Tunge tings tale

– Det var ikke bare én gang jeg fikk rasistiske tilrop, det var mange ganger. Da jeg tok igjen på fotballbanen, endte det gjerne med at jeg ble utvist.

Portrett av Yngvar Andersen
(Foto: Paal Audestad)

Han kommer faktisk løpende til intervjuet. Vi møtes på Voldsløkka i Oslo, ikke langt fra der han bor. Enkelte menn og kvinner går langsomt med hundene sine, men de holder seg på gresset, i god avstand fra joggeløypa som omkranser løkka. Yngvar Andersen tar en elegant sving rundt en barnehage på tur, før han setter seg ned på benken.

– Jeg kommer fra Fortun i Luster på Vestlandet, det er en bygd med 130 innbyggere, 12 elever på skolen. Der var det helt fritt for rasisme, slik jeg opplevde det, forteller han, uten antydning til å være andpusten.

Da han var ung, ble han norgesmester i å kaste tunge ting, som han kaller det, spyd, diskos og kule.

– Men da jeg var 13 og begynte å spille fotball langt hjemmefra, ble det tett mellom opplevelsene av rasisme. Først ble jeg veldig sterk av det, jeg tenkte jeg skulle vise dem, men så ble jeg sint og det endte med at jeg ble utvist selv.

Yngvar Andersen sitter i kulturministerens arbeidsutvalg mot rasisme i idretten, som skal levere rapport til kulturministeren om ganske kort tid. Han har markant vestlandsdialekt, et tradisjonelt norsk navn, og et utseende som røper at han ikke bare er tradisjonelt norsk. På fotballbanen fikk han tilrop som «neger», «helvetes svarting» og «apekatt» blant annet.

– Det som var rart, var at voksne som så på ikke gjorde noe. Da jeg skjelte tilbake, stoppet de voksne meg.

Så svart som mulig

De rasistiske tilropene på fotballbanen virket ellers mot sin hensikt.

– Tidlig i tenårene tok jeg solarium for å bli så svart som mulig. Jeg tenkte at meg skal de ikke tråkke på. Etter hvert økte refleksjonsnivået, og jeg opplevde at dørene ikke var helt åpne for meg i alle sammenhenger. Hit, men ikke lenger.

– For eksempel?

– Alt fra å ha kjangs på damene til hvor langt en fotballtrener ville strekke seg for å satse på meg. Når jeg snakket med andre om det sa de gjerne «Er det sikkert at det ikke er deg?». Jeg begynte å holde meg unna, for å beskytte verdigheten min. Den viktigste grunnen var garderobepraten. Kvinner generelt og andre som så ut som meg ble det snakket stygt om. Jeg var heller ikke tøff nok til å si fra, så jeg bare holdt meg unna. Siden jeg var ganske god, spilte jeg med spillere som var eldre enn meg. Jeg sa ingenting.

– Skulle du ønske at du hadde sagt fra?

– Det er en forferdelig tøff oppgave, det ser jeg nå. Derfor må vi som er voksne nå ta ansvar, slik at de som vokser opp slipper det.

Hans norske navn gjorde at mange senket guarden, mener han.

– De glemte at jeg var farget på grunn av navnet og dialekten min. Men mange hundre ganger har jeg fått høre at du Yngvar er grei, men de andre svartingene må vi få ut av landet. Det er det verste. På en måte blir jeg invitert inn i varmen, men er ikke med i gjengen.

Portrett av Yngvar Andersen
(Foto: Paal Audestad)

Drøm for barna

Yngvar Andersen har tre døtre. De har ikke opplevd rasisme, forteller han, men legger til at de bor i et homogent strøk av Oslo.

– Min store drøm for jentene er at de skal kjenne at fysisk aktivitet har effekt på humøret og på den psykiske helsen.

Barna er fire, åtte og ti år gamle.

– For to år siden sa den mellomste: Jeg er litt frustrert nå, så jeg springer to runder rundt kvartalet! Hvis de bare holder den formen som de er i nå, blir de spreke voksne. Jeg er i mål med de to eldste nå, sier han og smiler sitt brede smil.

Han har skrevet tre bøker om trening og en om å kvitte seg med ting.

– Vi trener ikke for konkurranser, vi trener for at dagene skal bli bedre.

For noen år siden var det lite snakk om sammenhengen mellom psykisk helse og fysisk aktivitet. I dag er koblingen mer kjent.

– Trening kan likevel ikke løse alle problemer eller psykiske lidelser?

– Nei, den løser ikke alt. Jeg sverger til den litt kjedelige, men velfungerende middelveien. Når jeg holder foredrag får jeg alle i salen til å bevege på seg. Etterpå spør jeg ut i salen: Blir vi lykkeligere av det? Da roper alle ja! Og jeg svarer nei! Trening vil alltid hjelpe, men du blir ikke nødvendigvis mindre tung eller mindre deprimert uten videre. Men summen av trening og behandling er livreddende.

Han forstår at enkelte blir provosert av trening som en rask vei ut av vanskelige dager.

– Hvis man har tunge selvmordstanker, kan likevel en tur hver dag være med på å hjelpe. Kanskje man får akkurat nok energi til å orke å snakke med noen som lytter, da er man tre skritt lenger vekk fra avgrunnen.

Avlyste alt

Yngvar har også vært ganske langt nede i mørket. I 2014 ble han det han kaller nesten utbrent. Han avlyste alle avtaler og oppdrag og tok fullstendig fri.

– Det var i en periode hvor jeg egentlig hadde størst inntjening. I de ni månedene jeg avlyste alt forsvant veldig mye penger. Men det var en enkel vurdering. Skal jeg fortsette med å jobbe sånn og ødelegge min mulighet til å bidra i barndommen til jentene? Jeg sov og drev hagearbeid i stedet for å tjene de pengene og være en fullstendig ubrukelig far for barna. Det var en belastning å ringe rundt og avlyse, særlig de oppdragene jeg gjorde gratis for gode saker. Jeg var en treningsguru som innrømte at kreftene tok slutt. Det er jeg stolt av.

Han har sett mange andre som har opplevd det samme, forteller han.

– Utrolig mange mellom 15 og 45 år kjører på med innstillingen «go hard or go home», særlig i byer. Jeg synes man skal være ambisiøs, men det er en grense. Det lønner seg rett og slett å sette foten ned for seg selv, før man kommer til at man må ta flere måneder fri. Jeg vil gjerne gi ansikt til å velge middelveien som metode for å bli best mulig. Det er umulig å være på topp på alle plan samtidig, det går faktisk ikke.

– Så tanken om at man kan oppnå alt bare man jobber hardt nok holder ikke vann?

– Mange påvirkere sier «alt er mulig, det umulige tar bare lenger tid». Hvis unge tror det bare er å stå på for å få til det du vil, vil nittini prosent av dem bli skuffet. Alt er definitivt ikke mulig. Hvis man ikke har anlegg for å springe, kan man ikke bli den nye Usain Bolt.

– På en måte blir jeg invitert inn i varmen, men er ikke med i gjengen.
Bilde av Yngvar Andersen på sykkel
(Foto: Paal Audestad)

Snakker om alt

På Vestlandet der han vokste opp snakket man ikke om problemer. Derfor snakker han med barna sine om alt nå, forteller han. Han har blant annet fortalt dem at om de hadde bodd i Sør-Afrika for bare noen tiår siden, hadde det vært forbudt for ham og moren deres å være sammen. Og i flere av gulfstatene regnes de som annenrangs borgere.

– Jeg sier til dem at de må si fra hvis jeg invaderer dem, men jeg er nok litt ekstra opptatt av å være pappa for dem. Av og til sier de: «Skjønner, pappa, men nå er det kanskje nok».

Behovet for å være en hundre prosent tilstedeværende pappa henger sammen med fraværet av hans egen far. Yngvar vokste opp uten å vite hvem han var eller hvor han bodde.

– Jeg hadde prøvd i mange år å finne faren min, fordi han visste ikke om meg. Da jeg selv skulle bli far, hadde jeg mange tanker om at noe kunne skje som gjorde at jeg ikke ville få møte datteren min. Da tenkte jeg, jeg må finne faren min, tenk om han er alene!

Han ringte Tore Strømøy, «Tore på sporet», for å få noen råd, fordi han regnet med at ingen har bedre forbindelser enn ham.

– Det gikk tre måneder og jeg tenkte ikke så mye på det. Men akkurat da vi sendte meldinger til venner og familie om at vi hadde fått en datter, fikk jeg en melding fra Tore Strømøy: «Vi har funnet faren din!».

Faren bodde i Marokko. Det ble ikke noe tv-program, men Yngvar reiste for å treffe ham.

– Et møte med sitt biologiske opphav kan være bra, men for mange blir det en stor skuffelse?

– Ja, jeg visste det og tenkte at uansett har det en stor nok verdi for meg å møte den andre halvdelen av opphavet mitt. Jeg var forberedt på alt, men det ble et fint møte. Det fineste var at jeg senere fikk være med i bryllupet til eldstesøsteren min i England og gå opp kirkegulvet med henne. Vi har fått et nært forhold.

Hastverk og tidspress

Intervjuet er egentlig slutt, men Yngvar vil gjerne ha med ett poeng til:

– Jeg holder mange foredrag og kurs for arbeidslivet. Og det har slått meg veldig hvor mange som har det ugreit på jobb. Hastverk og tidspress er en fiende større enn vi tror.

– Hvordan da?

– Jeg hører om arbeidsplasser der alle er høyt ut­dannede, og hvor det florerer av sarkasmer, utestenging og drittslenging omtrent som i skolegården. Jeg reiser en del med grupper hvor det ofte er mange kvinner, da prøver jeg å få en prat med alle. Når jeg spør hvordan det går, svarer nesten alle at det går bra nå, men arbeidet er en belastning hver eneste dag. For et tap av produksjon og menneskelige ressurser, når man går rundt og er halve seg selv. Hvor mye taper vi ikke på at så mange ikke får brukt seg selv?

Bak oss kommer det plutselig høye lyder, nesten skrik fra joggeløypa. En svett kvinne i trettiårene ynker seg og puster tungt. Yngvar Andersen snur seg og roper til henne:

– Går det bra?

Hun ser mot ham og smiler slitent.

– Ja, jeg er egentlig glad!

Yngvar roper «fint!», og snur seg tilbake igjen.

– Jeg fulgte litt med henne i sted. Hun har nok greid noe hun har satt seg fore, kanskje to runder uten å stoppe. Jeg ville gjerne gi henne anerkjennelse.

Kvinnen går langsomt ut fra løkka. Yngvar Andersen løper den andre veien, hjem til jentene. •

Vipps 12137