– Autisme driver utviklingen

Den britiske utviklingspsykologen Simon Baron-Cohen skriver i sin bok om autisme som kompetanse. – Hyper-systematiserere har drevet vår sivilisasjon fremover, sier han.

Illustrasjonsbilde av et barn som ser på blader
(Illustrasjonsfoto: Shutterstock)

Jonah var født annerledes. Da han begynte på skolen var han ofte alene i skolegården, nesten alltid i nær­heten av trær. Han samlet blader.

Det andre ikke visste, eller ikke skjønte, var at Jonah lette etter mønstre. Han fant forskjellige bladtyper – noen runde, noen elliptiske og noen med en underlig taggete form. De hadde stengler – eller ikke, og bladnerver som var parallelle, samspillende eller avvikende. Han oppdaget fem ulike typer – og så fant han en til.

Jonah lette etter mønstre og fant dem. Han var en pattern seeker.

Oppdages tidlig

Fortellingen om Jonah står å lese i boka The Pattern Seekers: How Autism Drives Human Invention. Her forteller den britiske forfatteren og uviklingspsykologen Simon Baron-Cohen hvordan alle blir skade­lidende hvis vi ignorerer autisters kompetanse.

Men å nyte godt av den kompetansen forutsetter at vi oppdager det autistiske barnet tidlig og at skole og samfunn møter deres behov mens de fortsatt er barn.

– Hvordan kan foreldre vite at de har fått et autistisk barn?

– Foreldre er i ulik grad klar over hva deres barn bør kunne på ulike aldersnivåer, sier Baron-Cohen.

– Hvis barnet for eksempel ikke har begynt å snakke i toårsalderen, kan det være et tegn på autisme. Det samme gjelder hvis barnet ikke utviser sosiale ferdigheter i en alder av halvannet til to år. Hvis barnet ikke snakker og ikke peker eller gestikulerer vil det ofte være et varsel for foreldrene, sier han.

– Disse barna må støttes og følges opp fordi alle barn har rett på et verdig liv. Det kan være språkterapi, spesielle utdanningsprogram eller program som fokuserer på sosiale ferdigheter. Det viktige er at det autistiske barnet oppdages tidlig. Jo tidligere vi kan identifisere at barnet har spesielle behov, jo bedre kan vi ta vare på dette barnet.

Autisme følges imidlertid ofte av andre diagnoser, som for eksempel epilepsi og fordøyelsesbesvær. Noen er helt ute av stand til å lære, og enkelte har ikke språk i det hele tatt. I slike tilfeller vil barnet trenge hyppig pedagogisk og medisinsk tilrettelegging og oppfølging – og vil trenge det samme i voksen alder.

Trenger jobb, ikke diagnose

Men ikke alle har slike tilleggsdiagnoser, påpeker Simon Baron-Cohen.

Og dermed flipper han mynten:

– Hvis personen med autisme håndterer livet sitt på en bra måte, så trenger han eller hun ingen diagnose. Spørsmålet man heller bør stille er: Er de i rett kontekst, i rett situasjon? Føler de at de hører hjemme i samfunnet, at de oppfatter livet sitt som positivt og givende? Diagnose er nyttig når man ikke håndterer livet, sier han. Resten trenger en jobb.

Han kaller dem små vitenskapsmenn – og kvinner. Det kan være personer med autisme eller med autistiske trekk. De har det til felles at de er hyper-systematiserere, og de har alltid vært der.

I boka møter vi et annet barn med klare autistiske trekk, Al, som i en alder av fire år ennå ikke har lært å snakke. Og vi møter Carl, som i en alder av 17 år er i full gang med å hyper-systematisere verden rundt seg.

Ifølge Baron-Cohen er det denne gruppen av hyper-systematiserere – personer med autisme eller klare autistiske trekk – som har drevet vår sivilisasjon fram til der vi er i dag. For Al og Carl er ingen andre enn Thomas Alva Edison og Carl von Linné.

– Det er dette som er hovedbudskapet i min bok, at autistiske barn, eller barn med autistiske trekk, har drevet frem innovasjon, teknologi og kulturelle endringer. Vi står i stor gjeld til dem. Årsaken til at vår sivilisasjon er såpass avansert, skyldes mennesker med en høy grad av autistiske trekk, sier han.

Ansetter personer med autisme

Sakte men sikkert våkner næringslivet opp til at det er unik kompetanse å hente i en gruppe som – understreker Baron-Cohen – riktignok kan være en utfordring fordi de jevnt over scorer dårlig på empati og sosial kompetanse. Men i dagens high tech algoritme-baserte økonomi har hyper-systematisererne en komparativ fordel. Og det har enkelte selskaper begynt å innse.

Ett av dem er softwareselskapet SAP, som har som mål at én prosent av arbeidsstokken skal være personer med autisme. To andre er HP Enterprise og det farmasøytiske selskapet GlaxoSmithKline, som også spesifikt hyrer inn autister. Det danske teleselskapet Specialisterne og konsultselskapet Auticon går enda lenger; i begge disse er det bare ansatte med autisme.

– Det er vel den mest positive utviklingen vi ser akkurat nå; at stadig flere selskaper innser at laget deres kan bli styrket ved å ha med en autistisk person. Men da må man tenke helt nytt. Autister kan kanskje ikke gjennomføre et jobbintervju. Alt må gjøres på en ny måte.

Selskaper i Silicon Valley og andre IT-huber tenker på samme måte.

Men Baron-Cohen understreker at personer med autisme – som alle andre – ikke nødvendigvis er tilpasset en jobb innenfor IT og algoritmer.

– Det trenger ikke være eliteforskning eller high-tech. Der noen er skreddersydd for dataprogrammering, har andre ferdigheter som gjør dem til suverene arbeidstakere i for eksempel et sykkelverksted. Det spiller ingen rolle hva slags jobb det er snakk om. Det viktige er at vi legger til rette for flere jobbmuligheter for voksne med autisme.

– Arbeidsløshet er ikke bra for den psykiske helsen, sier han.

– Yrkesdeltakelse er bra for den mentale helsen. Og det er bra for oss også. De er en enorm ressurs, og det er på tide vi oppdager dem – eller oppdager dem på nytt, kan man kanskje heller si.

Portrett av Simon Baron-Cohen

ANNERLEDES

– Hvis barn med autisme faller på utsiden av skolesystemet og etter hvert samfunnet, er det et nederlag for oss alle, sier Simon Baron-Cohen, professor og forsker.

Helst vanlig skole

Denne kompetansen vil ikke bli plukket opp hvis ikke skolen støtter opp om og legger til rette for det autistiske barnet. Baron-Cohen mener barn med autisme bør holdes i en vanlig skole hvis det er mulig.

– Noen barn med autisme vil ha godt av å gå på spesial­skole. Men hvis det er mulig, bør barna gå på vanlig skole. Det vil øke mulighetene for barnet seinere. Hvis barnet kan håndtere det, og læreren kan håndtere det, så vil det å ha barnet i vanlig skole med ekstra støtte trolig være bedre. Én måte er å legge til rette for undervisning i mindre grupper, fordi en klasse på 25 elever er for stor og for støyende til at autistiske barn lærer noe der.

Men skolen bør oppmuntre til at barnet dyrker sin helt spesielle interesse, sier han. Det kan fungere godt hvis læreren er fleksibel, hvis læreren kan se at barnet har en sterk interesse på ett spesielt felt og er i stand til å oppmuntre barnet til å forfølge denne spesielle interessen.

– La oss si at barnet er interessert i dyr, at det tar med seg dyr hjem og lærer alt om dyr. Hvis læreren da er i stand til si: Flott! La dette barnet gå så dypt det ønsker inn i dette spesielle emnet, ja, da har skolen skjønt sitt oppdrag. Det trenger ikke være dyr, selvfølgelig, det kan være musikk, eller matematikk, eller noe helt annet. Det viktige er at barnet får anledning til å bruke sine hyper-systematiserende evner.

– Men klarer vi det? Risikerer de ikke å ende opp som tapere?

– Hvis det er tilfellet, og de faller på utsiden av skolesystemet og etter hvert samfunnet, så vil jeg oppsummere det som et nederlag for oss alle. Vårt skole­system bør være i stand til å tilrettelegge for og inkludere mange ulike typer av barn. Hvis skolen ikke kan håndtere dette barnet, så er det en skole som har mislykkes i sitt oppdrag.

Mangfold og respekt

Alle hjerner er ikke like, sier han. Og det trenger de heller ikke å være. Han bruker begrepet nevrodiversitet.

– På samme måte som vi har biodiversitet og etnisk diversitet, har vi også det som kan kalles nevrodiversitet. Det er ikke noe nytt begrep, men det er først nå at man virkelig har begynt å diskutere det. Det handler i korthet om at enkelte hjerner er tilpasset helt spesielle arbeidsoppgaver. Konseptet tar sikte på å oppmuntre til respekt for ulikheter.

– Vi skal ikke forutsette at alle barn, eller alle voksne for den saks skyld, har samme type hjerne. Foreldre trenger å vite at barnet deres ikke er mindre verdifullt selv om det snakker seint eller bare peker til langt opp i fireårsalderen. Den ene gruppen er ikke bedre eller verre enn den andre. De bidrar bare på ulike måter.

For Jonahs mor ble det tidlig klart at barnet hadde en helt spesiell kompetanse. Han ble fanget opp og fikk utvikle sine spesielle interesser, hvorav blader bare var én. Jonah ble ingen ny Carl von Linné. Men han har samlet informasjon om og systematisert alle verdens 60 000 typer av trær. •

Vipps 12137