Drømmen om et barn

Fredrik og Kristin ønsker seg barn. Men kan han bli en bra pappa, når han sliter med angst og depresjoner?

Bilde av Fredrik og Kristin hjemme på kjøkkenet
(Foto: Liz Buer)

– Jeg begynte å tenke på det sist sommer, da jeg var i en ganske dyp depresjon. «Enn om vi hadde hatt barn nå? Jeg klarer ikke å ta vare på meg selv en gang. Kristin må lage frokosten min, hvordan skal jeg klare å ta meg av et barn?», sier Fredrik.

Å stifte familie er ikke det enkleste temaet for han og kona Kristin. Ønsket om barn er der, men Fredrik bekymrer seg for farsrollen. De sitter i stua i leiligheten i Trondheim, med fyr på peisen og kaffe i koppen, og forteller.

– Vi var på ferie med mine søsken, og jeg kunne se hvor flotte foreldre de er. Jeg tviholdt på tanken om at det ikke er sikkert at jeg egner meg som far. Det var veldig tungt å tenke på. Så jeg skiftet teknikk en stund, og begynte å tenke «Kanskje jeg ikke vil bli far! Det er jo slitsomt.»

– Du laget argumenter for å ikke få barn, uten å snakke med meg om det, sier Kristin.

– Jeg løy for meg selv. Samtidig så jeg på Facebook-bilder av barnefamilier og gråt.

Ville være super

Lykkelige par på hans egen alder med nyfødte babyer og søte smårollinger. Han skulle så inderlig gjerne vært der selv.

– Jeg visste ingenting om psykisk helse og psykiske lidelser da jeg begynte å få problemer med angst og depresjon i 2010, mens jeg studerte. Jeg tror det hadde å gjøre med stress på studiet. Jeg skulle være en sånn superstudent og hadde veldig ambisiøse mål. Jeg skulle spille volleyball og være med venner. Så knakk jeg sammen etter ett semester.

Studenten tok en pause før han begynte igjen.

– Problemene dempet seg, og jeg ble frisk. Men så vendte de tilbake i ulike settinger. De første årene var det lettere å peke på hva som utløste angsten. Etter hvert begynte angsten å leve sitt eget liv, men dukket særlig opp i situasjoner knyttet til arbeid.

Fredrik har gått gjennom en rekke ulike behandlinger fra lavterskeltilbud til innleggelse gjennom DPS. Diagnosen er en generalisert angstlidelse som skaper depresjon.

– Den er koblet til grublerier og bekymringer. Hva om jeg detter ut av jobb, hva om jeg blir syk, hva om Kristin går fra meg?

– Han kan være ganske oppfinnsom i sine bekymringer, sier Kristin med et smil.

Hun utdanner seg som lærer og tar nå mastergrad, og de traff hverandre da begge var lærerstudenter. I dag er Fredrik tømrerlærling. Han forteller at han mestrer det bedre på grunn av mye kroppslig aktivitet og konkrete oppgaver. De kjente hverandre ett år før de ble sammen.

– Jeg hadde ikke inntrykk av at Fredrik var syk, sier Kristin.

– Jeg lurte deg på kroken i en periode da jeg ikke var dårlig, sier Fredrik og smiler mot kona.

– Men så fikk jeg voldsom angst da vi ble definert som et par. Jeg hadde en traumatisk opplevelse med min forrige kjæreste. Selv om ikke forholdene var like, reagerte kroppen min på det å bli sammen med noen igjen. Da visste jeg ikke annet enn å fortelle Kristin om angsten.

– Han fortalte det til meg på en alvorlig måte. Jeg trodde det var kreft, så jeg ble egentlig lettet. Jeg skjønte ikke helt hva det innebar heller. Jeg trodde at hvis han fikk hjelp, ville han bli frisk.

«Han kan være ganske oppfinnsom i sine bekymringer.»
Portrett av Kristin
(Foto: Liz Buer)

Brekninger

Når Fredrik er dårlig, kaster han opp og har problemer med å svelge mat.

– Mange tror at depresjon bare er psykisk, men den har mange fysiske utslag, med brekninger, svette og at man ikke tåler temperaturforandringer, sier Kristin.

– På de verste dagene søker jeg etter trygghet, og flykter hjem til mamma og pappa. Etter hvert har jeg fått kunnskap om hvordan jeg kommer meg ut av det. Jeg har aldri ligget i senga en hel dag, eller vært inne i en uke. Hvis det har vært for ille, har jeg bedt om en akuttinnleggelse på en god døgnenhet. Det har jeg god erfaring med, sier Fredrik. Han sier at ingen i familien hans har liknende problemer, og at han ikke bekymrer seg særlig for arvelighet.

– De opplevelsene jeg har hatt, tenker jeg kunne skjedd med hvem som helst. Det er ingen automatikk i at barna mine vil få det, selv om jeg ofte tenker at «så deprimert som jeg er, så vil sikkert barna mine bli det også.»

Samtidig har jeg kunnskap om dette som ikke alle andre har. Jeg har tanker om hva som har vært uheldig for meg, og som jeg kunne ha fått hjelp til å takle på en annen måte. Jeg brukte mye tid i barndommen og ungdomstiden på å bekymre meg. For lekser, for hva lærerne skulle si. Jeg tilegnet meg en personlighet og væremåte som ble sårbar.

Helt feil

– Hva tenker du, Kristin, når Fredrik sier han ikke egner seg?

– Det er jo helt feil. Men jeg er på en måte med på problematikken, det er vanskelig for meg også. Han er en snill og kjærlig mann som helt sikkert kan ta vare på et barn. Jeg har jo sett ham sammen med barn, og han tar vare på meg også. Andre som sliter med depresjon kan være sinte eller trekke seg tilbake fra sine nærmeste. Det gjør ikke Fredrik. Jeg tuller litt med det. At når Fredrik er dårlig, vil han helst bare sitte i sofaen og drikke kaffe med meg, og det er så koselig. Ellers er han jo så aktiv!

Bekymringene til mannen hennes går spesifikt på om han vil være frisk nok til å gi barna opplevelser og ha overskudd til å være tilstede i livet deres. Og for om han kan dele oppgavene 50/50 med Kristin.

– Det kan være litt slingring på 50/50. Samtidig ser jeg at det er hardt å være alenemor. Tanken på å pleie både deg og barnet er ikke lys, det skal jeg innrømme. Men erfaringen er jo at ting går i perioder, og at det vanskelige ikke varer så lenge av gangen, sier Kristin.

60 prosent er bra

Nå er Fredrik i gang med en ny behandling, som gir nytt håp. Både om å bli friskere, og om at han og Kristin godt kan få barn. Han skal gå i gruppeterapi og sammen med terapeuten er han enig om å ikke ha for høye mål. I stedet for å gå inn for å bli 100 prosent frisk, tenker han nå at målet er 60 prosent.

– Jeg har fått øynene opp for at jeg går automatisk inn for å løse problemene 100 prosent, hver gang jeg begynner på en ny behandling. Jeg skal være i full jobb, være symptomfri og ikke ha tilbakefall. Jeg må roe ned og ikke tenke alle tanker på en gang. Heller regulere målene til noe fleksibelt. Kanskje jeg heller skal velge ut én eller to tanker som jeg vil bli kvitt.

«Jeg så på Facebook-bilder av barnefamilier og gråt.»
Portrett av Fredrik
(Foto: Liz Buer)

Usannsynlige katastrofer

Fredrik ser tydeligere nå at når det bygges opp et forventningspress, det er da han blir dårlig.

– Over tid, når jeg har jobbet meg opp fra dypet, ser jeg at jeg har noe å miste, sier Fredrik. Hvis én ting ordner seg, finner han noe nytt, til det blir mer og mer usannsynlig.

– Har du snakket med fagpersoner om bekymringene for å få barn?

– Det er jo valg i livet som de ikke kan ta for oss. Den faste behandleren min sier at hun aldri har tenkt at det skulle være problematisk i det hele tatt. Det er ingen fagpersoner og ingen familiemedlemmer som støtter min bekymring.

– Men det hjelper ikke?

– Jeg har stort behov for å være 100 prosent sikker på at ting skal gå bra. Jeg lager scenarioer, klarer alltid å finne på nye katastrofer. Jeg må lære å tenke at vi ikke vet hvordan det vil gå. Jeg må heller spørre: Er vi egna folk som vil være glad i barna våre? Det er dessverre vanskelig for meg å tenke slik. I stedet prøver jeg å skaffe en nødplan for alle mulige tilfeller, sier Fredrik.

Han sliter også med tanker rundt sin egen oppvekst.

– Jeg har illusjoner om at oppveksten min var helt optimal, og da må jeg gi det samme til mine barn. At jeg må ta dem med på fjellturer og sånn.

– Kanskje de blir helt fornøyd med en tur på lekeplassen?

– Ja, det kan godt hende.

Fredrik synes det er befriende å prate om angsten og katastrofetankene.

– Det er viktig å være åpen og ikke ha skumle hemmeligheter.

– Jeg ser jo at når vi er med folk, har det effekt med en gang på deg hvis du sier hvordan du har det. For eksempel på hyttetur med venner. Da løsner det ofte, sier Kristin.

– Hvordan er det for deg å se at Fredrik har det vanskelig?

– Det er selvfølgelig tungt. Når det finnes nye metoder han kan prøve, er det oppløftende. Fra «sånn kommer det til å bli», til «det kan bli betydelig bedre».

Etter noen måneder er gruppeterapien ferdig. Fredrik og Kristin har hatt en god sommer, vært på teltferie, badet, besøkt familie og vært med venner. Når høsten kommer, erkjenner Fredrik at han har gjort framskritt som gjør at han ser ting klarere. Han forteller på telefon fra Trondheim:

– Vi er ikke klare til å få barn nå, men når vi er ferdige med studier, vil vi flytte til Skien, der Kristin er fra, og få barn etterhvert.

– Hvorfor har du endret syn?

Et halvt år senere

Etter noen måneder er gruppeterapien ferdig. Fredrik og Kristin har hatt en god sommer, vært på teltferie, badet, besøkt familie og vært med venner. Når høsten kommer, erkjenner Fredrik at han har gjort framskritt som gjør at han ser ting klarere. Han forteller på telefon fra Trondheim:

– Vi er ikke klare til å få barn nå, men når vi er ferdige med studier, vil vi flytte til Skien, der Kristin er fra, og få barn etterhvert.

– Hvorfor har du endret syn?

– Jeg har fått en dyp depresjon på avstand, og mer tid til å snakke om det. Først og fremst har jeg skjønt at livet ikke lar seg kontrollere 100 prosent, enten du har en psykisk sykdom eller ikke. Livet er dynamisk og usikkert. Dessuten har jeg latt meg overbevise av Kristin og familien. Jeg prøvde å si at livet kunne være like bra uten barn. Men Kristin gikk aldri med på det. Behandlingen har hjulpet meg til et annet perspektiv. Det er vanskelig å sette fingeren på én ting. Det er et puslespill, som har gitt meg framtidshåp og tro. Jeg har fått et mer fleksibelt syn på hva som er en god oppvekst. •

Vær åpen, søk hjelp

Bente Barstad er psykologspesialist og leder av Familieavdelingen ved Modum Bad. Her møter hun familier der mor eller far har psykiske problemer. ­

– Hvis et par vet at den ene sliter, så kan man tenke gjennom hva slags hensyn vi må ta, hvilken støtte trenger vi? Hvordan følge opp barnet på best mulig måte? Dette kan også gjelde helt konkrete ting som å følge opp på fotballtrening og foreldremøte. Hvordan løser vi det til barnets beste i perioder der det er for vanskelig for den ene å strekke til? Gå til foreldre­veiledning, sier hun.

Portrett av Bente Barstad

STØTTE

– Barn trenger informasjon de forstår, sier Bente Barstad.

(Foto: Liz Buer)

– Mange får depresjon eller angst en eller flere ganger i livet. Det alene diskvalifiserer ikke til å være foreldre. Omsorgsfull og varm kan man være likevel. Og man kan bli frisk, eller bedre. Det som er viktig for barn, er å sikre stabilitet og forutsigbarhet, at andre, som familie eller den andre forelderen, ivaretar barnet i perioder da den som sliter psykisk ikke klarer være god nok omsorgsperson.

– Noen prøver å skjule problemene, men barna fornemmer dem. Barn trenger informasjon som de forstår. Å snakke åpent med barna har stor betydning, at de får vite hvorfor mamma eller pappa er lei seg og ikke klarer stille opp nå og at de ikke har ansvar for det. At det ikke er deres skyld.

Vipps 12137