Depresjon med rød nese

– Den røde nesen er symbol på lek og naivitet. Jeg synes klovner er så fulle av poesi, sier Knut Østrådal.

Portrett av Knut Østrådal
(Foto: Linda Næsfeldt)

Det tok lang tid, men til slutt kom han seg, og da kom kreativiteten tilbake. Etter en lang periode med depresjon, laget Knut Østrådal en teaterforestilling om en deprimert klovn, Depression – the Musical, basert på hans egen historie.

– Jeg bestemte meg for å bruke klovnen som gjennomgangsfigur. Klovnen befinner seg i skjæringspunktet mellom komedie og tragedie, med latter og tårer. Slik er livet, det kan skifte fort fra lykke til sorg, sier han.

I stykket spiller Østrådal klovnen som tenker over livet sitt, som ser seg selv i mørke vinduer og speil, og som snakker med en liten dukke som også er ham selv. Han stiller eksistensielle spørsmål som «Hvilken forskjell kan ett menneske gjøre i verden?» Forestillingen ble godt mottatt da han spilte den i 2018 og 2019.

– Den kan fremdeles bestilles og spilles, selv om den ikke er på plakaten et sted, forteller Østrådal.

Nå kommer imidlertid en film om teaterstykket, og om veien fram dit, ut av depresjonen.

Emosjonelt el-sjokk

– Min inngang til depresjon var utbrenthet, men det er mange veier inn dit, sier Knut Østrådal.

Han er pensjonist nå og bor i Kristiansand og Barcelona. Østrådal har vært dramalærer i videregående skole i 40 år. I tillegg har han undervist i fransk, engelsk og film. Han har også hatt gjentakende perioder med depresjon. For litt over ti år siden «gikk rullgardinen ned» som han kaller det, etter et spesielt stressende skoleår.

– Jeg isolerte meg, sto ikke opp om morgenen, tuslet rundt i slåbrok og så på tv om natten. Venner ringte meg, og en venn fikk meg til psykolog. Jeg fikk anti­depressive legemidler, men jeg syntes ikke det hjalp noe særlig. Senere fikk jeg høre at elektrosjokk skulle virke så godt, så jeg prøvde det også. Jeg ble lagt inn og fikk ti behandlinger. Det gjorde ikke noen stor forskjell. Jeg har lest at det ikke virker for ca. 20 prosent av dem som får det, og jeg var en av dem.

I omtrent to år var Knut Østrådal sykemeldt. Så kom 22. juli 2011.

– Da ble jeg så berørt, det var mitt emosjonelle el-sjokk. Det var så voldsomt. Jeg tenkte på alle disse unge menneskene som mistet sjansen til å leve, mens jeg sirklet rundt min egen navle. Ut og lev! sa jeg til meg selv.

Han dro ut på reise, kjøpte leilighet i Barcelona, lærte seg spansk og gikk på teater. Og begynte på arbeidet med forestillingen.

– 22. juli var mitt emosjonelle el-sjokk

Narren og kongen

– Det finnes mange typer klovn, forteller Østrådal.

– Den første klovnen jeg så var Chaplin, jeg var seks år. Jeg skjønte ikke hvorfor alle på kinoen lo, de hylte av latter. Jeg synes bare det var trist. Den stakkars lille mannen. Men du ser de strekene klovnen har over øynene, det er tårer.

Han lager imaginære streker i sitt eget ansikt med pekefingeren.

– En annen variant er narren. Han er født i middelalderen. På den tiden ble de spedalske holdt utenfor byene, men under karnevalet fikk de komme inn. Til gjengjeld måtte de ha bjeller i luen, slik at andre skulle kunne holde seg unna dem. Narren har overtatt de bjellene, og fått eselører. De henspiller på Jesus som red på et esel. I karnevalet fikk disse tegnene ny betydning: «kom til meg og hør på meg». Narren er klokere enn oss. Han kikker ned på oss, og ler av oss. Hoff­narren var den eneste som kunne tillate seg å si sannheten til kongen. Jeg ville lage en historie om narren eller klovnen som er klokere enn oss.

– Jeg liker ikke at så mange framstiller president Trump som en klovn, legger han til.

– Det er en kraftig nedvurdering av klovnen.

Portrett av Knut Østrådal

MANGE VEIER INN

– Min inngang til depresjon var utbrenthet, sier Knut Østrådal.

Dans på kanten

Filmen forteller historien om dramalæreren og klovnen Knut, vennene, teaterstykket og livet på Sørlandet og i Barcelona. Men den går også langt i å beskrive den desperate Knut. På slutten står han på en fjellknaus over Kristiansand og snakker om å hoppe ut. Han er sikret med fjellklatrertau, og vender seg mot seeren og forsikrer om at dette bare er film. Han skal ikke hoppe.

– I filmen kaller du det å danse på kanten av livet?

– Man må ta en risk, og klare seg uten sikkerhets­nett. Jeg hadde trodd at livet nesten var over, jeg vil vise andre at det er mulig å komme seg ut i nytt lys. Det var nesten som et mirakel da jeg fikk igjen livsgnisten etter to år uten å foreta meg noe som helst. Hvordan kan jeg uttrykke denne gleden, tenkte jeg, jo, en teater­fore­stilling! •

Vipps 12137