Slik takler du ensomhet

Det er en gave å kunne velge å være i ensomheten, og så velge den bort. Mange har ikke det valget. Den beste måten å håndtere ensomhet på, er å ta små skritt ut av isolasjon.

Illustrasjon av mennesker som sitter ensomme i hvert sitt hus
(Illustrasjon: Illustratørene/Elisabeth Moseng)

Ensomhetsfølelse er noe alle opplever i større eller mindre grad i løpet av livet. Likevel er det ikke likt for alle. Det er forskjell på å leve isolert, og å kjenne seg utenfor i lunsjpausen på jobben. I dagens samfunn skal vi være individualister. Hvordan skal man da takle ensomheten?

Dette skriver den svenske psykologen og forfatteren Anna Bennich om i den nye boka «Att vinna över ensamheten». I Sverige er hun kjent som ekspert fra TV4s morgensendinger. Hun forteller at det aldri kommer så mange henvendelser fra publikum som når hun tar opp ensomhet i tv-sendingene.

Fin jobb i storbyen

Sara (34), er et eksempel i boka. Hun kommer til psykologen etter å ha følt seg ensom i flere år. Sara flyttet til Stockholm fordi firmaet hun jobbet i åpnet kontor der. Hun kommer fra et mindre sted, er sjenert, men har venner på hjemstedet og er god til å spille piano. I Stockholm fikk hun ikke venner. Kollegene på jobben hadde nok med sitt, heller ikke naboene var interessert i kontakt.

– Sara opplever byen som stor og anonym, og skammer seg over at hun ikke får til et sosialt liv i storbyen, men vil ikke flytte hjem igjen, som en som ikke klarte storbylivet. Hun vil heller ikke gjøre sine foreldre urolige, skriver psykologen.

Sara forteller om en lørdag hvor hun er hjemme hele dagen. På kvelden ringer moren, men Sara tar ikke telefonen. Hun orker ikke at moren skal høre at hun er lei seg.

Av psykologen får Sara i oppgave å kartlegge hva som skjer i henne en slik lørdag. Sara fyller ut et skjema:

Situasjon: Alene hjemme hele lørdag.

Tanker/følelser/kroppslige reaksjoner: Jeg duger ikke til noe. Jeg kan ikke vise meg ute, så stygg og blek som jeg er. Ingen vil være sammen med meg. Skam. Nedstemthet. Anspent i kroppen, hodepine.

Oppførsel: Blir inne og ligger i sofaen hele dagen. Ser på serier, skroller på Facebook. Svarer ikke når mamma ringer. Skriver en melding til henne. Så du hadde ringt, er ute med kompiser. Snakkes.

Konsekvens på kort sikt: Slipper å treffe noen, ingen vet at jeg er ensom. Facebook-skrolling gir kortvarig selskap, men også økt stress over andres lykke.

Konsekvenser på lang sikt: Skammer meg over mine løgner. Fortsatt ensom. Mer trøtt fordi jeg ikke beveger meg. Å sove på sofaen på dagtid fører til søvnproblemer på nettene.

Få bukt med skammen

Bennich skriver at ensomhet fører til energiløshet og nedstemthet.

– Alle som har vært deprimerte og har følt seg verdiløse, vet at det ikke hjelper med tips om å gå en tur, eller «velge gleden». Det man trenger hjelp til er å forandre sitt liv med små steg, skriver hun.

Sammen med Sara kartlegger hun hvilke følelser Sara kjenner på:

Skam: Jeg tør ikke fortelle om ensomheten til mine foreldre eller kolleger. Jeg føler meg mislykket.

Redsel: Jeg er redd for hva andre mener om meg, redd for å bli avvist.

Nedstemt: Jeg orker ikke å ta tak i min egen situasjon.

Mangler ideer: Jeg vet ikke hvordan jeg skal nærme meg andre mennesker.

Lav selvtillit: Jeg har ikke lenger håp om å få nye bekjente, ingen vil vel være sammen med meg.

Bennich overtaler Sara til å melde seg på et pianokurs. Etter hvert blir hun litt kjent med de andre på kurset, selv om ingen av dem blir en venn. Så tør hun å spørre en kollega om de skal gå på kino. Og en dag ser hun en nabo komme ut av en taxi med krykker. Det er en eldre dame som bor i etasjen under. Dagen etter ringer Sara på og spør om hun skal kjøpe med noe fra butikken. Naboen blir så glad at hun spanderer kaffe når Sara kommer med varene, og de to utvikler et vennskap.

– Etter en tid klarte Sara det hun hadde satt seg som mål: Å fortelle sin mor og far at hun hadde hatt det vanskelig i storbyen. Den siste gangen jeg traff henne hadde hun også begynt på treningsstudio, og selv om hun fortsatt ikke fylte leiligheten med venner, hadde hun på et halvår kommet seg ut av skam og nedstemthet, skriver forfatteren.

«Noen føler seg ensomme selv om de kjenner mange.»

Føler seg utenfor

Noen føler seg ensomme selv om de kjenner mange. Følelsen av å være utenfor kommer av at man ikke føler seg sett og anerkjent som den man er.

Bennich mener dette kan ha sammenheng med at samtaler i dag har lett for å bli avbrutt av meldinger på mobiltelefonene, at møter mellom mennesker blir sjeldnere og kortere, og veldig mye kontakt skjer digitalt.

– Dette skaper en eksistensiell ensomhet, som mange tror de er alene om å kjenne på, og denne type ensomhet snakker vi ikke om, skriver hun.

Peter (44) er et annet eksempel fra boka. Han begynner å gå til psykolog etter en skilsmisse. Det har gått opp for ham at han har lett for å gi opp venner og familie. Han slutter bare å ta kontakt. Hans familie bor i nærheten, men det er sjelden de treffes. Sine egne barn har han også ganske lite kontakt med, han tror de har det bedre hos moren. Å foreslå at barna kan være sammen med ham på julaften, er helt utenkelig.

Forfatteren viser at dette har sammenheng med Peters barndom, der han følte at han ikke var viktig nok for foreldrene. De hadde så mange andre å ta seg av. Peter spør aldri noen om hjelp. Han er livredd for avvisning.

Tvil og usikkerhet

Psykologen skriver at bare det å tillate egne følelser, bli kjent med dem, og stå i dem, hjelper. Bare å innrømme at man er ensom, gjør det mindre vondt.

– Peter arbeidet mye med å trosse uroen for ikke å være verdifull gjennom å eksponere seg for sin egen redsel. Han måtte holde ut tanken på at han kanskje var uinteressant. Det var bare å la tankene holde på til de gikk over. Peter lot dem ikke styre ham lenger, skriver forfatteren.

Etter hvert klarte han å be barna til seg på julaften, selv om han var sikker på at barnas mor lagde en mye koseligere julaften enn han klarte å få til.

– Som i alt forandringsarbeid er det tvil, uro og tilbakeslag. Det er et konstant arbeid for ikke å gi opp, skriver forfatteren.

Alene er å hente seg inn

Som Bennich påpeker har engelskmenn to forskjellige ord for å være alene: Alone og lonely. Ordene har i praksis helt forskjellig betydning. Å være alene kan være fint. Alle trenger å hente seg inn ved å være helt alene, og noen har større behov for dette enn andre.

Men følelsen av ensomhet er noe annet. For tenåringer kan det handle om å føle seg annerledes. For voksne kan det være ensomt når barna har flyttet hjemmefra. Eldre opplever ofte ensomhet når venner og ektefeller faller fra.

Mange blir redd for ensomhetsfølelsen. I boka fortelles det om en som hadde fobi for ensomhet, og som slet seg ut på ulike sosiale aktiviteter i de ukene hvor barna hennes var hos eksmannen.

Forfatteren tar avstand fra oppfatningen om at det bare er helt spesielle mennesker som blir ensomme, at det er innadvendte og litt merkelige personer.

Viktig small-talk

Psykologen mener vi ikke skal undervurdere kontakten vi har med frisøren, betjeningen i kaffebaren, folkene i kassa i matbutikken, eller barna i naboleiligheten. De små dryppene kan være livsviktige hvis man lever i isolasjon.

– Å komme seg ut og småprate med andre hjelper. Tren på å ha øyekontakt med andre, og på å spørre om ting. Prat om været. Ensomhet fører til man mister interessen for ting. Men da kan du snu på det: Meld deg på et arrangement selv om du ikke har lyst, og gå på det du synes virker minst kjedelig, skriver Bennich. Det krever litt mot, men man føler seg bedre etterpå, og mindre ensom. •

Kilde: Att vinna över ensamheten. Anna Bennich. Norstedts, 2019

Vipps 12137