Tør vi vise sårbarhet?

Jeg tror det kun er i et samspill med verden utenfor man kan forholde seg til sin psykiske smerte på en konstruktiv måte.

Portrett av spaltist Mehdi Farshbaf
(Foto: Paal Audestad)

Noen ganger inntreffer det hendelser i livet som endrer oss for alltid. Marerittaktige hendelser som er både virkelige og endelige. En vi er glad i tar sitt eget liv. Et menneske vi kjenner velger døden. Livet får en vending som ingen kan eller bør planlegge for. Vi sitter igjen med utallige spørsmål, tvil, sorg, sjokk og tomhet. Kunne jeg ha gjort noe? Hva var det vi ikke så? Mange ganger vil det vi så i livet til den som tok sitt liv, fortolkes på nytt, og hendelser vi ikke tenkte så mye på, vil settes i et nytt lys. Men uansett vil vi alltid lure på hvorfor vedkommende tok sitt liv og hvorfor akkurat da?

Et selvmord handler om død, men også om livet. Kanskje handler selvmordet mer om livet enn om døden. I verket Verden som vilje og forestilling skriver Arthur Schopenhauer «Selvmorderen vil livet, og han er bare utilfreds med de betingelser han må leve sitt liv under». For Schopenhauer er det omstendighetene et liv må leves under, som er avgjørende for den som tar sitt liv. Mennesker tar sitt liv av mange og sammensatte grunner. For noen handler det om mangel på tilknytning og kjærlighet, for andre om for mye skam og skyldfølelse, for andre igjen handler det om alvorlig mental lidelse eller fysisk sykdom, for atter andre handler det om ydmykelse og tap av anseelse.

Uansett hva som er årsakene til et selvmord, tror jeg at psykisk smerte er en fellesnevner for dem alle. En langvarig, tilbakevendende og uutholdelig subjektiv tilstand av pinsel. I en slik tilstand er det uendelig langt til løsninger, hjelp og endring, og noen ganger oppleves denne tilstanden totalt blottet for håp. Jeg tror ingen tar sitt liv hvis de har et håp om at den psykiske smerten de opplever, vil gå over. Dermed handler selvmordet også om fremtiden, om hva slags liv en kan se for seg at det er mulig å leve. Når den psykiske smerten er så intens og sterk, er det å dø et reelt alternativ for mange av oss. Det tragiske er at mange av disse overveielsene skjer i form av en indre samtale uten noe «oksygen» fra verden utenfor.

Jeg er enig med dem som mener at psykisk smerte er en unngåelig del av livet. Mye av den psykiske smerten vi opplever, er håndterbar og kan være kilde til vekst og utvikling. Både den dypeste og lammende skam og den største og giftigste skyldfølelse kan tåles, men ikke i isolasjon og alenegang. Psykisk smerte i kombinasjon med ensomhet og selvtilstrekkelighet kan være dødelig. Jeg tror det kun er i et samspill med verden utenfor man kan forholde seg til sin psykiske smerte på en konstruktiv måte. Hva dette samspillet med verden består i, kan være veldig forskjellig. For mange vil det være samtaler med venner og familie. For andre vil det være kunstuttrykk, kollektive religiøse handlinger eller selvhjelpsgrupper. For atter andre vil det handle om å søke hjelp hos hjelpeapparatet.

Samtidig, det å koble seg til verden utenfor en selv, kan være ekstremt vanskelig når man lider, og kanskje er det enda vanskeligere i vårt vekst- og prestasjonssamfunn. Else Kåss Furuseth er en morsom og klok kvinne som en gang skrev «Vi må tåle å høre at livet er jævlig, for da kan kanskje flere orke å leve det». Det er kanskje nettopp det vi trenger å bli flinkere til, nemlig å skape rom i samfunnsdebatten, men kanskje aller viktigst i det levde liv, for at vi kan se hverandres smerte og utrykke vår egen. Vi er flinke til å snakke om fødsler, barn, ferie, jobb, karriere, tekniske duppeditter og serier på Netflix, men tør vi å sette ord på den smerte og fortvilelse vi kan se i andres ansikter eller kjenne i oss selv? Er vi flinke nok til å snakke om hvor jævlig livet kan være?

Mehdi Farshbaf er psykolog.

Vipps 12137