Leder: Lukkede rom

I slike rom er det alltid tilsynelatende enighet. Gruppen går foran individet.

Det motsatte av åpenhet er lukket. Stort sett er det uheldig og noen ganger skadelig med lukkede rom.

Vårt samfunn har en mengde slike rom, eller miljøer, som unndrar seg oppmerksomhet. Noen av dem er usunne trosmiljøer. Her skapes det lett utfordringer for den som er kritisk eller ikke passer inn. I slike rom er det alltid tilsynelatende enighet. Gruppen går foran individet og kritikk anses som en trussel mot fellesskapet. Å komme inn i slike rom er lett, noen er også født inn i dem, å komme ut er ikke like enkelt. Hvis man går ut, risikerer man å miste venner, tilhørighet og fotfestet i tilværelsen. Sannsynligvis trenger man hjelp.

– Mange i Norge har berøringsangst for religion, sier Brith Dybing, som forteller om å komme seg ut av et ekstremt religiøst miljø. Etter lang tid i det miljøet, var hun ikke bare overbevist om at hun hadde demoner i kroppen, hun skadet også seg selv og hadde angst. Men hjelpeapparatet forsto henne ikke. Her var det ingen som trodde på demoner, følgelig var ikke det tema i behandlingen. Den virket da heller ikke særlig bra.

Dybing fikk til slutt hjelp, og i dag hjelper hun andre. Imidlertid er det stadig flere som oppsøker interesseorganisasjonen Hjelpekilden, trolig i mangel på alternativer i offentlig helsevesen. Usunne trosmiljøer blir samfunnets oppgave når de påfører enkeltpersoner skade. Hjelpeapparatet må stille opp også for disse sidene ved livet. For å kunne det, bør man vite noe om hvordan lukkede miljøer fungerer, men også ha en forståelse for religiøs overbevisning. Det virker det ikke som om hjelpeapparatet har. Religiøse opplevelser blir lite snakket om i dag, men kanskje det gjelder flere enn vi ser. Hvis vi ikke går inn i disse religiøse rommene, blir det aldri noen endring.