Lang vei tilbake

Bak fasaden slet Endre Drange Thompsen (37) med psykiske problemer, som ble så alvorlige at de nesten tok livet av ham. Nå har han skrevet bok.

Endre Drange Thompsen utenfor Sjøboden

Tidligere pub-eier

I 2014 fikk Endre Drange Thompsen prisen «Årets Mandalitt» for alt han har gjort for byens kulturliv gjennom puben sin.

(Foto: Signe Marie Rølland)

– Det var ikke det at jeg hadde det så dårlig eller at noen hadde vært slemme mot meg. Jeg fant bare ikke noe mening med livet. Selv om jeg planla ting, klarte jeg ikke å glede meg til noe. Alt føltes verdiløst, og så kom følelsen av å være helt mislykket i tillegg, for det var ingen åpenbar grunn til at jeg skulle ha det sånn, sier Endre Drange Thompsen i dag.

Altfor lenge tok de mørke tankene altfor stor plass i livet hans. Nå gir han ut boken «Jeg lever ikke på mandag».

– Mandag er starten på en ny uke, en ny begynnelse for de fleste. For meg var det en bekreftelse på at ting endelig var over, at jeg skulle få slippe å leve det livet jeg følte at jeg ikke fikk til. Jeg trengte ikke planlegge til tirsdag, jeg levde sikkert ikke da uansett, forteller han og tenner en sigarett.

Angst og fotball

Han vokste opp i Mandal i en kjernefamilie med to foreldre og storesøster. Endre spilte fotball, klarte seg bra på skolen, var sosial og godt likt. Men alt var ikke greit.

– Jeg har hatt angst siden jeg var 12-13 år gammel. Hvis jeg hadde gjort det dårlig på en prøve eller hvis noe annet gikk galt, kunne jeg jo bare dø. Det var den ultimate trøsten. Jeg var redd for å gjøre feil, og det var stadig en kjæreste jeg var redd for å miste. Den jeg derimot mistet, var meg selv. Angsten ble bare større etterhvert som jeg fôret den, forteller han.

Problemene fulgte ham inn i voksenlivet. Bak alle de innøvde svarene om at han hadde det bra, lå det tause rop om hjelp. I 2008 bestemte Endre seg for å avslutte livet. Hans tidligere samboer og deres lille sønn bodde da i Oslo, og Endre dro dit for å ta et siste farvel.

– Jeg maktet ikke å være der for dem jeg brydde meg mest om. Og jeg følte ekstra på dette etter at jeg fikk barn. Jeg hadde mye dårlig samvittighet, forteller han.

Noen dager senere er Endre sammen med en kameratgjeng i Mandal. Samme kveld skal planen settes ut i livet. Han er ikke redd for å dø.

– Men det gikk ikke etter planen. Jeg ble oppdaget da jeg prøvde å ta livet mitt og reddet av en kamerat. Dagen etter våknet jeg opp på sykehus og så opp i det hvite taket og lysrørene der. Psykologen ved siden av sengen min holdt en tom skriveblokk i hendene og sa jeg kunne legge meg inn frivillig eller ufrivillig. Jeg valgte å gjøre det frivillig, sier Endre.

Overtar Sjøboden

Etter innleggelsen går det gradvis bedre. I 2012 overtar han puben Sjøboden i Mandal, og arrangerer konserter der. Men på de verste dagene klarer han ikke selv å åpne puben. Og når Ole Paus står på pubscenen hans, sitter Endre alene på havnen med de mørke tankene.

– Jeg var ekstremt opptatt av hva andre tenkte om meg og det som skjedde på Sjøboden. Og folk er jo høflige, så jeg visste at jeg ikke ville fått et ærlig svar dersom jeg spurte dem selv. Jeg kunne gjemme meg bak hushjørnet for å få med meg samtalene til dem som hadde vært der, for jeg visste at de var ærlige med hverandre.

Høsten 2014 lider Endre av en depresjon som ikke vil slippe taket. Han isolerer seg stadig mer og prøver å skjule hvordan han egentlig har det. Samme året får han utmerkelsen «Årets Mandalitt» av kommunen, etter alt han har gjort for byens kulturliv gjennom Sjøboden.

– Jeg tenkte at de skulle bare visst hvor verdiløs jeg følte meg på innsiden, at alt føltes som et spill.

– Jeg maktet ikke å være der for dem jeg brydde meg mest om.

Tvangslidelse

Omsider får Endre den hjelpen som gjør ham bedre. I 2015 blir han på nytt innlagt, på distriktspsykiatrisk senter (DPS). Behandlere har observert ham og mener han har tvangslidelse. Han er dessuten ekstremt opptatt av hva andre tenker om ham til enhver tid.

– Etter at jeg ble utskrevet fikk jeg plass på tre ukers eksponeringsterapi, der det var om å gjøre å oppsøke situasjonene som gir angst og trigge den mest mulig. Med følge av en psykolog skulle jeg handle masse dagligvarer og velge kassen med den lengste køen. Hun i kassen slo inn varer for 1741 kroner, før jeg sa at jeg ikke ville ha dem likevel.

Angstbarometeret når toppen under slike øvelser, han svetter og merker at han nærmest hyperventilerer. Men etter en stund merker han at det går over, og han roer seg igjen. Og gradvis går det bedre.

– Øvelser som for tre år siden resulterte i et todagers angstanfall, kan jeg nærmest le av dersom jeg gjør det samme nå. Eksponeringsterapi har lært meg å sette rett verdi til hver tanke, sier han.

Endre solgte seg ut av Sjøboden i 2018 og jobber i dag med ungdommer som skal flytte for seg selv og møte voksenlivet etter å ha bodd på institusjon. Han brenner for større åpenhet og forteller nye elevkull ved Mandal videregående skole om psykisk helse.

– Livet skal gå opp og ned, og det er på den måten vi får kjenne på smerten, men også de store gledene. Jeg har det mye bedre, og jeg er ikke redd for å bli syk igjen. Jeg har fått hjelp som virker, sier han.

Han har god kontakt med sønnen, som i dag går på ungdomsskolen og bor sammen med moren sin i en annen by i nærheten. Endre Thompsen klarer å glede seg over livet. Han er gift med Linda fra Kenya og venter på at hun skal få komme til Norge når grensene åpnes.

Snart er det mandag igjen. Og han lever. •


Moren til Endres sønn er kjent med at Magasinet Psykisk helse skriver denne saken. Hun har ikke lest boken og ønsker ikke å kommentere saken. ­

Vipps 12137