Fra angst til aksjon

Klimapanikk virker lammende. Positive og sosiale tiltak må til for at flere vil bidra i klimakampen. Felles engasjement hjelper både mot angst og undergang.

Illustrasjon av person som flykter fra brennende jordklode
(Illustrasjon: Illustratørene/Elisabeth Moseng)

– Jeg orket aldri lese hele artikkelen i New York Magazine som handlet om at menneskeheten hadde dødd ut, forteller Kali Andersson i boka «Klimatpsykologi. Hur vi skapar hållbar förändring». Andersson er en av tre klimapsykologer som har skrevet denne boka som handler om hvordan psykologi påvirker vårt forhold til klimakrisen.

– Min egen klimaangst sto i veien. Ved siden av å kjenne panikk og apati, følte jeg sterk skyld over å være del av menneskeheten som ødelegger jordkloden. Og skammet meg over at jeg ikke orket å lese om det, skriver Andersson.

Ha det gøy på annet vis

Utgangspunktet for boka er at klimakrisen har bevist at mennesket ikke styrer kloden. I verste fall er det ikke mulig å rette opp økosystemet. Det haster å gjøre store, langsiktige grep. Er det noe i menneskets psyke som hindrer en slik rask reaksjon?

«Løsningen på klimakrisen finnes, den har miljø­forskerne regnet ut for lenge siden, selv om det er diskusjon rundt detaljene. Svaret er entydig: Kull, olje og fossilgass må forbli i jorda og i havgrunnen. Vi må drastisk minke og senere fase ut bruken av fossilt brensel. Jordbruket må reformeres, energiforsyningen må bli fornybar og forbruket må ned. Vi må spise, reise og ha det gøy på en annen måte», står det i innledningen til boka.

Tror du gjør mer

Mange har i flere år forsøkt å gjøre sitt for miljøsaken, men det virker som det ikke monner noe særlig.

Forfatterne peker på gapet mellom innsats og effekt. Man tror at man gjør mer for miljøet enn man faktisk gjør. Hvis man har sortert søppel i grønne og blå poser i et års tid, unner man seg en flytur til Syden, uten å ta inn over seg at vinninga da går opp i spinninga. Samtidig skriver psykologene at det ikke går an å klimakompensere en flyreise. Det er en bløff som reisearrangører bruker for å lure reisende til å tro at det ikke er så ille å fly.

Mennesker har lett for å overvurdere virkningen av små tiltak de gjør privat. Det samme skjer på makroplanet.

«Effektgapet viser seg overalt. (..) Man bruker energi på detaljer og metoder som har en begrenset effekt. Det gjelder ikke bare blant individer, men også i organisasjoner og i politikken, både på nasjonalt og internasjonalt nivå», skriver forfatterne.

Vi bør se forskjeller på langsiktige tiltak og kort­siktige ting som å forby plastsugerør. Hva med våpenindustrien, militærøvelser og jagerflyene? Mange som ønsker å bidra med sitt, får en følelse av håpløshet når store, viktige felt holdes unna klimadebatten.

«Det beslutningstakere og miljøorganisasjoner gjør spiller en rolle for alle, fordi det indirekte påvirker hvordan alle tenker. (…) Det er med andre ord enormt viktig at beslutningstakere, ledere og miljøorganisasjoner har oversikt over hvilke tiltak som har stor effekt på klimaet og hvordan den menneskelige psykologien fungerer», står det i boka.

«Mennesker har lett for å overvurdere virkningen av små tiltak som gjøres privat.»

Usunn utholdenhet

Hvis du går på kino og ser en film du etter kort tid merker at du misliker, er det ikke sikkert at du reiser deg opp og går midt i filmen. Du slutter ikke i jobben fordi du om misliker lederen din, og du fortsetter å kjøre bil enda du vet at du er med på å skape en klimakrise. Dette kaller psykologer for usunn utholdenhet.

«Når vi i frustrasjon tenker at folk er dumme siden de ikke bryr seg om klimaet, eller når vi ikke forstår hvordan den samme miljøorganisasjonen kjører den samme informasjonskampanjen for tiende gang uten å oppnå ønsket resultat, handler ikke det nødvendigvis om mangel på engasjement eller forståelse. De fleste som lever i den rike delen av verden har bygd opp våre liv på en måte som er veldig ressurskrevende. (...) Å kaste over bord et helt livs investeringer av penger, tid og kjærlighet er ikke gjort i en håndvending», står det i boka.

Klimapsykologene spør: Kanskje det er derfor miljø­kampanjer retter seg inn mot at folk bare skal gjøre små forandringer?

Å sortere søppel, bruke mindre plast, eller spise mindre kjøtt, er ikke store grep. Konsekvent overvurderer vi det vi gjør bra og undervurderer effekten av det vi gjør som er mindre bra. Fortsatt gir det høy status å eie mye, reise mye, ha et stort forbruk, kort sagt gjøre ting som setter et tungt klimaavtrykk.

Sinne virker ikke

Hvis mange bruker sin forbrukermakt kan det få store følger. Et eksempel var boikotten av sør-afrikanske varer under apartheidregimet i Sør-Afrika, som pågikk over mange år og økte bevisstheten om vil­kårene for den svarte befolkningen.

Klimatpsykologi tar opp hvordan endringer i samfunnet alltid har kommet som følge av at mennesker har gått sammen i kampanjer og folkebevegelser. Som for eksempel borgerrettsbevegelsen i USA på 1960- tallet, eller likestillingskampen tiåret etter. Disse bevegelsene hadde en klar «fiende», noe miljøsaken ikke har. Forfatterne advarer mot å stigmatisere personer som mener det finnes et klimahysteri.

«For mye raseri i klimaarbeidet risikerer å skremme bort dem man hadde trengt å få med seg. Medfølelse og ikke-vold er ekstra viktige faktorer hvis man ønsker at miljøbevegelsen skal vokse», skriver de tre psykologene.

Et eksempel er en lokal miljøorganisasjon som advarte mot å kjøpe klær, fordi klesindustrien står for et større klima-avtrykk enn flytrafikken. Det ga ingen uttelling. Men da samme organisasjon begynte med klesbytte-dager, fikk de til en positiv og sosial endring.

«Vår psykologi er slik at vi lytter på informasjon fra dem vi har tillit til.»

Hjernen demper redsel

Vår psykologi er slik at vi lytter på informasjon fra dem vi har tillit til. Trender kan endre samfunnet, selv om det bare er et mindretall som starter endringen. Hvis det blir trendy å kjøre elbil, vil før eller senere de fleste bileiere konvertere, eller velge å la være å eie en bil.

«Det som er vanskelig med klimatrusselen er at de fleste opplever en stor maktesløshet, fordi det er et komplekst problem. Da velger hjernen heller å prøve å dempe redselen. Konsekvensen blir at man i stedet for å gjøre noe, fornekter og blir apatisk. Mange ser ikke at deres innsats vil kunne bety noe fra eller til», skriver forfatterne.

Men hvis uro kombineres med engasjement, og man får utløp for det sammen med andre, er uro en mulighet for å få gjort endringer.

«Tilgang til kollektivt engasjement er viktig for å kunne håndtere uro og redsel. Det er også viktig å kjenne på tillit og på håp. Personer som er ensomme med sitt engasjement kjenner seg ofte verre når de blir skremt opp», skriver forfatterne. •

Kilde: Klimatpykologi. Hur vi skapar hållbar förandring. Av Kali Andersson, Frida Nylander og Kata Nylén. Natur & Kultur, 2019.

Vipps 12137