Tvang: – Se meg i øynene

– Det er ikke hva de gjør, men hvordan de gjør det som teller, sier Ágúst Kristján Steinarsson. Hans erfaring med akuttpsykiatrien på Island har vært vold, tvang og nedverdigende behandling. Nå jobber han for å forbedre psykisk helsevern.

Portrett av Ágúst Kristján Steinarsson med islandske fjell i bakgrunnen.
(Foto: Liz Buer)

REYKJAVIK: Ágúst Kristján Steinarsson (38) setter fra seg sykkelen og drar hånden gjennom håret for å få det litt på plass. Han kommer rett fra en av sine mange jobber, i likhet med islendinger flest, som han sier. En av jobbene er å være styremedlem i organisasjonen Geðhjálp, som oversatt betyr Psykisk hjelp. Han holder ofte foredrag om sin erfaring med bipolar lidelse, manier, innleggelser og tvangsbehandling.

– Jeg er ikke imot tvangsbehandling, eller medisinering, det er måten det skjer på som er problemet, sier han.

– Alle disse innleggelsene og tvangsmedisineringene, og ikke én lege så meg i øynene.

Forhåndserklæring

Lagt i bakken

– Fram til jeg var 19 år, hadde jeg et helt vanlig liv. Senere kom fordøyelsesproblemer, kreft, stomioperasjon og maniske episoder, forteller Ágúst. Når han holder foredrag illustrerer han det med en grafisk framstilling. Den viser livet hans med bratte kurver, høye topper, brå fall og korte nedturer. Toppene er de maniske episodene, alltid fulgt av dype daler. Han har diagnosen bipolar lidelse.

Etter hans tredje maniske episode, med tilhørende tvangsinnleggelse, laget han en «advance directive» – en forhåndserklæring om hvordan han vil behandles når han blir syk. Blant punktene i den er ingen leger, ingen sykehus og ingen medisin i første fase av manien. I andre fase vil han til sykehus, med anmodning til ansatte om å være hyggelige og med veiledning om hvordan han trenger å møtes.

Island har ingen egen lov om psykisk helsevern og behandlingsstedet er ikke pålagt å bruke en slik erklæring.

– Jeg laget denne listen fordi jeg ikke hadde noen tillit til sykehuset. Kanskje jeg bare har vært uheldig, men jeg har opplevd tvang og vold ved alle mine maniske episoder, forteller Ágúst.

– Jeg ville ha en bruksanvisning og en viss kontroll over omsorgen for meg.

– En annen gang ble jeg lagt i bakken. Jeg har fortsatt smerter i armene og bena etter den episoden. Dette forandret meg som menneske. Jeg kom bare til sykehuset for å hente en sekk jeg hadde lagt igjen der, men de kunne se at jeg ikke var rasjonell. Først var det to personer til i rommet, så fem, så sju. De sa de ikke skulle legge meg inn, men jeg forsto det og ble veldig stresset og redd. Jeg slo en person i brystet fordi jeg var så redd og anspent, men ikke hardt. Han var sikker­hetsvakt og hadde vest, så jeg skadet ham ikke. Jeg ble lagt i bakken, båret inn på rommet mitt og kledd av. Så satte de en sprøyte på meg. Jeg følte meg som kriminell, og jeg opplevde det som en voldtekt. En av dem som hadde «voldtatt» meg ble igjen inne på rommet for å passe på meg etterpå.

Dette er en av historiene han forteller i foredraget sitt. Den neste maniske episoden hans er også med, men utfallet av den er helt annerledes.

– Min kone ville ha skilsmisse, det førte til en manisk episode, som igjen førte til at jeg mistet jobben. Jeg mistet alt. Jeg dro til Danmark og plutselig befant jeg meg naken på et torg. Tirsdag den uken var jeg konsulent i møte med Finansdepartementet, torsdag var jeg naken i København. Her ble jeg også tvangsinnlagt og tvangsmedisinert i to dager, men alt ble gjort med respekt. Jeg var den verste versjonen av meg selv, men alle var avslappet, sterke, friske og hyggelige å være sammen med. I ti dager var jeg innlagt der. Ansatte og pasienter hadde det hyggelig sammen, blant annet spiste vi sammen og spilte fotball. Alle var rolige, hele tiden. Jeg kom tilbake til meg selv.

«I København hadde ansatte og pasienter det hyggelig sammen, blant annet spilte vi fotball.»

Ny erklæring

Etter innleggelsen i København, laget Ágúst en ny forhåndserklæring, delt inn i tre faser. Første fase er symptomer, da gjelder det å ta kontakt med legen og øke medisinene. Andre fase: Dra til sykehuset. Tredje fase: Sykehuset – nå!

– Jeg bestemte meg for å stole på sykehuset igjen, forteller han.

Ágúst Steinarsson har fem nøkkelord for god behandling: Øyekontakt, glede, tålmodighet, empati og ekte kommunikasjon.

– Den som ikke har vært manisk eller deprimert, vet ikke hva det handler om, sier han.

For kort tid siden kom hans første roman ut «Riddarar hringavitleysunnar», som betyr noe sånt som «Riddere av meningsløse sykluser». Den handler om fire menn med forskjellige sykdommer.

– Alle er meg, sier Ágúst. – Jeg trengte alle fire for å fortelle min historie. Tittelen spiller på at jeg var fanget i en syklus av meningsløshet, en spiral som ikke ledet noe sted, men som jeg valgte å fortsette å slåss i, som en ridder, selv om jeg skulle gitt opp for mange år siden.

Han forteller at han har fått god respons på den.

«Den som ikke har vært manisk eller deprimert, vet ikke hva det handler om.»
Bilde av Ágúst Kristján Steinarsson på café.

SKREV ROMAN

– Tittelen spiller på at jeg var fanget i en syklus av meningsløshet, sier Ágúst Kristján Steinarsson.

(Foto: Liz Buer)

– Jeg har fått epost fra flere som leste hele natten, uten å klare å legge den fra seg. Det er den beste reaksjonen. Det er også flere som sier de kjenner seg igjen. Mange forteller at de ikke kjente til psykiske lidelser før, men har fått en bedre forståelse nå.

Episoden i København skjedde for fem og et halvt år siden nå, han har ikke hatt manier siden, forteller Ágúst.

– Hva kan årsaken til den store forskjellen mellom behandlingen du fikk på Island og i Danmark være?

– Jeg vet ikke, sier Ágúst og smiler.

– Kanskje det er det at dansker er så ligeglad, og alt er så deilig? Det har i alle fall med kultur å gjøre.

Han understreker at han han lever et godt liv nå og at han er glad for at han kan det med den erfaringen han har. En side ved det gode livet er å lage musikk, under artistnavnet Agust Agust.

– Alle sangene er om historien min, forteller han.

– Har du noen råd til ansatte i psykisk helsevern?

– Behandle alle med kjærlighet, medfølelse, tålmodighet og slutt med arroganse.