Skjør glede, dyp skam

Det er deilig å bli glad, men det er samtidig overraskende sårbart. For bak entusiasmen ligger den vonde skammen på lur: den som sier at du er for mye, at du må dempe deg og ikke ta så mye plass.

bilde av glad mann med rød genser

Gleden kommer marsjerende med utropstegn og fjollete smileys. Når vi er glade, strekker vi armene mot verden. Det sprenger i brystet, og kroppen blir lett. Ja! Dette vil jeg ha mer av!

For å få gleden til å vokse og vare, gjør vi det vi vet fungerer best: vi deler den med andre. Så hver gang vi blir glade, ser vi oss automatisk rundt for å finne noen som kan bekrefte det vi kjenner så sterkt i hele oss: at dette går bra, at verden er god. Og hvis lykken i tillegg kommer brått, blir det nesten umulig å holde smilet tilbake og kroppen i ro, vi har så mye, vi bobler over!
Midt i alt det gode kan vi plutselig bli forlegne og ville ta et skritt tilbake. Vi føler oss eksponert og litt utsatt. Guarden var nede der et øyeblikk, nå må vi hente oss raskt inn og få ansiktet på plass igjen.

– Ble det ikke litt … mye av meg nå?

Feilvareskammen

Det handler som vanlig om å se og bli sett. Når ansiktet sprekker opp i et smil, blir vi sårbare:

– Gleder jeg meg over noe andre mennesker tar for gitt?

Når vi går verden i møte, risikerer vi å bli avvist:

– Kanskje de ikke tar meg imot som den jeg er?

Gleden er en spesielt skjør følelse for alle som har opplevd skammen som ligger hakk i hæl som en innpåsliten kjøter. Det er ikke den vanlige, sunne skammen jeg snakker om her, den som hindrer oss i å blamere oss og bryte våre egne normer. Den skammen trenger vi som rettesnor for å ikke komme for langt bort fra oss selv og våre egne verdier.

Feilvareskammen ligner litt, men den er langt fra sunn. Den kan best beskrives som en lav verditakst som følger oss uansett hva vi gjør for å bli bedre, klokere og penere. Den er ofte smurt så tynt utover at vi ikke en gang merker at vi skammer oss. Vi tar de indre kritiske stemmene våre som en selvfølge. De bare er der, som en dom:

– Nå var jeg for mye igjen.

Jeg er bare helt feil.

Jeg mot røkla

Mange beskriver dette som en ekkel følelse av å aldri være helt med. Og alt utenforskap gjør noe med vår måte å delta i verden på. Når man har lav selvfølelse og skammer seg over den man er, oppleves verden skjev. De er en gruppe, jeg er alene. Og den som er alene, rar eller på en eller annen måte annerledes, må hele tiden passe på å ikke bli avslørt.

Dette er starten på et strengt regime. Veldig fort begynner vi å fantasere om hva andre mener om oss. Det går sjelden i vår favør. I tillegg må vi overvåke oss selv. Alt vi tror andre kan finne på å latterliggjøre eller mislike må lukes bort. Alle tilløp til spontane uttrykk må holdes tilbake.

Vi vil så gjerne være med i fellesskapet, og tror at veien dit er å føle som «de andre». «De» oppleves som en samstemt gruppe som sitter med fasiten og har skjønt hvordan ting fungerer. Selv har vi ikke peiling. Ganske snart tviler vi på det meste: Har jeg rett til å føle dette? Ville andre følt det samme? Burde jeg ikke heller følt noe annet?

Sensuren rammer alle følelsene våre, men glede er ofte det første som ryker. Det er tross alt en overskuddsfølelse. Vi må jo ikke juble med henda over hodet, synlig for all verden.

Pseudofellesskap

Hvorfor får vi så lav selvfølelse at vi konkluderer med at vi er feilvare? Hvorfor går vi rundt og lurer på hva vi er verdt, eller enda verre, er totalt overbevist om at verdien vår er lav?

Det er mange ulike grunner til at selvfølelsen blir skjør. Mange har opplevd svik og overgrep som var så vondt og forvirrende at de endte med å tro at det måtte være dem det var noe galt med. Men også hverdagslige hendelser kan gjøre oss usikre på vår egen verdi.

Selv kjenner jeg det aller sterkest når folk maskerer følelsene sine på en måte som forvirrer meg. Verst er det med sukret fiendtlighet: altså vennlighet, gjerne overdreven, som ikke er hyggelig ment. Det ser søtt ut, men fungerer som ren gift. Se denne scenen for deg:

Du blir møtt med et falskt smil (øynene er ikke med).

Du får en luksuriøs gave (som kjennes for dyr samtidig som størrelsen er åpenbart feil).

Og til slutt får du masse skryt (for ting selv et småbarn kan klare).

Om du opplevde noe sånt, ville du antagelig sitte igjen med en følelse av at et eller annet ikke stemte. Det er bare ikke så lett å sette fingeren på hva. Denne forvirringen gjør at vi begynner å lure på om det er oss det er noe galt med. Siden vi stort sett er lært opp til å tro på det folk sier, legger vi ikke merke til et passivt aggressivt angrep før det har gått en stund.

Den indre dialogen surrer og går: Hvorfor er jeg ikke glad for en dyr og fin gave? Den andre har jo ikke gjort noe annet enn å være ekstremt hyggelig, skjerp deg. Så hvorfor er jeg lei meg? La du ikke merke til komplementet du fikk for frisyren? Nå synes jeg du er utakknemlig. Hvorfor vrir jeg meg bort? Ta deg sammen.

Hvis giveren snakker varmt samtidig som kroppsspråket er avvisende og kaldt, blir forvirringen total. Hva skjer egentlig her nå? Det må jo være meg det er noe galt med som ikke kjenner takknemlighet i møte med dette rause mennesket. Som ikke greier å gjengjelde gleden.

Neida, du er bare drept med en solid dose vennlighet. Gleden er en viktig og ettertraktet følelse for oss nettopp fordi den åpner opp for fellesskap og tilhørighet. Her fikk du bare pseudofellesskap, og det gjør at du opplever at det er deg det er noe galt med. Du trodde du ble møtt, men stod i realiteten igjen mutters alene.

Forvirringen gjør deg antagelig både sint og lei deg, men de følelsene er det vanskelig å få tak i når situasjonen er så tvetydig. Inn kommer skammen:

- Jeg føler meg bare liten og dum.

Kan jeg stole på at du tar meg imot?

Mange av oss lærte tidlig å beskytte andre mennesker mot «hele oss». Noen barn følte seg uhåndterlige og «for mye» for de voksne, andre beskriver det mer som å føle seg feil.

Når vi lider under en slik grunnleggende skam, blir gleden en vanskelig følelse for oss. Det er vanskelig å stole på at andre mennesker viser oss genuin varme, vi har blitt skuffet for mange ganger. Og det er vanskelig å være glad selv, det virker fremmed og flaut. Når vi innimellom kjenner glede likevel, tror vi at vi har stjålet til oss et salig øyeblikk, som om lykken er en knapp ressurs som må fordeles. Jeg tror dette er grunnen til at glede er en av de følelsene vi oftest flykter fra. Den glipper for oss gang på gang, og det krever mot å gå den i møte med åpne armer. •

• Cecilie Benneche er psykolog

Vipps: 12137