Én mann, to sjeler

En gang ble Erlend Elias Bragstad så sint at det reddet livet hans.

Erlend Elias Bragstad ligger henslengt i sofaen.
(Foto: Linda Næsfeldt)

Det var en søndag i fjor høst. Midt i arbeidet med selvbiografien.

– Så fikk jeg et sammenbrudd. Jeg ville ta livet mitt. Det var første gangen jeg fikk lyst til å ta farvel, så konkret.

Erlend Elias Bragstad ringte det psykiatriske akuttmottaket i nærområdet.

Ute er det vår, lysende grønt, lysende blått, skarp sol og drivende skyer over Ullernåsen. Inne i Erlend Elias Bragstads leilighet er det kjølig og litt dunkelt. Eieren tasser rundt i myke bukser, ullcardigan, ullsokker, skjerf, solbriller og caps. Det dufter fra rosebuketter og stuen er dekorert med krystaller og speil, innslag av rosa plysj, paljetter og rokokko. Interiøret ser ut til å speile den delen av mannen som kaller seg Erlend Elias; den flamboyante, gjøgleren, tv-personligheten, standup-artisten og reality­stjernen. Antrekket er mer Erlend, den sky og private, som har kronisk angst og PTSD. Ved spisebordet sitter assistenten og bestevenninnen Siri, som tar seg av det meste.

– Bare å åpne post, åpne mail og ta telefonen bruker jeg veldig mye energi på. Heldigvis har jeg Siri som kan hjelpe meg.

Siri taster diskret på en mac, mens Erlend Bragstad setter seg til i sofaen. Han var 17 år første gang han ble psykisk syk. I den nye biografien Erlend Elias – fra Tysfjord til Tigerstaden, forteller han om det første angstanfallet på Frydelundbrua i Narvik. Han ble hentet i ambulanse, lagt inn på sykehus og medisinert. En psykiater stilte diagnosen PTSD. Bragstad mener den posttraumatiske stresslidelsen kommer av seksuelle overgrep han ble utsatt for på en tur til Israel med et kristenmiljø. Den gangen turte han ikke fortelle det til foreldrene, og de ble heller ikke informert av sykehuset.

«Lappjævler»

Tysfjord er en vakker bygd med fjord og fjell, men trang. Erlend Elias Bragstad ville ut, oppleve verden. I Oslo slo han seg opp som stylist og etter hvert laget Dagbladet en realityserie på nett om ham, Erlend Elias vs. Roskilde. Det var en skildring av kultursjokket når en rosapreget stylist med full sminkepung opplever rølpemarerittet Roskildefestivalen. Outsideren fra Tysfjord hadde funnet sin karakter, sitt alias som han kunne bruke og selge som underholdning. Siden har han stått for åpenhet om homofili blant samer og om psykiske problemer. Erlend Elias er blitt kåret til Årets homotopp og Årets nordlending.

– Jeg er oppvokst i en bygd der noen grupper var sosialt aksepterte og andre ikke. Samene ble kalt «lappjævler». Det kunne sammenliknes med … hva heter det når man skiller svarte og hvite?

«Hvis du har angst og noen tar på deg og ber for deg, ­ kan det gjøre underverker.»

– Apartheid?

– Her var det hvite barn som ikke fikk leke med lapp­ungene. Men mamma var inkluderende og inviterte samer til konfirmasjon og barnedåp. Så var det homofilien, som vi ikke hadde om i seksualundervisningen da jeg vokste opp. Jeg visste ikke hva det var. Det samiske fant jeg ut da jeg begynte å prate med pappa. Vi hadde lange samtaler i bilen, og over kjøkkenbordet.

Erlend Bragstad strekker seg litt i sofaen, trekker en pute med kronemønster tett inntil seg. Ansiktet er hovent grunnet kraftig pollenallergi. Faren døde i fjor sommer, og Erlend mistet fotfestet i en periode.

– Kjenn deg selv, sa faren min. Selve ordet identitet betyr uforanderlig. Men identitet er absolutt foranderlig. Religion, øyenfarge, hårfarge, seksuell legning. Identitet er ikke konstant. Nå handler det om sosiale medier, der alle er så perfekte og problemfrie. Før speilet man seg i dem man var sammen med. Kanskje vi nå har gått bort fra å kjenne oss sjøl, og at fundamentet blir borte.

Portrett av Erlend Elias med halve ansiktet sminket og halve usminket.
(Foto: Linda Næsfeldt)

En grusom sak

Tysfjord er også tettstedet der det i 2016 ble avdekket 151 seksuelle overgrepssaker. Mange av hendelsene foregikk i den lulesamiske befolkningen, og til dels i det læstadianske miljøet. Erlend Bragstad kjenner til mange tragedier.

– Det eneste jeg vil si er at om Tysfjord-saken er at den er en grusom ting. Hadde folk bare turt å prate, hadde det gått bedre. Ikke tie det i hjel, snakk det i hjel. Snakk til det er ferdig snakka.

Heller snakker han om personlighet og identitet.

– Jeg har mange hatter. Personligheten er mer konstant. Selv om jeg har funnet ut at jeg er same og homofil, så er jo personligheten min der. Vi er mange ting på en gang. Men det er så vanskelig i dag. Vi tviler på om vi er gode nok kroppslig.

– Tenker du over ansvaret du har her, som rollemodell?

– Absolutt. Men jeg er bare et menneske jeg også. Jeg kan ikke gjøre annet enn å formidle det jeg har på hjertet. Man må være mer tro mot seg selv og akseptere seg selv, hele tiden.

Lysten til å bli skuespiller var med ham fra han var liten.

– Karakteren Erlend Elias er en viktig del av min identitet. Det er utrolig befriende å leke, tulle og fjase, få andre til å le. Men i foredrag om psykisk helse, da er jeg Erlend. Da toner jeg ned, legger igjen maska hjemme slik at folk ser meg som jeg er. Da jeg fikk diagnosen PTSD, hadde jeg knapt hørt om psykisk helse. Det vi sa i Nord-Norge, var at noen var «nerveklar».

– «Klar»?

– Ja, ute av balanse. «Klar» betyr sliten hos oss.

«Nerveklar» var han i fjor høst, da han skrev boka. Han sørget etter farens død og fikk et sammenbrudd.

Det var den dagen han ringte det psykiatriske akuttmottaket i området der han bor, den dagen han ville ta sitt eget liv.

– Jeg fikk beskjed om å kontakte legevakten. Men legevakten sa jeg måtte ringe akuttmottaket. Det gjorde jeg, igjen, men dama sa at det ikke var noe de kunne gjøre. Da ble jeg så inni helvete satans kokforbanna som en nordlending kan bli. Så jeg har skrevet til fylkeslegen og klaget henne inn. Hun kunne ikke vite om jeg satt der med kniver og piller! At jeg ble fly forbanna reddet livet mitt. Psykisk helsevesen i Norge må da virkelig være litt mer! Se på statistikken over mennesker som tar livet sitt under behandling.

Figuren Erlend Elias er viktig, men også den holdt på å knekke mannen.

– En periode hadde jeg ikke kontroll på ham. Jeg fikk en slags psykose, på grunn av en miks av piller. Jeg farget håret rosa, festet og levde helt uten bekymringer. Det var skremmende, jeg følte meg levende samtidig som jeg var helt flat.

«Når jeg er Erlend Elias, med fjær og glitter, da slapper jeg mer av.»

Psykologer og sjamaner

I blant tar han seg en tur bort til verandadøra for å tenne en sigarett. Bragstad synes det er et problem at mange psykologer ikke forstår bakgrunnen hans.

– Det er ofte en som ikke aner hvordan det er å vokse opp på en liten plass, som ikke forstår hvordan det er å være homofil fra en liten bygd og nordlending i Oslo. Jeg spør: «Kjenner du til det samiske, det nordnorske?». De klarer ikke å forstå det. Jeg mener, alle depresjoner er unike, de som skal behandle må ha kunnskap om at Norge er et langstrakt land.

Han har opplevd at terapeuter har tatt til seg kritikken, men også avvist den.

– Da har jeg forstått at jeg ikke er en god nok pasient. Det er helt bak mål.

I blant har han tilkalt en sjaman.

– Jeg har opplevd at både ryggen og depresjoner blir bedre av sjamanen. Men Siri tror ikke på det, sier Erlend og kikker bort på assistenten som tar en pause fra knastringen og smiler over tastaturet.

– Jeg mener, hvis du har angst og noen kommer og tar på deg og ber for deg, kan det gjøre underverker. Det hjelper ofte mer enn en beroligende pille.

Omfavne seg selv

Erlend Elias Bragstad vil gjerne huskes for budskapet sitt: å være seg selv.

– Uansett er du god nok. Hvis du aksepterer deg selv, og får aksept fra alle rundt deg, kan du leve et lykkelig liv. Jeg har lært å elske både Erlend og Erlend Elias, å omfavne dem med kjærlighet. Jeg lar dem være sånn de er. Erlend kan være en bedreviter, Erlend Elias kan være way too much.

Han forteller at mange kontakter ham og sier at de lever skjult som bifile, eller med angst.

– Det er så mange skjebner der ute, så mange som lever sine liv i stillhet. Da sier jeg at de skal ha aksept for seg selv, og ikke skjemmes for den de er.

– Hva tenker du om at det etter hvert er mange kjente personer som forteller om psykiske problemer?

– Det er i vinden å ha angst og psykiske lidelser. Men man må ikke bruke det så mye at det ikke lenger er verdt ordet. Angst er noe av det jævligste du kan oppleve. For meg er det kronisk. Jeg kjenner det helt tiden, i brystet. Det er fysisk vondt. Noen ganger tar det over hele kroppen og lammer helt. Jeg har hatt det i så mange år at jeg ikke vet hvordan det er å være uten. Jeg har en gruppe med mine nærmeste, der jeg sier fra om jeg må ha en hviledag. Venner og familie respekterer det.

Sjelsfrakken

– Er det aldri noen øyeblikk da du helt slipper angsten?

– Når jeg leker med onkelbarna mine. Og når jeg er Erlend Elias, med fjær og glitter, da slapper jeg mer av. Når jeg er bare Erlend, er jeg mer naken og sårbar, han som legger seg ned i sofaen. Men jeg trenger både Erlend og Erlend Elias. Alle har sine ting. Det viktigste er å være ærlig, kanskje ikke på første date, men ikke gå og skjule det i hvert fall. Jeg er så kompetent nå, jeg kjenner kroppen min, sier Erlend.

Nå ligger han mer utstrakt i sofaen. På veggen henger et stort og fargerikt portrett av ham, stjerneversjonen. Går man helt inn på bildet, ser man at det er perlet, av tusenvis av glassperler. Det fikk han tilsendt av en fan.

– Men kroppen er bare noe man har på seg, ikke sant? En frakk til sjela, sånn som jeg ser det. •