Vestkantlykken

– Det kan være sunt å bli skilt. Mange har veldig godt av å få seg en smell. Da slutter man å dømme andre også.

Forfatter Nina Lykke i hagen
(Foto: Paal Audestad)

En regnfull kveld i slutten av juni, i kjelleren på Litteraturhuset i Oslo, er det stappfullt. Folk står langs veggene. I det tette lokalet er det ganske stille. Forfatter Nina Lykke, som hadde sitt store gjennombrudd med sin forrige roman Nei og atter nei, skal lese fra sin nye roman.

Full spredning handler om fastlegen Elin, som har flyttet inn på legekontoret etter at hun har vært utro. Pasientene er alt fra godt voksne menn med hemorroider, til kvinner i slutten av førtiårene som nærmest forlanger å ha en allergi mot enkelte matvarer.

Publikum humrer og ler etter hvert som Lykke leser. Noen småbord ser ut til å være fylt av voksne venninne­gjenger fra vestkanten. De setter hvitvinen i halsen når Lykke leser opp detaljerte skildringer av stank og spor etter avføring når legen undersøker mannen med hemorroidene.

– Hvorfor skriver du om avføring, både i den nye romanen og i den forrige, der det handlet om sønnenes skitne underbukser?

– Det vet jeg ikke. Det er ikke noe poeng for meg å være ekkel, eller provosere. Men jeg synes vi skal erkjenne at det er mye rart som skjer i hodene våre. Jeg hadde ikke lyst til å lese dette opp på Litteraturhuset, men jeg hadde ikke noe valg fordi disse sidene fra starten av romanen var det eneste jeg var sikker på skulle stå slik i boka.

Lang skriveprosess

Det er blitt august og vi sitter i hagen utenfor en stor tomannsbolig på Blindern vest i Oslo, der Nina Lykke bor i andre etasje. – Her er jeg aldri, utbrøt hun da hun kom ned i hagen med te og kaffe. – Jeg pleier heller å sitte der, sier hun og peker opp på balkongen i andre etasje. På loftet skriver hun, hvis hun ikke er bortreist for å skrive.

– I går morges leverte jeg manus til forlaget. Jeg får det i retur om ti dager, så reiser jeg med tog til Budapest og blir der i to uker og jobber.

Hun ser litt sliten ut. Hun har på seg mørkegrå tights og t-skjorte, og har langt hår, som hun innimellom samler bak og oppe på hodet, og så slipper igjen.

– Jeg er helt gåen, sier hun. – Å gi ut en bok er som en fødsel. For meg er det fortsatt litt uvirkelig at Nei og atter nei har solgt i nærmere 60 000 eksemplarer bare her i landet, og 40 000 bare i Sverige. Der ble den nominert til prisen Årets bok sist høst.

Romanen er utgitt i seks land, og handler om Ingrid, en lærer som bor med mann og to sønner i en villa på Nordstrand. Ektemannen faller for en yngre kollega, stifter ny familie og stiger i gradene i departementet.

Idylliske nyfamilier

– Du skriver mye om foreldre som står på pinne for barna sine?

– Det er trist og provoserende å se at foreldre smisker for å få barnas kjærlighet, mens barna er en slags dommere. Det er et svik å gi barna så mye makt. Foreldre i dag tåler ikke å bli mislikt.

Lykke mener barn, og kanskje særlig skilsmissebarn, kan bli overveldet av kjærlighet, penger, og oppmerksomhet. Hun sier at mange foreldre får dårlig sam­vittighet overfor barna fordi de skiller seg. Så lager de nyfamilier som skal være nye idyller på hver sin kant.

– Foreldre tror at de betyr så enormt mye. De vil være den første perfekte foreldregenerasjonen, som ikke blir hatet av barna sine. Hvorfor det? Hvorfor kan man ikke bare være foreldre, være autoritære, være de som blir hatet en kort stund? Man blir jo venner igjen, og barna kan lære å få satt grenser og lære å være takknemlige for det de får. Det verste jeg kan tenke meg er barn som får for mye og så blir de forvent, og så skal det utrolig mye til før de blir glade for noe de får. Det er et mareritt.

«Mange sier: Ikke kall meg rasist, ingen tror at de er det. Men vi er det alle sammen.»
Portrett av forfatter Nina Lykke
(Foto: Paal Audestad)

En fot i hver leir

Et vindpust rasler i hekken mot hagegjerdet. Inni­mellom sier Lykke henvendt til seg selv: – Nå snakker jeg veldig høyt. Hun tar seg i det. Lykke-familien fra Trondheim har fine aner, med en oldefar som blant annet var statsminister for Høyre en kort periode. En onkel av henne eier Bunnpriskjeden, bygd opp på kjøpmann Lykkes virksomhet. Hun forteller at begge foreldrene kom fra store hus hvor det var hushjelp.

– Far er arkitekt og mor er sykepleier. Jeg er vokst opp på Frogner i Oslo, men vi hadde det ikke spesielt fint. Foreldrene mine hadde en periode på noen år der de politisk tilhørte ytre venstre. På ungdomsskolen traff jeg elever fra familier med store sosiale problemer. Så jeg føler at jeg alltid har sett kontraster og kjent til ulike miljøer.

– Har du hatt lyst til å bli forfatter fra du var liten?

– Ja, jeg sa det visst første gang da jeg var seks år. Jeg bar på tunge bæreposer fra biblioteket i opp­veksten, og leste bøkene fra Bokklubben som foreldrene mine glemte å avbestille. Jeg leste mye som kanskje var for voksent for meg, som Bjørg Vik, Susanne Brøgger, Oscar Braaten og mye mer. Særlig novellene til Bjørg Vik har betydd mye for meg.

– Har du søsken?

– Ja, jeg har en bror som er lege, kirurg. Vi kjøpte denne tomannsboligen sammen for tjueen år siden, men nå har han flyttet.

Lykke ønsket altså innerst inne å bli forfatter, men utdannet seg til grafisk designer.

– Da jeg var i begynnelsen av 20-årene, etter å ha gått videregående på Oslo katedralskole hadde jeg ikke selvtillit nok til å prøve bli forfatter med en gang. Derfor tok jeg utdanning som grafisk designer. Jeg tenkte jeg kunne være frilanser ved siden av å skrive. Jeg er veldig glad for at det gikk så lang tid før jeg fikk debutert.

– Hvor gammel var du da du debuterte?

– 45. Det var riktig for meg. Men jeg skrev for fullt fra jeg var midt i trettiårene.

Lykke jobbet i nynorskavisen Dag og Tid i mange år, to dager i uka. Hun sluttet for to år siden, og har siden vært forfatter på heltid.

Ulike fordommer

Det synes at hun driver med yoga. Hennes myke kropp gjør at hun i deler av samtalen sitter med føttene oppe på stolsetet på den hvitmalte hagestolen i tre, samtidig som hun snakker engasjert om forskjellige temaer.

– De som har mye å tenke på, som enkelte her på vestkanten som har hus, hytte, biler og båt har det ikke nødvendigvis bedre enn en minstepensjonist på Ammerud. Minstepensjonisten har det kanskje bedre fra dag til dag. Men det er farlig for meg å si det. Jeg som bor her hvor det er høyest kvadratmeterpris i hele universet omtrent, i hvert fall i hele Oslo, sier hun og ler litt.

– Å skrive om middelklassen har blitt mote?

– Det er kanskje det. Men arbeiderklassen skiller seg jo de og. Og hvis du ikke er fra middelklassen, så skriver du gjerne om at du ikke er det. Nå er det mer vanlig å skamme seg over å være rik, å late som at man er mindre rik enn man er. Før var det omvendt.

Lykke sier at hvis hun var antropolog, ville hun studert Oslo vest.

– Det er interessant med folk som ikke tror de finnes noe sted. Som ikke tror de har en dialekt, eller kjønn, eller hører til noe sted.

Privilegerte hvite

– Det gjør meg rasende hvis noen sier til hvite middelklassekvinner at de må tenke på kvinnene i Afghanistan. Hvorfor sa man ikke da til svarte i USA som kjempet for borgerrettigheter: Hva med de svarte i Sør-Afrika?

– Er det lettvint å stemple hvite menn?

– Nå skal man peke på «hvit mann over 50». Det er et sted å hvile. Menn peker på kvinner og omvendt. I Grenda, det alternative miljøet jeg skriver om i Full spredning, flytter det inn et homofilt par, og det er så stas, så de får lov til å bryte de strenge, usagte reglene. Da er det plutselig greit, for de er jo homofile.

– Har middelklassen en tykk fasade, selv om den later som om den har et åpent sinn?

– Ja, vi er langt fra fordomsfrie. Mange sier: Ikke kall meg rasist, ingen tror at de er det. Alle tror de er gode mennesker. Men vi er det alle sammen. Det er et veldig greit utgangspunkt.

– Men jeg vil ikke skylde på samfunnet. Jeg mener vi må ta ansvar selv. Derfor kan det for eksempel være sunt for noen å bli skilt. Fasaden sprekker. Det gikk ikke sånn som du trodde. Mange har skikkelig godt av å få seg en knekk, mange kler å oppleve det. Da slutter man å dømme andre også.

Søker spenning

Full spredning handler blant annet om utroskap.

– Mennesket i dag har veldig mange valg, og jeg tror egentlig ikke vi er skapt for det. Men jeg mener ikke man skal bli i et dårlig ekteskap. Det jeg er opptatt av nå er avhengighet. Fastlegen i romanen drikker en del, men hun slutter når hun møter han hun faller for. Når det gjelder avhengighet, er vi veldig menneskelige. Vi sier en ting og gjør noe annet. Vi er avhengige av mat, alkohol, piller, og spill, og jeg synes vi skal erkjenne det mer enn vi gjør. Ting må reguleres, ikke minst spill. Og cannabis burde reguleres, ikke forbys. Facebook burde reguleres, men det skjer jo ikke.

Lykke har snakket så lenge at det høres ut som hun er tørr i munnen. Og tekoppen har lenge vært tom.

– Liker du å se skrått på ting?

– Jeg liker å vri på ting. Det er kanskje fordi jeg kommer fra ulike miljøer. Overalt er det ting du ikke kan snakke om. I Grenda er det tilsynelatende avslappet, men egentlig lever man etter et veldig strengt regelverk. Slik er det overalt. Noen får taletid, mens noen og noe blir sett ned på. Det er ikke noe galt i det, men vi må ikke innbille oss at det ikke er sånn.

Nina Lykke bærer kopper og matkurv ut av hagen igjen, over grusen, og inn i det store huset. •


Les hele bladet - hver gang! Bestill abonnement her.