– Adopterte må få mer hjelp

– Politikerne må forstå at adopterte er andre lands barnevernsbarn. Som fosterforeldre får man all mulig hjelp, som adoptivforeldre svært lite, sier Meta Hjulstad og Diana Fynbo.

Bilde av Diana Fynbo og Meta Hjulstad foran Stortinget.

OPPLEVD ULIKHETEN

– Vi mener at adoptivfamilier blir diskriminert, sammenliknet med fosterfamilier, sier Diana Fynbo (t.v.) og Meta Hjulstad.

(Foto: Liz Buer)

En adoptivmor og en adoptert. Meta Hjulstad og Diana Fynbo har begge følt på kroppen hvilke utfordringer som melder seg ved adopsjon. De mener det er på høy tid at det settes inn mer hjelp til adoptivfamilier, og at Norge må få et kompetansesenter for adopterte.

– På den ene siden er det viktig å ikke skremme bort noen fra å adoptere. På den andre må vi bli tydeligere på at vi ikke kan forvente at vi får barn uten behov for ekstra hjelp. Jo flere adoptivforeldre jeg kjenner, jo færre kjenner jeg som har barn som ikke trenger mer hjelp. Det betyr ikke at det ikke er håndterbart, eller at man angrer, eller at man ikke elsker barnet. Men man må være klar over at man kommer til å trenge mer hjelp enn andre foreldre, sier adoptivmor Meta Hjulstad, som har to barn fra Peru og ett fosterbarn.

Diana Fynbo ble adoptert fra Colombia ti år gammel. Hun hadde bodd på barnehjem i rundt tre år, etter at hun ble bortført fra sin biologiske familie og holdt i fangenskap i to år før hun klarte å rømme. Da hun ble adoptert til Norge, kom hun til gode og omsorgsfulle foreldre. 20 år senere fikk hun kontakt igjen med den opprinnelige familien.

Livsperspektiv

Reisen som adoptert har ført med seg store utfordringer, og hun har lenge engasjert seg i adoptivspørsmål. For tre år siden var hun med på å starte Utenlands-adoptertes politiske utvalg (UAPU). Utvalget består i dag av henne og Christina Violeta Thrane Storsve. Sammen jobber de for å øke forståelsen for adopsjon og legge til rette for samarbeid mellom adopterte, adoptivfamiliene, fagpersoner og myndigheter.

– Adopsjon må sees i et livsperspektiv. Hele familien må få den støtten og veiledningen de trenger og har krav på, sier Fynbo.

– Når man søker om å bli fosterforeldre så vet man i utgangspunktet hva det er man sier ja til. Jeg har selv jobbet på barnehjem i Norge, og sett hvordan man jobber med fosterfamilier, og alle forberedelser som blir gjort. Jeg tenker at hvis du lar deg skremme bort fra å adoptere, da må du gå noen runder til. Ingen er født ferdig uteksaminerte foreldre. Jeg mener det trengs en helt ny forståelse av hva adopsjon egentlig handler om. Hva er bakgrunnen til barna som adopteres? Hva innebærer det egentlig å være adoptivforeldre? Hva skal oppgaven være? Det siste blir ofte misforstått av de som adopterer, og samfunnet ellers. En del gjør det fordi de skal være snille, redde noen barn og fylle noen rom i seg selv. Det adoptivforeldre egentlig gjør, er å gå inn og ta på seg et samfunnsansvar for barn som har et dårlig utgangspunkt i livet. Slik at barna får det så bra som de kan. Da bør adoptivforeldre likestilles med fosterforeldre, sier Diana Fynbo.

«Hjelpeapparatet forsvinner idet du adopterer.»

Tap og omsorgsbrudd

Hjulstads to adopterte barn er blitt tretten og ti år gamle.

– Når jeg sier at jeg er mor til to adoptivbarn, så sier folk «åh!» på en positiv måte, når jeg sier jeg er fostermor til en, sier de: «oi …» på en negativ måte. Det forteller noe om hvordan vi tenker. Idet du lander med barna på Gardermoen så tror vi alt er bra. Men det er det ikke. Selv om mine var to og tre og et halvt da de kom, så hadde ikke livet gått sporløst forbi. Barna er andre lands barnevernsbarn, det er bare sånn det er. De har hatt to omsorgsbrudd, fratatt far og mor, de har hatt et sted hvor de har vært i mellomtiden.

– Tror du at adoptivforeldre i Norge i stor nok grad forstår hvor vanskelig det kan bli?

– Nei. Vi går på adopsjonsforberedende kurs og får gode tips. Men så starter vi vårt foreldreskap, med vår egen oppvekst i bagasjen og håp og drømmer. Du får den vakre, flotte ungen i armen. Mange tenker; «det går jo strålende!». Men så ser du ikke alle småtingene som ikke er på plass. Som at barnet virrer mye eller ikke har så mye øyekontakt. Det er signaler om at barnet trenger mer hjelp. I din entusiasme, uvitenhet og kjærlighet, får du det ikke med deg. Det er normalt, for vi er bare foreldre, få er fagpersoner, sier Meta Hjulstad.

Statlig ansvar

Fynbo mener adoptivbarna i for stor grad blir prisgitt de foreldrene de får.

– Det har mere å si hvilke type foreldre og miljø du kommer til, enn hvor stor bagasje du har med deg. Det kan jeg si på bakgrunn av egen erfaring og møter med andre adopterte gjennom mange år. Man må få mye mer oppmerksomhet om apparatet som tar imot barnet og måten man forholder seg til barnets bakgrunn. Norge har sagt ja til utenlandsadopsjon, det innebærer at staten har forpliktet seg til å følge opp disse barna og deres nye familie. Når Bufdir (Barne-, ungdoms- og familie­direktoratet) har fått delegert dette ansvaret må de følge det opp. Vi mener at adoptivfamilier blir diskriminert, sammenliknet med fosterfamilier. Vi må selv be om hjelp, mens fosterbarn og barnevernsbarn har en grunnleggende rett til å bli fulgt opp, sier Diana Fynbo.

Meta Hjulstad fortsetter:

– Lenge før vi fikk vårt fosterbarn, var det en som utredet oss som sa: Hold heller tilbake hvis du tenker å adoptere, vent til dere vet hva dere står overfor, for hjelpeapparatet forsvinner idet du adopterer. Den hjelpen adoptivforeldre har til rådighet, er den samme som den man får som biologiske foreldre. Alle vet at adoptivbarn er utsatt for å få det tøft senere. Man snakker ellers om «tidlig intervensjon», tidlig hjelp. Når vi vet at dette er barn med traumatiske opplevelser og store omskiftninger i livet bak seg, hvorfor vi skal vi da vente til å se at ting går galt, før vi får hjelp? I stedet for å si at her kommer det et barn som har opplevd slik og slik. Og familien skal få den støtten den trenger. Jeg som er så heldig at jeg også er fostermor, har opplevd den forskjellen. Først etterpå har jeg forstått hvor utrolig urettferdig det er.

Krasse kommentarer

– Mener du at du fikk mye mer hjelp til fosterbarnet?

– Ja. Jeg fikk et fosterbarn akuttplassert, i en høytid. Jeg fikk alle private telefonnummer til barneverns-ansatte. Jeg ble daglig oppringt av noen som var på vakt, med spørsmål om jeg hadde sovet, om ungen hadde sovet. Så fikk jeg en ansatt på hjemmebesøk som filmet oss i de første månedene. Hun kunne vise meg bildene og si: «Se, her har dere god kontakt, men her faller barnet ut». Selv om det var tredje gang jeg fikk barn, har jeg hatt veldig stor nytte at noen kom inn og sa: «Det er ikke farlig å låse seg inne fire uker på sommeren uten at ungen går ut, når ungen har nok med å være inne». Sånne ting kan du få ganske krasse tilbakemeldinger på av andre. Folk spør: «Hvorfor bærer du ungen som er så stor?» «Hvorfor går dere ikke ut?». Mens barnevernet sa: «Dette gjør du bra. Hold fast ved det her.» Det er jo ikke så mange adoptivbarn som kommer til Norge nå. Det burde være en liknende ordning hvor det kommer noen inn og støtter deg, noen som sier at det er fint at ungen sover i sengen din til hun er ni år gammel, sier Hjulstad.

– Eller til 16, som jeg gjorde, sier Diana Fynbo.

Collage av gamle fotografier

ENGASJERT

Diana Fynbo ble adoptert fra Colombia da hun var ti år. Som voksen har hun engasjert seg i arbeid for adopterte gjennom Norsk-Colombianos Forening og siden i UAPU. Bildene viser henne som lite barn i Colombia, sammen med de norske foreld­rene og sammen med sin biologiske familie. Alle foto: Privat.

Familiebrudd

Da hennes tre år gamle nyadopterte sønn var kommet til Norge, tok Meta Hjulstad ham med til helsestasjonen for undersøkelse. Der fikk hun høre at de nettopp var ferdig med treårs-kontrollene, så hun måtte vente til barnet ble fire. Hun sto på sitt og fikk dem til å sjekke barnet.

– Hjelpeapparatet mangler kunnskap, og den kunnskapen som fins er tilfeldig spredd.

Diana Fynbo sier:

– Vi får heller ikke hjulpet voksne adopterte uten at vi ser på situasjonen som foreldrene befinner seg i. Mange historier som ender med at adopterte bryter med familien. Da er det to parter som lider. Det er også en katastrofe for familien. Hvis det ikke jobbes med begge sider, får vi heller ikke hjulpet den adopterte. Når vi vet om disse bruddene mellom adoptivbarn og adoptivforeldre, er det på høyt tid at vi setter inn hjelp tidlig. Kanskje vi kan unngå noen av de bruddene. Vi kan gjøre noe for mange.