Ferskvarer og utløpsdato

Noen diagnoser har flere fordommer knyttet til seg enn andre.

(Foto: Paal Audestad)

Vi er forsiktige med å spise kjøtt som har gått ut på dato fordi vi vet det kan være skadelig å spise bedervet kjøtt. Har melka gått ut på dato, lukter vi på den for å se om den fremdeles er brukbar. Barn som vokser må ha nye sko minst hvert år. Om du brekker beinet når du er 13 år, regner du ikke med at du også gjør det når du er 18.

Ting endres, og vi aksepterer og innretter oss etter det. Kanskje er eksemplene over noe søkt for temaet jeg nå skal komme inn på, men de kan skape en åpning for å tenke nytt.

Det jeg vil snakke om er diagnoser, nærmere bestemt diagnoser innenfor området psykiske lidelser.

Jeg er ikke imot diagnoser i seg selv. Diagnoser kan gi rettigheter i behandlingsapparatet, særlig nå som pakke­forløpene er på full frammarsj. Diagnoser kan utløse økonomiske rettigheter, for eksempel at arbeidsgiver plikter å tilrettelegge. For noen er det å få en diagnose en lettelse: «Det er ikke jeg som er dum og vanskelig, det er en sykdom». For andre oppleves det å få en diagnose som å bli stemplet og som en begrensning av livsutfoldelsen eller livskvaliteten. Noen diagnoser har flere fordommer knyttet til seg enn andre. Diagnoser kan være riktige eller de kan være feil. Det er mange utfordringer knyttet til diagnoser og diagnostisering.

Ett av de aller største problemene med diagnoser, er at de så lett blir sittende fast, i journalen, på pasienten og i helsevesenet. Og dét selv om en diagnose egentlig bare sier at noen oppfyller tilstrekkelig antall kriterier på et gitt tidspunkt.

Jeg har selv erfart at noe som ved første innleggelse hos en person ble kalt «mistanke om bipolar lidelse», ved neste innleggelse ble til «bipolar lidelse» for der­etter å refereres til som «kjent bipolar lidelse», uten at det framgikk av journalen at det var gjort nye vurderinger underveis. Kanskje var kriteriene oppfylt ved alle tre innleggelsene, kanskje var de det ikke.

Vi kommer neppe utenom en form for diagnose­system med diagnoser hvis vi oppbevarer dem i ferskvareavdelingen. Hva om hver diagnose som settes samtidig får en utløpsdato? Det er helt sikkert datateknisk mulig å kunne legge inn finurlige løsninger i elektronisk pasientjournal som gjør at behandler får varsel om at diagnosen er gått ut på dato: «Ny vurdering – sammen med hovedpersonen – må gjøres før du kan gå videre, og du må gjøre det innen da og da ellers blir diagnosen borte». Eller Helsedirektoratet kunne lage et system som målte lengden mellom nye vurderinger av diagnose. Og vi kunne hatt en ordning som belønnet fjerning av diagnoser like mye som setting av nye.

Mennesker endrer seg i løpet av livet. Man kan bli syk, og så kan man bli frisk igjen. Man kan ha en strevsom periode, og så kan livet bli bedre. Etter en tid, kan det være at man ikke oppfyller alle kriteriene for en diagnose. Kanskje føler man seg ikke helt frisk, kanskje har man fremdeles noen livsutfordringer (hvem har ikke det), og kanskje har man fått nye problemer. Det kan man ikke vite. Men det er svært lite i livet som er uforanderlig.

For at stigmaet ved diagnoser skal reduseres, og for at diagnoser skal være hjelpsomme for dem som får dem, må det stilles større krav til kvalitetssikring av diagnosesettingen og gyldigheten av diagnoser over tid.

Krav om at diagnoser må revurderes minst annethvert år kunne vært en start. •

Anne Kristine Bergem er psykiater, forfatter og universitetslektor


Les hele bladet - hver gang! Bestill abonnement her.