Bellas skog

Bildene på sosiale medier sier ikke alt.

Illustrasjon av hunden Bella som løper lykkelig i skogen
(Illustrasjon: Finn Graff)

Det hender noen sier til meg at jeg er flink til å gå tur i skog og mark, eller at jeg er flink til å oppsøke marka i det området av byen der jeg vokste opp. De har sett det på sosiale medier. Hver gang noen sier det, blir jeg taus. Jeg er ikke så flink til å gå tur. Jeg er bare nødt, som har en hund i huset.

Aldri før i år har så mange vært ute i skauen for å puste inn frisk luft, kjenne angsten slippe taket, holde avstand til dem som løper eller sykler, men likevel nikke og kanskje smile til dem man møter.

Vår hund Bella fant fort ut på vårparten at hun foretrekker et helt bestemt område. Med en gang bilen er parkert, bjeffer hun noen korte rop om at nå er hun her. Så hopper hun ut av bilen og går sporenstreks til en knøttliten plen, der det er saftig gress, som hun elsker å spise. Deretter bærer det av sted langs den samme stien. Hun stopper på de samme stedene og snuser, tisser, inn i bringebærbuskene for å gjøre sitt avtrede, ut igjen gjennom brenneslen og videre ned til en kulp der hun alltid drikker vann. Hun blåser i om hestene er på jordet, men så, når hun forsvinner inn i det noen kaller trollskogen, en tett urskog som får lov til å stå i fred, da er det ekorn hun lytter etter.

Hver gang stopper hun og tar en timeout på nesten samme sted, mens hun konsentrert lytter og ser innover mellom høye grantrær og mosegrodde steiner. Er ekornet her i dag? Noen ganger har vi flaks og kan se et ekorn sitte på en gren og kikke ned på oss, eller være i sprang oppover trestammene. Da er det andaktstemning i skogen.

Ettersom året har gått og vi har reist oftere og oftere fra sentrum og opp til dette stedet, har vi spurt oss om vi rett og slett skulle flytte, for å bo der i nærheten. Forleden så vi en annonse for en blokkleilighet, det ville vært omtrent fem minutter å gå til skauen. Billigere er det også, enn å bo nede i sentrumskjernen. Vi får se, tenkte vi.

Så dro vi hjem og så gikk den ene av oss på jazz i en bakgård rett ved der vi bor. Helt spontant og uten å måtte ta noen t-bane. Jeg ble gående hjemme og tenke. Om noen år lever ikke Bella lenger og da vil ikke jeg orke å gå inn i hennes skog uten å bli veldig lei meg. Det vet alle som har hatt hund, hvor usigelig trist det er når den ikke lever lenger.

Så vi blir der vi er. Kanskje kan vi lære oss å like kontrasten mellom gatestøy og skogens ro, så lenge Bella er her og sier fra om at nå er det dags for en tur opp i Groruddalen. •

Vipps 12137