Fikk erstatning først etter sju år

Psykisk helsevern sviktet sønnen til Turid Solberg, slår Norsk pasientskadeerstatning fast. Hun mistet to barn i selvmord.

Portrettfoto av Turid Solberg.

FOR BARNA

– Jeg visste ikke at det ville ta så lang tid å få erstatning. Men det var viktig å stå på, for det fortjente ungene, sier Turid Solberg. (Foto: Liz Buer)

– Ordet «erstatning» er et forferdelig ord for noe som ikke kan erstattes. Jeg skulle ønske det fantes et annet ord, sier Turid Solberg.

Hun har opplevd det aller verste. Barna hennes tok sine liv i 2012, Sondre i april og Mette i august. De ble 19 og 22 år gamle. Solberg fikk utbetalt erstatningsbeløpet fra Norsk pasientskadeerstatning (NPE) denne sommeren, ni år etter at barna døde og sju år etter at hun søkte om erstatning.

– Det er viktig å få aksept gjennom NPE, og konkludert med at behandlingen ikke var slik den skulle være, sier Solbergs advokat Margrethe Hansen Lund.

Turid Solberg fikk først medhold på vegne av sønnen i 2015. Siden han ikke hadde forsørgeransvar, fikk hun kun dekket utgifter til begravelse. I tillegg hadde hun søkt erstatning for tredjemannstap. Det betyr at en tredjemann, i dette tilfellet Solberg, kan kreve erstatning for skade som er påført gjennom hendelsen som gjorde skade på den første personen. Vanligvis er det bare personen som i utgangspunktet led skade, som har rett til erstatning. For tredjemannstapet fikk hun først avslag i 2017, og tilbud fra Codex Advokat om hjelp til å anke. Dermed fortsatte det som ble en sju år lang prosess.

– Det er en mager trøst å få disse pengene, det er ikke det som har vært drivkraften for klagen, sier Turid Solberg.

Hun står og trakter kaffe i leiligheten sin på Hamar. Likevel føler hun lettelse over at ansvaret er plassert, at psykisk helsevern ikke gjorde jobben som det skulle, med fatale konsekvenser for det kjæreste hun hadde. Det er en urett som er fastslått, først av Fylkesmannen i Hedmark (nå Statsforvalteren) og siden av Norsk pasientskadeerstatning.

Sorgdager

«Jeg vil så gjerne ha mulighet til å avslutte alt rundt, og bare ha plass til hverdagssorgen», skrev hun i februar 2021 til NPE. Hun skrev også at hun reagerte på nyheten om at etterlatte etter Covid-19 dødsfall allerede har fått utbetalt erstatning fra NPE. «Mine barns dødsfall var for ni år siden» avsluttet hun.

– Noen ganger er sorgen veldig stor. Som ved dødsdager og fødselsdager. Da lar jeg den komme fram. Ellers har jeg fått et liv som er greit i hverdagen. Jeg bærer med meg sorgen og savnet resten av livet. Men jeg kan ikke la den styre og definere meg, sier Turid Solberg.

Hun forteller klart og rett fram om det som hendte for ni år siden, og om tilleggsbelastningene ved å klage på behandling og kreve erstatning. Noen ganger må hun tørke tårer, andre ganger er det smil ved tanken på gode minner.

– Fortsatt har jeg kontakt med noen av vennene til barna. Det er viktig for meg. Livet er dynamisk og går videre. Vennene er så kloke. Vi kan sitte her og prate om helt andre ting enn dem vi savner. Samtidig tåler vennene å snakke om dem, fordi de har hatt betydning for dem. Ellers er folk rundt stort sett ferdig med det, sier Solberg.

Turid Solberg går gjennom dokumentmapper.

BELASTNING

– Egentlig burde det ikke være behov for å søke. Men når det er nødvendig; hvorfor finnes det ikke et pakkeforløp for dette? sier Turid Solberg.

(Foto: Liz Buer)

«Ingen selvmord»

Familien tenkte først ikke på at helsevesenet kunne ha gjort feil ved Sondres død.

– Men så sto det en artikkel i lokalavisen om distriktspsykiatrisk senter (DPS) hvor de sa de ikke hadde hatt noen pasienter som hadde tatt livet sitt det året. Både eksmannen min og jeg leste den. Vi kvapp til, for vi hadde mistet sønnen vår. Vi trodde han hadde hatt jevnlig kontakt med DPS, sier Solberg.

Familien var i dyp sorg, men de ba om epikriser, journaler, ba om å få alt, fordi det DPS sa føltes som urett mot deres sønn. De ettergikk SMS-er som var sendt mellom Sondre og behandleren.

– Det viste seg at kontakten med DPS var avsluttet, og det forelå det ingen journal om. Familien kontaktet Pasient- og brukerombudet, for så å klage til Fylkesmannen i Hedmark.

– Datteren vår var også sterkt engasjert i Sondres sak, sier Turid Solberg.

Det var Mette som først fant broren da han ikke kom hjem etter en kveld på byen i Hamar i påsken 2012. Mor og datter dro ut for å lete da han ikke var på rommet om morgenen. Etterpå ble alt et kaos fylt med smerte.

«Ikke suicidal»

Sondre fikk akutt hjelp etter et selvmordsforsøk i julen 2011.

– På nyåret ville han reise tilbake til førstegangstjenesten, og fikk støtte på det fra hjelpeapparatet. Han ble rådet til å ikke fortelle om selvmordsforsøket, og han ble lovet at det skulle formidles kontakt med feltpresten. Selv var jeg svært urolig for dette. Kontakten med feltpresten ble heller aldri opprettet, forteller Solberg.

SMS-loggen til Sondre dokumenterer det hun sier.

– Der satt det en gutt som hadde det vanskelig og som ville ha hjelp. Sondre var åpen, han hadde viljen, men han fikk ikke hjelp til å få tak i noen. Søsteren var mer skeptisk til hjelpeapparatet, og da hun så det Sondre fikk, mistet hun troen på at noen kunne hjelpe henne, sier Turid Solberg.

Hun har samlet all korrespondanse i to ringpermer. Fylkesmannen slo fast i 2014 at det var begått svært alvorlige brudd på helsepersonelloven. Pliktbruddene gikk på «ikke forsvarlig helsehjelp» og «mangelfulle rutiner for journalføring». Fylkesmannen kritiserer også sykehusets ledelse og gjennomgang av saken, for å si at det ikke kunne vært gjort noe annerledes. Det «viser liten evne til å reflektere over egen praksis». Videre viser Fylkesmannen til hvordan all fagkunnskap peker på den store faren for nye selvmordsforsøk hos pasienter som har forsøkt en gang. «For at avslutning av behandling av suicidale pasienter skal være forsvarlig må det legges til rette for videre oppfølging. I dette tilfellet ble behandlingen avsluttet fordi pasienten reiste (...) Pasienten ble rådet til ikke å fortelle om sine suicidforsøk, og vi stiller oss meget kritisk til det faglige belegget for å gi pasienten et slikt råd», heter det i svaret fra Fylkesmannen.

Datterens helvete

Sommeren etter Sondres selvmord gjorde mor og datter ting for å holde hverdagslivet litt normalt i det unormale. Det skulle være frokost på bordet med tente lys, og det skulle være åpent hus. En dag i august fikk ikke Turid kontakt med Mette.

– Jeg hadde prøvd å spørre henne, for jeg så at hun sørget veldig. Hun var litt avvisende, ikke så åpen som broren. Hun mente nok at ingen kunne hjelpe henne. Jeg hadde ingen forutsetninger for å skjønne at hennes sorg var annerledes enn min. Jeg hadde et sorgkaos inni meg, men jeg forsto ikke at hennes kaos ville få en annen løsning enn min, sier Turid Solberg.

– I starten klarte jeg ingenting. Jeg visste bare at jeg pustet, for det går automatisk. Selv var jeg ikke suicidal. Etter hvert bestemte jeg meg for å bare gjøre hyggelige ting. Hun vet med seg selv, fra det barna skrev før de tok sine liv, at hun hadde gjort det hun kunne gjøre for dem. Smått om senn klarte hun å ta opp noe av hverdagslivet, og bruke kulturlivet som hun pleide tidligere. Hun engasjerte seg i Leve, Landsforeningen for etterlatte etter selvmord.

Portrettfoto av advokat Margrethe Lund

LAR VÆRE

– Jeg tror også det er mange som ikke søker erstatning for feilbehandling, fordi man er i en sårbar og vanskelig situasjon, sier advokat Margrethe Lund.

Gjorde inntrykk

I 2015 tok Turid Solberg kontakt med advokat Margrethe Hansen Lund for hjelp til utregning av erstatningsbeløp fra NPE for Sondre. Lund har pasientskadeerstatning som arbeidsfelt i Codex Advokat Oslo.

– Dette var en veldig spesiell sak som gjorde sterkt inntrykk, og som firmaet tok risikoen for, sier Lund. Det betyr at dersom ikke kravet førte fram, ville ikke firmaet be om honorar av Solberg.

Codex mente avslaget fra NPE for tredjemannstap var feil. Som følge av sjokkene etter barnas død, fikk Turid Solberg diagnosen PTSD (posttraumatisk stresslidelse). Hun var ikke lenger i stand til å fungere i jobben hun hadde, og hun fikk heller ikke tilbud om annen stilling i kommunen hun jobbet i. Det ble derfor søkt om uføretrygd i NAV underveis i prosessen. Lund sier at erstatning for tredjemannstap krever mer dokumentasjon. Når det klages over et avslag for NPE, må en ny behandling i Pasientskadenemnda til.

– Nemdsbehandlingen tar flere år. At det tar så lang tid, synes jeg er veldig uheldig. Når det ligger et uløst problem over lang tid, oppleves det tungt. Det er med på å gjøre skaden og tapet enda verre, med en følelse av at en aldri blir ferdig, sier advokaten.

I en e-post fra Nasjonalt klageorgan for helsetjenester heter det at nemda fikk klagesaken fra NPE i januar 2017, og fattet vedtak i februar 2020. Den lange behandlingstiden i deres del av klagesaken skyldes flytting fra Oslo til Bergen. Kun tre av 97 ansatte valgte å bli med på flyttelasset, og de mistet viktig saksbehandlerkompetanse. Pasientskadesaker er kompliserte, i spenningsfeltet mellom juss og medisin heter det i e-posten. Det er ingen konkrete frister for hvor lang tid en behandlingsprosess kan ta.

Innrømme feil

Hamar-kvinnen kan nå gå videre i livet.

– Hvorfor er pasientskadeerstatning viktig?

– Fordi rett skal være rett. Det handler om at det innrømmes faglige feil. At dette tar noen ansvaret for. På denne måten anerkjennes vi etterlatte som må leve videre med tapet, sier Turid Solberg.

Selv gir hun advokat Margrethe Lund æren for at hun holdt ut ventingen i de sju årene med erstatningssaken.

– Endelig var det noen som sa: «dette ordner jeg». Jeg tror at de som søker er toppen av isfjellet. At mange flere burde søkt. •

Vipps: 12137