Ryddejobb etter mors selvmord

– Det trengs bedre kommunikasjon mellom helsevesenet og pårørende. Det kan i seg selv være selvmordsforebyggende.

Portrett av Tiril Broch Aakre
(Foto: Paal Audestad)

– Jeg vil vise moren min som et helt menneske, uavhengig av diagnoser. Min opplevelse er at helsevesenet trenger en bedre forståelse av hva det vil si å leve med psykisk lidelse, sier forfatter Tiril Broch Aakre.

Moren hennes tok sitt liv for to og et halvt år siden, da var hun 70 år gammel. Hun var frivillig innlagt i psykisk helsevern fordi hun var suicidal, men fikk lov til å reise hjem på permisjon en helg. Da endte hun sitt liv.

Havarikommisjon

– Søsteren min og jeg har vært en slags havarikommisjon etter at det skjedde. Vi har snakket med fagfolk og drevet research på hva det var som egentlig hendte. Søsteren min er psykiatrisk sykepleier. Vi hadde en arbeidsdeling slik at søsteren min holdt kontakt med de ulike behandlingsstedene.

Døtrene skrev klage til Fylkesmannen i Oslo og Akershus og til Norsk pasientskadeerstatning etter morens selvmord. Fylkesmannen uttalte at kommunen hadde sviktet, men Norsk pasientskadeerstatning avslo klagen.

– De mente at det ikke hadde skjedd noe galt da hun fikk innvilget permisjon, enda hun var helt åpen om at hun hadde selvmordstanker, og var veldig redd for selvmord. Siden hun var frivillig innlagt, og ikke var psykotisk, mente de det ikke var grunnlag for å omgjøre innleggelsen til en tvangsinnleggelse.

Broch Aakre mener sykehuset burde ha gitt de p­årørende mye bedre informasjon, og mobilisert hjelpe­apparatet der hun bodde. – Ingenting av dette skjedde, sier forfatteren.

– Jeg trodde ikke det gikk an å sende personer som hadde så sterke selvmordstanker, og nylige selvmordsforsøk, hjem på permisjon, sier hun.

Close

Hei!

Vi ønsker å nå alle, derfor er artiklene gratis. Men å lage god journalistikk koster penger, og vi får ikke pressestøtte eller andre tilskudd. Støtt oss ved å vippse f.eks 25,- til 12137.

Hilsen redaksjonen:)

«Jeg synes det er viktig at samfunnet blir klar over hvor mye pårørende blir overlatt til seg selv.»

Individuell plan

– I boka skriver du om individuell plan, som skal sikre den enkelte oppfølging i alle ledd?

– Ja, de siste tolv årene hadde hun ikke en virksom individuell plan, som alle pasienter i psykisk helsevern skal ha for å få sikret rettighetene sine. Dette mener vi har betydd at hun ikke har fått den oppfølgingen hun har hatt krav på. Høsten før hun døde ble hun veldig mye verre, og ba om mer oppfølging, men endte bare opp med å få mer medisiner.

Broch Aakre forteller at moren hadde sterk angst og tanker om selvmord i lange perioder det siste halve året.

– Det er jo kjent at faren for selvmord øker ved permisjon og ved utskriving fra psykisk helsevern. Ikke en gang det fikk vi vite, og det hadde jo ikke noe med taushetsplikt å gjøre. Jeg er sikker på at hun ikke ønsket å ta sitt eget liv. Hun var redd for selvmord, og det står i journalen hennes at hun ville leve.

Ingen informasjon

– Dere er jo ganske proffe pårørende, det er kanskje ikke så vanlig?

– Jeg har satt meg inn i lover og regler i ettertid. Jeg engasjerer meg i samfunn og politikk og har nå opplevd på nært hold hvordan ting er når det ikke fungerer. Vi fikk ingen informasjon slik at vi kunne sikre at hun fikk det hun hadde krav på. Taushetsplikten sto i veien for at vi fikk den informasjonen vi trengte. Vi fikk aldri informasjon fra kommunen eller fastlegen hennes om hvilke rettigheter vi som pårørende hadde. Jeg ante heller ikke ikke hva man som pårørende skal gjøre overfor en selvmordstruet person.

Romanen viser også hvor slitsomt det er å leve i alarmberedskap som pårørende samtidig som man er småbarnsmor og i full jobb.

– Når man da møter veggen i hjelpeapparatet, og kvaliteten på hjelpen varierte veldig, så var det ganske tøft å være pårørende. Jeg synes det er viktig at samfunnet blir klar over hvor mye pårørende blir overlatt til seg selv.

Flamme forlag som utgir romanen, skriver i en presse­melding at boka er sjangeroverskridende, og at den både kan sees som en roman og som en samfunnskritisk dokumentar.

Broch Aakre sier det er flere grunner til at hun har skrevet denne boka.

– Den er også et forsøk på å lage et portrett av moren min og av vår relasjon. Det er vanskelig å uttrykke og si noe enkelt om hvem hun var, så derfor er dette en skjønnlitterær bok, sier hun.

Portrett av Tiril Broch Aakre (tettere på)

MANGE LEGEMIDLER

– Bare å få oversikt over hvor mange ulike legemidler moren min fikk, er en umulig gravejobb for en pårørende, sier Tiril Broch Aakre.

Omflakkende liv

– I boka står det at du og søsteren din vokste opp hos far. Moren din levde ikke et A4-liv?

– Nei, overhodet ikke. Kanskje slet hun med bipolar lidelse allerede da vi var små på slutten av syttitallet. Hun var på flukt gjennom livet. Hun flyttet mye rundt og hadde et ustadig liv. Søsteren min og jeg var sammen med henne hver torsdag og annenhver helg. Jeg var i beredskap hele oppveksten, og tenkte: Hva skjer med henne nå?

Tiril Broch Aakre understreker at det ikke går an å forenkle bildet av moren eller av relasjonen mellom moren og døtrene.

– Vi hadde et nært forhold, og moren min var en oppegående dame. Hun var sosiolog og tekstforfatter, og ga døtrene sine mye verdifullt.

Faste regler og planer

Broch Aakre forteller at de i flere år skapte trygge rammer ved å ha en plan for når de skulle treffes.

– Det har vært til stort hjelp for oss at vi hadde faste regler for hvor ofte hun kunne komme på besøk. Det var mannen min som foreslo at vi skulle lage en fast plan gjennom hele året, slik at hun visste når hun skulle til oss, og når hun skulle til søsteren min. Da trengte ikke hun å være redd for å miste kontakten med oss.

En gang den siste sommeren, da Tiril var på vei for å besøke moren der hvor hun var innlagt, snudde hun på Oslo S da hun ble klar over at det var satt opp buss for tog.

– Jeg synes det er forferdelig å tenke på det i ettertid. Samtidig vet jeg at jeg snakket med meg selv da det skjedde: Kan du leve med dette, Tiril, hvis det går galt? Man kommer i slike dilemmaer, der det blir galt uansett hva man gjør.

«Vi hadde et nært forhold, og moren min var en oppegående dame.»

Morens tekst

En anmeldelse av Mødre og døtre kritiserer forfatteren for å ha trykket en tekst moren hadde skrevet. Teksten er en del av romanen.

– Jeg vil gjerne kommentere den kritikken. Dette var et manus hun ga til meg fordi hun ønsket at det skulle publiseres. Det var hennes opplevelse av sin situasjon, som hun håpet kunne hjelpe andre. Det har vært vesentlig for meg å få fram hennes stemme. Hvis det skulle være mer etisk å ikke ta med hennes tekst, så tenker jeg omvendt. Jeg synes det er veldig viktig at pasienten får komme fram med sin stemme.

– Var det en av grunnene til at du ville skrive denne boka?

– Ja, en av grunnene er at noe som er usynlig må komme fram. Hennes stemme og hennes opplevelse ville bare forsvunnet hvis jeg ikke hadde løftet dem fram.

– Har du skyldfølelse for at moren din tok sitt eget liv?

– Ja, jeg har hatt mye skyldfølelse. Selv om jeg rasjonelt sett har skjønt at det ikke er min skyld, så er det viktig for meg å si at skyldfølelsen også er helt reell. Når du mister noen i selvmord, så er det vanlig å få skyldfølelse, og en dyp følelse av å mislykkes i å hjelpe.

Broch Aakre har selv gått i terapi.

– Man må lære å tilgi seg selv. Skyldfølelsen er blitt mye mindre etter at jeg skrev denne boka. Det har også vært terapi for meg å skrive den. •