Vær mer modig

Hva kommer det av at de fleste tross alt er fornøyd med sine liv og har en god psykisk helse? Psykisk velvære er ikke noe en person automatisk har, det er noe man må anstrenge seg for.

Illustrasjon av person med kompass og kikkert
(Illustrasjon: Illustratørene/Elisabeth Moseng)

Å like livet innebærer ikke at man synes det er lett å leve, skriver Anna Kåver i sin nye bok «Dansa mjukt med tillvaron». For selv om man har en god psykisk helse, kan man ha det psykisk vondt.

Kåver er svensk psykolog og forfatter av flere bøker. Hun har skrevet om uro, og om å akseptere og betrakte egne tanker og følelser. Den nye boka handler om hva som styrker den psykiske helsen.

Innhenter seg raskt

Anna Kåver mener at menneskets psykologiske ressurser lett blir undervurdert, fordi diagnoser og oppmerksomhet som oftest rettes mot det som avviker og som fører til lidelse.

Men hva kommer det av at de aller fleste tross alt er fornøyd og tilfreds med sine liv og har en god psykisk helse, spør Kåver. Hva gjør disse når livet blir tungt og mørkt? Når de kjenner angst og nedstemthet?

«Det ser ut til at de er utrustet med ferdigheter som gjør at de innhenter seg etter en krise og er tilbake på sporet relativt raskt. De kan gi oss innblikk i den psykiske helsens mysterium», skriver hun.

Hun spør venner hva de synes er viktigst for å oppnå psykisk velvære, og får svarene: Søvn, riktig kosthold, gode relasjoner og mye bruk av naturen. Men Kåver leter etter hva som skjer på det psykologiske planet.

Psykologisk fleksibel

Evnen til psykologisk fleksibilitet er en av de viktigste målsettingene med psykoterapi, hevder Kåver.

«Hvis jeg bare hadde to ord tilgjengelig for å definere innholdet i begrepet psykisk helse, ville jeg ha valgt ordene psykologisk fleksibilitet.»

Veien til psykologisk fleksibilitet går gjennom nysgjerrighet og evnen til å sette ting i perspektiv.

Den rake motsetningen er en person som har utviklet rigiditet som et personlighetstrekk, og har stivnet i et atferdsmønster som ofte styres av redsel. En slik person er forandringsuvillig, regelstyrt, har overdrevet kontrollbehov og blir lett irritert, hevder forfatteren.

Komme seg videre

Vonde minner, en pågående krise, eller uro for framtida påvirker oss og vi må hele tida takle slike ting. Kåver skriver at å våge å føle og være i følelsene kanskje er det som krever mest mot. Det er også viktig å kunne legge ting bak seg.

«Se for deg at du blir dratt inn i en lang arbeidskonflikt med åpenlyse trekk av mobbing og urettferdig behandling av en kollega. Du blir selv stilt spørsmål ved fordi du tar stilling for den som mobbes. Hele din tilværelse gjennomsyres av det som skjer. (..) Du klarer i en periode ikke å tenke på noe annet, du er redd, sint, skuffet, men også forbauset. Situasjonen virker ubegripelig», skriver Kåver og legger til at dette ikke er en spesiell ekstrem eller uvanlig situasjon i dag.

Mange lever med påkjenninger som går på helsa løs og kan føre til sykmeldinger. Men, skriver Kåver, ser vi dette i et større perspektiv, så ser vi også at man faktisk kan komme seg uskadd gjennom en slik krise.

«Det er ikke lett, men det handler om å «avengasjere» seg i det destruktive. Skru ned den mentale og følelsesmessige energien, og avlede seg med å konsentrere seg om noe annet. Det kan gi sunn distanse, og med det bedre problemløsning. (...) Alle faller en gang i blant. Til og med de mest trivielle motgangene kan klistre seg fast i oss som tyggegummi. Vi havner i grubling, sjelefreden er blåst bort. Men fleksibilitet er evnen til å kunne forsone seg med det som har hendt, slippe taket og gå videre.»

Å våge å føle – og å være i følelsene er kanskje det som krever mest mot.

Mentalt uavhengig

Kåver forteller at personer som har alvorlige psykiske problemer beskriver seg selv som ufrie. Indre frihet er å være mentalt uavhengig, skriver hun, og hovedsaken er å kjenne den friheten inne i seg selv.

«Det er selvsagt umulig å være totalt uanfektet av hva andre mener om en, og alle vet hvor vanskelig det er å opprettholde en selvstendig selvoppfatning under mottrykk, uansett hvor hardt det er. (…) Når vi rammes av utskjelling, urettferdig behandling, krenking eller noe annet ubehagelig, er faren at vi begynner å godta det som sies og gjør andres mening til vår egen. Det kan hende oss alle. Men den indre friheten gjør at vi kan tillate å stille oss selv opp som kontrast til andre.»

Aksepter tanker og følelser

Hun skriver at vi føler oss frie når vi tillater oss selv å føle alt mulig, og ved å ha en tillatende holdning til andre og til livet, blir vi mer fleksible.

«Det innebærer å våge å være nysgjerrig og prøve ut ulike sider av seg selv, og akseptere seg selv som en både- og-person, en som både er sårbar og svak så vel som sterk og kompetent. Vi trenger å tillate oss å være usikre, å tvile, og ikke alltid ha en mening.»

Hun mener vi skal tillate oss å kjenne på skamfølelse, ikke gli unna, for der er det mye å lære. Og tillate alle slags tanker, dumme tanker, kaostanker. Tørre å tenke på døden, for eksempel, er viktig for å oppnå indre frihet.

«Selvtillit er ikke noe vi fødes med. Vi skaper den gjennom å håndtere vanskeligheter og motgang, i stedet for å flykte fra det. Den som beskytter sin indre frihet må derfor innimellom eksponere seg for utfordrende situasjoner. (…) Den indre friheten i form av selv­tillit må på sett og vis fortjenes. Den handler også om å holde ut at man mislykkes, eller dummer seg ut. Og om å kunne be om hjelp når man trenger det.»

Vi trenger å tillate oss å være usikre, å tvile, og ikke alltid ha en mening.

Ensomhet og mot

I boka skriver Anna Kåver mye om mot. Hun skriver at psykisk velvære i veldig stor grad handler om hverdagsmot.

«Å fatte mot innebærer å dytte seg selv over en følelsesmessig terskel, og kjenne seg redd. Når vi så har kommet oss over, venter en økt følelse av befrielse og kompetanse.»

Boka understreker viktigheten av å bygge relasjoner og holde på vennskap, fordi det er en langsiktig investering i et godt liv.

Kåver skriver også om nyanser av ensomhet. For eksempel den eksistensielle ensomheten, som alle kan kjenne på når vi søker en mening med tilværelsen, eller prøver å fylle den indre tomheten og dempe redselen for både livet og døden.

«Sammen er vi ikke alltid mindre ensomme», skriver hun. «Den eksistensielle ensomheten er en av forut­setningene for å være et menneske.»

Kåver mener vi må godta ensomheten, vi må lære oss å akseptere ting som de er, uten at vi dermed unnlater å kjempe for en bedre verden.

«Ensomheten er en del av livet og handler om dype behov for å høre til og om redselen for å bli utestengt fra tilhørigheten. Å kjenne seg tilfreds handler derfor mye om å akseptere ensomheten som en del av sam­hørigheten, og å kunne bevege seg mykt mellom begge.» •

Kilde: Dansa mjukt med tillvaron. Anna Kåver. Natur& Kultur, 2020

Vipps 12137