å forstå følelser og se for seg hvordan situasjoner kunne oppleves fra flere hold, gjennom mentaliseringsterapi. Kenneth fikk utfordringer, som å prøve å legge ut en profil på et dating-nettsted, men det var totalt uaktuelt, tenkte Kenneth.

Det kommer aldri til å skje. Aldri, tenkte jeg. Men så lot jeg tanken modne en stund og endte med å tørre. Jeg prøvde ett nettsted, ga opp, prøvde på ny et annet sted og der møtte jeg ei, sier Kenneth.

På Åråsen nærmer kampstart seg. LSK-hymna «Aldri aleine til Åråsen» gjaller ut over tribunene som er i ferd med å fylles. Mye har endret seg i livet til Kenneth det siste halvåret. Han har fått kjæreste. Begynte å jobbe som frivillig igjen. Brutt med barndomsregionen og flytta til Oslo, nærmere kjæresten. Sluttet med terapien.

Jeg har fortsatt tankekjør og dårlige dager, men det går mye bedre, sier Kenneth.

– Hvordan er det å tørre å stole på at du faktisk betyr noe for noen andre?

Jeg kan bli rådvill hvis jeg føler det er noe jeg ikke klarer å hjelpe kjæresten min med. Tenke: Er jeg bra nok, sånne ting. Jeg trenger nok en del bekreftelse, som kan være slitsomt for henne. Men det har nok å gjøre med at jeg har vært alene i så mange år, sier Kenneth.

Det nye livet har jo akkurat begynt. •

Vipps: 12137