Topptur for sjela

– Jeg kaller turene «grønne piller», sier Hanan Abdelrahman. Hun samler på toppene i Oslo-marka og håver inn lykkehormoner.

Hanan Abdelrahman og Emilie Nicolas

TURVENN

– Turene er best sammen med noen, sier mattematikklærer Abdelrahman som fikk sangeren Emilie Nicholas som ny turvenn.

(Foto: Liz Buer)

Den egyptiskfødte kvinnen står og venter på bussen på Jernbanetorget i Oslo, med støy, stress og betong på alle kanter. Hennes røde hijab sitter tett rundt hodet, og den svarte t-skjorta har teksten «best sammen» over brystet.

– Det er en del ting som stresser meg på jobb. Jeg rømmer til skogen, på en måte, sier Hanan Abdelrahman og siterer noe hun har lest: ­

– Jeg går i skogen for å miste forstanden og finne sjelen!

Allerede på telefonen hørtes hun ut til å være i lykke-rus: – Jeg var på en topp i går vet du. Følelsen varer i flere dager. Jeg kaller turene «grønne piller», sa hun og lo

Matte bedre enn sex

Hanan Abdelrahman ble kjent i 2017 da hun satt i studio på Lindmo. Hun hadde vunnet Holmboe­prisen og var kåret til landets beste matematikklærer. Abdelrahman erklærte på tv at det å løse en vanskelig likning, føles bedre enn sex og orgasme. Den fritttalende mattelæreren fikk Anne Lindmo, publikum og de andre gjestene til å le brydd. Like entusiastisk er hun på vegne av norsk natur og norsk tur-kultur. Som et ivrig medlem av facebookgruppa «Østmarka» deler hun sine beste turøyeblikk. En dag publiserte hun på sin egen facebookside at hun ville bruke sommeren på å gå alle toppene i Oslo-marka. «Jeg gjør det for min egen psykiske helse!» skrev hun. De høyeste er på rundt 700 meter. I dag er målet Mellomkollen, mens hele turen har det forlokkende tilnavnet «Maridalens alper».

– Jeg bruker alltid offentlig transport. Det er miljøvennlig, og jeg har ikke førerkort, sier Hanan. I Oslo er folk så heldige at mange utgangspunkter for tur kan nås med tog, trikk eller buss. Også Maridalen, men vi må bytte buss. Den går én gang i timen, og skulle vært her nå, men hvor blir den av? Ingen buss er å se, så vi spiser matpakke. Før en ung kvinne med grønn caps og hund spør om vi er kjent i Maridalen, hun vil prøve å gå tur der, men aner ikke hvor.

– Du kan gå med oss, sier Hanan, og dermed er vi tre og en hund som omsider kommer oss på bussen videre til endeholdeplassen i Maridalen.

Kvinnen forteller at hun er sanger og inspirert av arabisk musikk, ikke minst den syriske sangeren Asala. Da blir Hanan enda gladere, det er jo en av hennes favorittartister! Den nye turvennen er pop/elektronika­artisten Emilie Nicolas, fire ganger Spelle­mannsprisvinner med en stor fanskare i inn- og utland. Hanan har aldri hørt om henne, men turkamerater blir de, på ett blunk.

– Det å finne noen å gå turene med, gjør dem enda bedre, sier Hanan.

– Jeg elsker å møte folk jeg ikke kjenner, får masse energi av det, sier Emilie Nicolas.

– Det beste er å møte sånne som dere i dag, da blir jeg skikkelig glad på en ren måte.

Komme på en sang

Hva som fikk noen til å døpe dette området «Mari­dalens alper» kan man spørre om, med Mellomkollens 536 meter, men også i alpene er det irrgrønt om sommeren, med blomsterprakt i heftige farger. Vi går langs vannet Øyungen der gåsemor instruerer dunete unger i flaksing og svømming, og skoleklasser svømmer, griller bål og klasker etter mygg. Ennå er det lite stigning, men snart bærer det oppover mot idyllen Liggeren. De røde husene omgitt av frodige markblomstenger er en husmannsplass fra slutten av 1600-tallet, som nå blir leid bort. En pumpe byr på friskt vann til tørste struper og svette ansikter. Emilies hund Mumi setter pris på en hvil på benken med utsikt over dalen ­– hun er en fransk bulldog som kan bli overopphetet om man ikke passer på. Emilie Nicolas bestemmer seg for å snu før de kraftigste stigningene begynner, av hensyn til Mumi. Vanligvis går de to turene sine i byen, men Emilie Nicolas er vokst opp i Bærum og har et nært forhold til marka der.

– Jeg går i skogen for å komme meg vekk fra det vanlige, og så er det så deilig å gå uten å høre på noe, her går du bare, og så kommer du på en sang eller noe.

Mumi og Emilie legger i vei ned mot bussen igjen, Mumi forsvinner som en hvit skygge bak en busk.

«Når jeg er på tur, får jeg gått langt inn i meg selv.»
Portrett av Hanan Abdelrahman på en topp i Nordmarka.

GODFØLELSEN

– Jeg gjør det for min egen psykiske helse, sier Hanan Abdelrahman. På toppen av Mellomkollen i Oslo-marka, 536 meter over havet, nyter hun utsikten. Lykkehormoner frigjøres i kroppen etter den fysiske anstrengelsen opp bakkene.

(Foto: Liz Buer)

Toppgal

Mens Hanan ser oppover, oppover.

– Når jeg er på tur, får jeg gått langt inn i meg selv. Jeg får trent til utfordringer, litt og litt. Klarer jeg en mil, vil jeg gjerne gå to neste gang. Og tre. Jeg vil utforske mer, se nye steder. Og toppturer er jeg helt gal etter!

– Kommer du til å gå Mount Everest en dag?

– Jeg kan se for meg det! Eller mer at jeg vil gå i Himalaya. Jeg konkurrerer ikke, jeg har mer nytelse i å komme fram. Jeg tror man mister mange som ellers ville gått, hvis man skal gjøre ting på tid. Spesielt vi som kommer fra andre land enn Norge. Vi må begynne med kortere turer, ta pauser.

Hanan vil gjerne utdanne seg til turambassadør i Den norske turistforening, og få med seg andre minoritetskvinner.

– Jeg begynte å gå på tur for to år siden. Når folk snakket om å gå tur før det, tenkte jeg: Gå tur i skogen, hvorfor det? Jeg har alltid trent og vært fysisk aktiv. Men da jeg skulle på et jobbintervju, ville sjefen ta med meg opp til Kjerringhøgda i Østmarka. På toppen ble jeg helt starstruck, vi kunne se Gaustadtoppen og Norefjell! Så gikk jeg til Rasletinden i Jotunheimen. Det var veldig kult, en skikkelig krevende tur på seks-åtte timer. For kroppen min var det en stor utfordring.

– Hvorfor kaller du toppturene «grønn pille?»

– Fordi det er mestring, du klarer det. Du beveger kroppen på en annen måte enn ellers, klatrer og går oppover. Det framkaller noen hormoner i kroppen som gjør at du føler deg lykkelig. Og jeg liker å ha mål som jeg klarer å gjennomføre.

Den egyptiske kvinnen er vokst opp i Kairo, en by med 18 milllioner innbyggere.

– Hvordan var det å komme til stille Norge fra Kairo?

– Veldig kjedelig i starten. Nå kan jeg gå i stillhet på tur i sju-åtte timer og det er kjempedeilig. Nå føler jeg at det å gå på Karl Johan en sommerdag er stressende.

– Hva tenker familien din i Egypt om at du går skogturer?

– De har lagt merke til at jeg blir glad av det, og synes det er kjempebra.

Positiv energi

Vi vandrer gjennom skog og steinur, passerer Tømte­gårdene, en annen idyllisk plass i marka. Overalt høres biesurr og fuglesang. Noen store fugler av ukjent art kommer med seigtrukne skrik. Mygg og knott blir mer blodtørstige ettersom vi svetter opp­over bakkene, og Hanans hijab virker plutselig som et veldig smart turplagg. Den fryktede hjortelusflua som pleier å melde seg utover sommeren, kan umulig finne veien inn bak det røde sjalet? Hun forteller om moren som hun mistet, hun hadde kreft og fortalte det ikke til barna. Om sønnene som er blitt store, og mannen som kommer fra Sudan og gleder seg over turgleden hennes, selv om han er mer bedagelig anlagt selv.

– Jeg får så mye fred i sjelen min når jeg hører fugler kvitre, og ser noe vakkert, mens jeg kjenner at hjertet slår. Jeg tenker klare og rolige tanker. Jeg får den gevinsten etter alle årene som handlet om karriere og jobb. Livet er ikke bare jobb. Jeg investerer tid for eget velvære. Jeg er en dame med mye energi i meg, og dette gjør at jeg får ut energi på en positiv måte. Jeg blir sliten. Når du bruker energi, får du overskudd, som igjen gir ny energi. Du går i pluss hele tiden og bygger deg opp, det er en myk form for trening.

Landskapet blir med ett litt annerledes og flatere, myr og mose dukker opp; et skilt peker mot utsikten. Glemt er trøtte bein og mygg, Hanan langer ut mot punktet der hun kan se Oslo sentrum, Maridalsvannet og blåner i det fjerne. Nedenfor fjellknausen er det granskog og atter granskog. Hun legger hånda på hjertet og smiler sitt største smil:

– Du får masse lykkerus, da! •