Fattigdom i terapirommet

«Du vet, i begynnelsen så hatet jeg deg, du hadde studert, og jeg trodde du så ned på meg og alle som meg. Du skal vite at du ikke har hjulpet meg, men du har fiksa meg litt.»

(Foto: Paal Audestad)

«Jeg var føkka før jeg kom til deg, sånn skikkelig føkka. Du vet, vi som er fattige er ikke fattige fordi vi er late, vi er fattige fordi vi har fått så lite fra før.»

«Stein» er snart 19 år, og jeg møter ham på et distriktspsykiatrisk senter, DPS. Han er avvisende, arrogant, snakker mye og er vâr på avvisning. Han avbryter det meste jeg sier. Han liker ikke å føle seg dum, han liker ikke å føle seg underlegen, og han liker ikke å føle seg vurdert. Uttalelsen hans i slutten av en terapitime går rett i kjernen av hva som bringer mange til våre hjelpeinstitusjoner, nemlig mangler. Mangler emosjonelt, sosialt, ressursmessig og økonomisk, mangel på trygghet, mangel på alternativer og mangel på tilgang. Samtidig sier uttalelsen noe om de andres blikk, både fantasert og reelt, på hans opplevelse av å være fattig i «verdens rikeste land».

Vi vet stadig mer om sammenhengen mellom fattigdom og psykisk helse. Særlig viser økonomisk forskning hvilken pris vi som samfunn og enkeltindivider må betale for økonomisk ulikhet. Samtidig, hvordan fattigdommen oppleves for våre pasienter er noe som sjelden tematiseres i terapirommet. Den kliniske psykologien, med sitt fokus på individet og dets symptomer, åpner lite for hvordan fattigdom oppleves innenfra. Det kan være fristende å økonomisere fattigdommen eller se på den som kun et biprodukt av psykiske lidelser. I boken Stone Age Economics skriver antropologen Marshall Sahlins «Fattigdom er ikke varemangel, og heller ikke et forhold mellom midler og mål; fremfor alt er den en relasjon mellom mennesker. Fattigdom er en sosial status.» Jeg tror det å forstå fattigdom også relasjonelt, emosjonelt og identitetsmessig vil hjelpe oss til å bli bedre hjelpere.

«Stein» er redd for at andre skal tro at han er fattig på grunn av mangler ved hans evner og personlighet. Han blir redd for hva jeg, hans psykolog, og andre der ute tenker om ham og hans familie. Han skammer seg over ikke å ha det han ser de fleste jevnaldrende har av ting, klær og opplevelser. Smerten ved å tilhøre en lavere rang i det sosiale statushierarkiet, gjør ham sint og noen ganger slem. Han ser de rikes vaner og ønsker seg de samme tingene. Noen ganger ser han dem med bitterhet, andre ganger betrakter han seg selv med selvforakt. Han trekker seg unna alle situasjoner der det kan bli tydelig at han kommer fra et langt mindre bemidlet hjem. Det han får av penger, bruker han på statussymboler. Han har en bevissthet om at hvis han får nok penger, vil han bli kvitt angst og tungsinn.

«Vi vet stadig mer om sammenhengen mellom fattigdom og psykisk helse.»

Som psykolog blir jeg usikker på veien man bør gå i møte med fattigdom i terapirommet, særlig i møte med fattige barn og unge. På den ene siden ser jeg at fattigdommen de opplever, tar fra dem verdigheten, gir skjevutvikling og er psykisk smertefull. Samtidig, siden fattigdom ofte resulterer i varige sår og mangler, er jeg usikker på om penger alene vil gi de resultatene mange ønsker seg. I en kultur som gir identitet og status gjennom eiendeler og penger, kan ungdom lett tro at manglene ved en selv kan kureres gjennom forbruk og luksusvarer. I en tilstand av psykisk smerte og materiell nød, blir mange unge ofre for en illusjon om at bare vi blir rike, går smerten over. Men de kan også fort bli ofre for en annen illusjon; fattigdom som tegn på svakhet ved ens karakter. Å forstå fattigdommens psykologi vil kunne utruste oss med et språk som kan gjøre oss i stand til å stille spørsmål ved strukturer som holder mange i fattigdom. Ved å unngå å snakke om fattigdom, ødsler vi kanskje bort en mulighet for den enkelte til å forstå en viktig del av seg selv og sin situasjon. For å omformulere «Stein»: De fattige er fattige, ikke fordi de er late, men fordi de holdes fattige. •

Mehdi Farshbaf er psykolog