– Angst kan være et pluss

Kristine Czilling Tørå mener mange skammer seg unødig over angsten sin. I en periode var hun sengeliggende og redd for alt. Nå jobber hun som angstpedagog og utøver det hun kaller «førstehjelp mot angst».

Bilde av Kristine Czilling Tørå med barnet på armen på trilletur i skogen.

SELVFØLELSE

– Man må finne en trygg base, der man kan være seg selv, som kan være fundament når angsten kommer, sier Kristine Czilling Tørå.

(Foto: Privat)

– Å være mamma med angst er bra på mange måter. Barn må ha trygge omsorgspersoner rundt seg som kan lære bort hvordan de kan møte og bearbeide følelsene sine på en god måte. Da må de voksne tørre å snakke om det. Mange føler at de skader barna sine, men man kan være en like god mamma selv om man har angst, sier Kristine Czilling Tørå (33).

Tørå bor i Tønsberg med sin mann og deres datter på to år. Hun arbeider som angstpedagog. Det vil si hun holder kurs, videosamtaler og webinar om angst og angst­mestring. Angsten kan brukes som en superkraft, også i foreldrerollen, mener Tørå.

– Det handler om å lære barnet å sette ord på følelser, lære at det nettopp er trygt og lov å kjenne på store og vanskelige følelser.

Når angsten banker på

Våren 2013: Kristine Czilling Tørå sto utenfor Universitetet i Oslo med vitnemålet i hånden. Det var aldri tvil i hennes sinn: Det var spesialpedagogikk som var riktig for henne. Mannen med stor M hadde hun kapret, og huset på landet var et faktum. Utenfra så alt ut som idyll. Inne i Kristine vokste angsten.

– Jeg har nok alltid slitt med angst, men egentlig aldri helt forstått det, og mange har det nok slik.

Etter to uker, i det hun beskriver som drømmejobben, måtte hun sykemeldes. Angsten ble for vanskelig å hanskes med.

– Plutselig klarte jeg ingenting. Jeg klarte ikke gå ut av huset. Det var til tider så ille at mannen min måtte leie meg på do fordi jeg ikke turte gå over stuegulvet.

Panikk og intens uro preget livet. Men sofalivet skulle også bringe med seg kunnskap, fra videoer om angst­mestring. Det ga henne motivasjon til å lese mer om angst og finne ut hvordan hun kunne få det bedre. Og dermed ble «angstpedagogen» til. Det ble starten på en virksomhet som i stor grad skulle eksponere Kristine for noe av det hun selv var mest redd for – å snakke med andre.

Jobbet skriftlig

I begynnelsen jobbet hun gratis over Facebook – og bare skriftlig, for hun turte ikke snakke med noen. Etter hvert som hun høstet erfaringer, ble hun tryggere i sitt virke. I dag har hun klienter over hele landet som hun hjelper over videochat.

– I dag kjenner jeg ikke like mye til angsten. Jeg har tatt noen viktige valg for å tilpasse livet mitt til meg, i stedet for å tilpasse meg til livet. Selv om jeg til tider jobber døgnet rundt, så gjør jeg det på mine premisser, og derfor blir jeg ikke syk av det, forklarer hun.

Ettbarnsmoren fra Vestfold så verdien i ny kunnskap.

– Jeg forsto at jeg møtte angsten på feil måte. De nye teknikkene jeg tok i bruk, der følelsene var i fokus, gjorde meg mer rustet til å mestre angsten.

– Ofte undertrykker vi og later som at vi ikke kjenner på «forbudte» følelser. Hver gang skylden, sinnet eller sorgen kommer, så har vi lært at det må vi ignorere, vi må jobbe på og være flink nok. For alle andre er jo så lykkelige hele tiden, så da må jeg jobbe så hardt jeg kan for at jeg også skal være det.

– Man må tørre å møte seg selv der man er.

Aldri nok

Med denne ignoreringen av følelser, kommer vanskelige følelser som skyld, dårlig samvittighet og ensomhet. Kristine Tørå mener man aldri kan vinne, fordi idealet er for høyt.

– Om man går rundt og føler seg skamfull fordi man ikke lever opp til et skyhøyt ideal, kan man fort bli ensom, fordi man tenker at man er alene om å føle seg slik. Mange ender opp med å ikle seg en maske for å skåne barna, men som fører til at barna blir mer utrygge, forklarer pedagogen. Da kan man kanskje ikke møte barnas emosjonelle utvikling på en god måte.

– Mange føler at de må ha en maske på overfor barna, fordi de aldri må vite hvordan man egentlig har det. Det er vanlig å tro at følelser, panikk eller reaksjoner skader barna sine. Men barna ser ofte at noe er annerledes med mamma. Kanskje hun reagerer litt annerledes, eller bare har et litt annet blikk enn vanlig. Dette er skremmende for et barn uten å få hjelp til å forstå det.

En trygg base

Nå møter Kristine Tørå daglig mennesker som har ut­fordringer med å leve med angsten, og det er særlig én strategi hun trekker fram i arbeidet.

– Man må tørre å møte seg selv der man er. Det er så mye vi føler vi burde gjøre og skulle gjort og som alle andre klarer. Det gjør at vi føler oss mindreverdige og aldri blir bra nok. Selv om det ikke føles bra å være der man er, så er det akkurat der vi må møte oss selv. For bare der kan vi lage en plan for hvordan vi kan møte følelsene, tankene og angsten. Vi må ta ett skritt av gangen og møte angsten med trygghet. Man må bli kjent med følelsene man har vansker med, og hvordan man kan lære å uttrykke dem på en sunn måte. •

Vipps 12137