Språk for refleksjon

– Det språket du lærer på skolen er overflatisk, smertespråket der du ikke lykkes er noe helt annet. Jeg prøver å gi språk til erfaringer, slik at man kan reflektere over sin situasjon, sier Karin Haugane.

Portrett av Karin Haugane
(Foto: Ola Sæther)

«Igjen og igjen viser det seg at det utsatte, sårbare barnet er det siste som blir tatt på alvor i samfunnet vårt» skriver Karin Haugane i starten av essaysamlingen Språk og erfaring.

– Jeg har jobbet som lærer. På skolen ser man hvor viktig det er for barn å ha det godt sammen med voksne. Selv skygger av redsel kan være skjellsettende for barn. Det språket du lærer på skolen kan du ikke bruke til å reflektere over hvordan du har det hjemme. Skolespråket er overflatisk, smertespråket der du ikke lykkes er noe helt annet. Det er viktig for barn å få uttrykt seg, ellers blir man redd og passiv.

Forfatteren og oversetteren viser hvordan vanskelige opplevelser nedfeller seg i bøkene til blant andre Gunvor Hofmo, Sylvia Plath, Henrik Ibsen og den svenske dikteren Tomas Tranströmer.

– Tomas Tranströmer må man bruke litt tid på å bli kjent med. Men når man leser diktene hans, særlig i Østersjøer, blir man revet med. Mormoren hans ble satt bort som barn, like før moren hennes døde. De rodde rundt med barnet og prøvde å få noen til å ta seg av det. I selvbiografien hans ser man at angsten var en del av livet hans.

– Jeg snirkler meg inn i tekster som kommuniserer noe jeg er interessert i, sier Haugane.

Ukjent skjebne

En som er mindre kjent i Norge, men som Karin Haugane gir god plass er Marina Tsvetajeva (1892). Å lese Tsvetajeva er som å bli rammet, skriver hun.

– For en poet! sier Haugane.

Marina Tsvetajeva kom fra overklassen i Russland, og ble hjemløs under revolusjonen. Hun dro i eksil til Praha og senere Frankrike. Hun fikk ikke trykket diktene sine i Frankrike, og i 1939 reiste hun med sønnen sin tilbake til Russland for å møte mannen og datteren sin igjen. Like etterpå blir datteren sendt i gulag og mannen arrestert. Hun blir sendt i indre eksil til Tatarstan, hvor hun forble arbeidsløs. Her endte hun sitt eget liv.

Haugane er utdannet historiker og opptatt av å se omveltningene i samfunnet også.

– Veldig få tenker at man kan komme i en situasjon selv, som Tsvetajeva, som mistet alt. Men det kan skje. Alt kan endre seg, da endrer også språket seg. Tsvetajeva klarte å uttrykke hendelsene, men hun klarte ikke å leve med dem.

– Det er mye lidelse i verkene du skriver om?

– Jeg søker etter et kunstnerisk uttrykk som jeg synes sier meg noe. Akkurat som bilder og musikk, vet jeg ikke alltid hvorfor de når inn til meg. Det kan jeg jo tenke på og finne ut av, og det gjør jeg, men ikke med en gang. Noen ganger kan tekstene oppleves så nært at man synes man snakker med forfatterne.

– Når livet blir vanskelig eller svart, ser du ikke nyanser.

Egne opplevelser

Karin Haugane skriver også om sine egne voldsomme opplevelser, og fletter dem delvis inn i tekstene fra forfatterne hun går inn i. Hun vokste opp med en voldelig far, og en mor som aldri gikk, som tok ham imot igjen, gang på gang. Til slutt tok faren livet av moren og seg selv.

Det siste kapitlet handler om Hauganes egen historie, det heter Rester av glemsel.

– Ble du passiv da du var liten og ikke hadde språk?

– Jeg var indre aktiv, ikke ytre sett. Jeg leste mye. Det viktigste er å ta dine indre erfaringer alvorlig. Jeg ville finne skjønnheten – det høres pretensiøst ut, avbryter hun seg selv med, før hun fortsetter: – Når livet blir vanskelig eller svart, ser du ikke nyanser. Man kan ta små skritt, som å finne noe vakkert i hverdagen som kan løfte deg bitte litt. Det tok lang tid å kunne snakke om det jeg har opplevd. En venninne sa: «Du kommer aldri til å kunne kommunisere med noen, for det du har opplevd er så spesielt.» Det tror jeg er feil. Alle mennesker har mange fasetter.

Karin Hauganes historie gjør sterkt inntrykk, på samme måte som Gunvor Hofmos ulovlige og umulige kjærlighet til Ruth Maier, eller Paul Celáns tap av familien til jødeutryddelsen, som Haugane også skriver om.

– Man tar en risiko både som leser og forfatter, når man går inn i slike tekster?

– Ja, men det er likevel bedre å si det enn ikke å si det. Jeg tror på åpenhet, mot deg selv i hvert fall. Hva er verst, å gå og bære på det eller å prøve å forløse det? •

Vipps 12137