Natt og dag

Denne novellen vant «Skriv 2019», magasinet Psykisk helse og Mental Helse Ungdoms skrivekonkurranse.

Illustrasjon av gammel mann i sykeseng med lukkede øyne
(Illustrasjon: Anne Sofie Heidenberg)

Det har mørknet når hun går mot det hestesko­formede bygget. Hun går med kjente skritt mot hovedinngangen som så mange ganger tidligere. Etter lang fartstid i Soltunets venner kjenner hun så å si alle beboerne på sykehjemmet. På de fleste rommene er lyset slukket for natten og mesteparten av bygget sover. Hun lurer på hvem det er hun skal besøke denne gangen. Sykepleieren som ringte mot slutten av kveldsvakten hadde heseblesende sagt hva det gjaldt og spurt om hun kunne komme, men med den kontinuerlige pipingen fra alarmen som distraksjon i bakgrunnen hadde hun glemt å si hvem det gjaldt før hun takket og la på røret.

Hun tar et siste stopp og trekker inn den kjølige natte­luften før hun går inn. Disse nattlige besøkene står i sterk kontrast til de ordinære hyggebesøkene på dagtid. Dette blir et av de krevende besøkene, et av dem uten te og småkaker, hvor kursen er satt og timene går sakte.

«Hei, Så fint at du kunne komme. Det er bare meg her i natt og de andre beboerne trenger…» Det piper fra alarmen igjen. «Selvfølgelig», nikker hun før nattsykepleieren går med raske skritt mot et av pasient­rommene. Hun merker ikke at sykepleieren har kommet ut igjen før hun sier: «Det er Arvid» og nikker mot en dør. Til tross for at hun har gjort dette før og tar det profesjonelt, kjenner hun likevel hvordan hjertet synker litt ekstra. Det er noe spesielt med Arvid. «Hvordan har han det?», spør hun. «Han er litt av og på, men mesteparten av tiden ligger han i en døs. Han har fått kveldsdosen med morfin, så han har ikke vondt i hvert fall. Jeg titter inn til dere etter hvert», sier sykepleieren og blir avbrutt av den pipende alarmen igjen. De smiler og nikker til hverandre, og hun tar et dypt innpust og et langt utpust før hun går inn.

«Hei Arvid, det er Stine. Hører du det?» Han beveger munnviken og kommer med et slags grynt og gjør et lite kast med armene, og hun tolker det som et ja. «Hvordan går det?», spør hun, selv om svaret gir seg selv og hun ikke forventer noen verbal respons fra ham. I stedet setter hun seg i stolen ved sengen, tar hånden hans og sier at hun skal være sammen med ham i natt. Herfra er det bare å vente. Arvid er en av dem ved Soltunet som ligger hennes hjerte nærmest, kanskje fordi det til tross for hans egen hjertevarme ikke er så mange andre hjerter som banker for ham. Etter at det andre hjertet i The Band of Brothers sluttet å slå, var det bare Arvid igjen. Det var det han omtalte dem som, han og broren, når han stolt fortalte historier fra livet sitt. Etter den generasjonens tidsnorm skulle sånne som broren hans gjemmes bort. Arvid, derimot, viet store deler av livet sitt til å ta seg av sin psykisk utviklingshemmede bror, og dermed ble det aldri tid og plass til å stifte mer familie. Han er en av få på Soltunet som ikke har noen pårørende i det hele tatt som kommer på besøk, og likevel har han aldri gitt uttrykk for noen sorg eller bitterhet. Samtidens skam over den mongoloide broren har det ikke vært spor å finne av hos Arvid. De møtte fordomsfulle blikk sammen og hadde hjerter som banket i takt gjennom livet til det bare var ett hjerte igjen som slo.

Klokken er blitt halv ett, og sykepleieren stikker hodet inn døren og spør hvordan det går. Spørsmålet er neppe stilt med noen forventning om at det skal gå bedre, men snarere for å få en statusoppdatering. «Det er rolig og det virker ikke som han har smerter eller plages. Jeg tror han sover nå», sier hun og nikker mot brystkassen som hever og senker seg langsomt under dynen. «Godt», sier sykepleieren. «Du får ringe på hvis det forandrer seg eller dere trenger noe. Har du lyst på en kopp kaffe?» Hun takker ja og noen minutter senere er sykepleieren tilbake med et krus kruttsterk kaffe, som enda en påminnelse om at det er natt. Hun klemmer hånden til Arvid og sier navnet hans uten å få noen respons. Hun slipper det klamme grepet litt, skifter stilling i stolen og nipper til kruset med jordmorkaffe.

Søvnigheten begynner å sige på. Hun tenker tilbake på arbeidsdagen og de gode øyeblikkene som gjør det verdt å sitte oppe om natten også. Guttene hadde lekt så fint sammen i barnehagen i dag. Da stille, forsiktige, lille Even hadde spurt de fire andre som satt med et brettspill om å få være med, var i utgangspunktet alle brikkene opptatt. Hun hadde sett hvordan underleppa hans begynte å skjelve før en av de store gutta kom på at de kunne spille med legoklosser i stedet sånn at han også kunne være med. Det er de stundene som bringer håp og optimisme for fremtiden. Hun skotter bort på Arvid igjen. Han lyser alltid sånn opp når de eldste barnehagebarna kommer på det ukentlige formiddagsbesøket for å synge og leke. Under regler og sangleker er det ham det er rift om å være i par med og han som går på rundgang mellom ungene fra uke til uke.

«Uhng». Tankerekken hennes blir avbrutt av et urolig stønn fra sengen. «Du er ikke alene, Arvid. Jeg er her. Det er Stine.» Hun tar hånden hans igjen og merker hvordan han roer seg. Øynene hans er fortsatt lukket, men pusten er langsommere enn i sted. Klokken har blitt to og det går mot svarteste natten. Når klokken nærmer seg halv tre har hånden hans gradvis blitt kaldere. Hun drar stolen enda litt nærmere mot sengen og gjentar at hun er der og at han ikke er alene. Like etterpå hører hun et lite sukk forlate leppene hans. Hånden hans har blitt helt kald, men hun blir sittende og holde den til sykepleieren kommer inn igjen. Hun later til å skjønne hvor landet ligger og legger rolig hånden på skulderen hans en liten stund. Når de har fått satt frem blomster og tent lys på nattbordet har solen begynt å komme frem og lysne himmelen. Hun gir slipp på den kalde hånden til Arvid og legger den forsiktig ned på brystet hans der det varme hjertet har sluttet å slå. Hun rekker akkurat et par timers søvn før de første barna begynner å komme i barnehagen. Natten er i ferd med å gå over i dag. •

Portrett av Hilde Innset

VINNER

Hilde Innset er 27 år og bor i Ski i Akershus.

(Foto: Cathrine Th Paulsen)