– Jeg ville ikke tenke på det vonde

– Jeg brukte ikke ordet voldtatt, og så lenge jeg ikke sa ordet, var det som om det ikke hadde skjedd. Det var som om det ikke var virkelig når jeg ikke ville at det skulle ha hendt, sier musiker Runa Viggen Taksdal. 

Foto av Runa Viggen Taksdal Foto: Linda Bournane Engelberth
(Foto: Linda Bournane Engelberth)

Runa Viggen Taksdal (31) står ved inngangen til et gammelt murhus i Josefines gate, der Oslo Musikklærerforening holder til. Det er en stor, gammel murvilla som inneholder konsertsal og ulike studioer, og Runa, som er musikkpedagog og musiker, bruker stedet ofte. I løpet av våren kommer hun med sin første plate. Men veien dit har vært lang.

– Jeg ble voldtatt på vei hjem fra fotballtrening da jeg var 13 år gammel, sier hun fort. – Det var en mann jeg ikke hadde sett før, og som bodde på asylmottak like ved der det var fotballtrening. Han ba meg bli med inn på mottaket. Vi kom inn på en liten hybel, han lukket døra og voldtok meg. Det skjedde veldig fort, jeg tror det var over på fem minutter. Dette var i mai, og i juli fylte jeg 14. Jeg sa ikke et ord til noen. Jeg var livredd for de voksnes reaksjon. Det var så mange fordommer knyttet til asylmottaket.
Hun er fra et lite tettsted på Hedmarken, men det er umulig å høre det når hun snakker. Hun har ingen dialekt.
– Jeg fortsatte på fotballtreningen og gikk forbi asylmottaket hver dag. Men jeg husker nesten ingenting fra ungdomsskolen. Alt er i en tåke. Jeg husker jeg tenkte da jeg syklet hjem etter å ha blitt voldtatt: Dette holder jeg for meg selv. Jeg var spesielt redd for min mors reaksjon.
Hun drikker av en kopp te.
– Jeg gikk ned mange kilo og hadde problemer med å få i meg mat. Men jeg var med på alt på fritida og var pliktoppfyllende og fikk gode karakterer på skolen. Jeg var en del av en venninnegjeng på fire-fem stykker, men fortalte ikke noe til dem før flere år etterpå.

Mistet grenser

Problemene var ikke slutt med dette.
– Da jeg var 15 år, begynte jeg å jobbe ved siden av skolen, som servitør på en restaurant. Han som eide stedet, var 20 år eldre enn meg og ble som en slags farsfigur. Jeg var nok veldig lett å lese og var et lett bytte. Jeg var 15, men levde som om jeg var voksen. Først hadde vi et fortrolig, fint forhold, og han var som en far for meg, men så ble det et seksuelt forhold. Runa ser opp fra bordet på det lille kjøkkenet, der vi sitter uforstyrret.
– Han brukte mot meg at jeg var voldtatt. Han sa at det var min egen skyld. For meg ble det å si ja til sex med en mann som var 20 år eldre, en måte å få omsorg på. Han var veldig kontrollerende og voldelig. Han slo meg i ansiktet mange ganger. Nesten hver ettermiddag etter skolen hentet han meg. Da jeg ikke ville mer, kom han med drapstrusler. Og forfulgte meg i bil.
Runa forsøkte å komme seg unna flere ganger, uten å klare det.
– Da jeg var 17 år, eskalerte det. Jeg hadde fått meg jobb på et annet sted og sluttet på hans restaurant. Han kjørte etter meg i bil og var truende. Da anmeldte jeg ham til politiet. Jeg fikk politibeskyttelse, og han fikk besøksforbud. Det var helt fryktelig for meg å måtte gå til politiet, men det var eneste utvei. Jeg var 18 år da jeg anmeldte ham.

«Jeg har hatt mye smerter i kroppen og svimmelhet.»

Ville utvide anmeldelsen

Runa forteller at hun anmeldte ham for vold, trusler og forfølgelse.
 Den seksuelle lavalderen er 16 år, og en voksen som har sex med en som er yngre enn 16 år, kan straffes med fengsel i seks år.
– Men jeg var vag da det kom til dette med seksuelle overgrep, enda han hadde hatt et seksuelt forhold til meg siden jeg var 15. Da jeg senere ville utvide anmeldelsen til også å gjelde seksuelle overgrep, ble jeg møtt på en måte av politiet som føltes som et nytt overgrep. De synes ikke jeg skulle utvide anmeldelsen så kort tid før rettssaken. De informerte meg ikke om mine rettigheter og ga meg heller ikke bistandsadvokat. Det gikk et halvt år fra hun anmeldte saken og til hun fikk respons.
– Plutselig ble jeg kalt inn til rettssak på kort varsel. Den varte i én dag. Jeg ble framstilt som lite troverdig og opplevde rettssaken som et nytt traume. Han hadde en flink forsvarsadvokat, en kvinne som hevdet at jeg var traumatisert fra før, så jeg var ikke skadet av ham. Mitt inntrykk var at politiets holdning var å gjøre så lite ut av dette som mulig. Jeg hadde ingen som hjalp meg, ingen bistandsadvokat. Han som var på tiltalebenken, la seg helt flat, tilsto to voldsepisoder og flere trusler. Han fikk en betinget fengselsdom og kontaktforbud i to år.

Foto av Runa Viggen Taksdal Foto: Linda Bournane Engelberth

SER FRAMOVER

- Nå vil jeg ikke la det som skjedde definere meg mer, sier Runa Viggen Taksdal.

(Foto: Linda Bournane Engelberth)

Flyttet vekk

Etter dette flyttet hun vekk fra hjembygda.
– Alt som hadde hendt, gikk veldig ut over min utdannelse. Jeg flyttet til Oslo da jeg var 19 år, etter å ha tatt opp igjen flere fag fra videregående som privatist. Jeg hadde spilt flere instrumenter i oppveksten, men sluttet da jeg var 13. Nå lærte jeg meg ordentlig å spille piano og utdannet meg som musikkpedagog.
Men hun slet med psykiske problemer.
– Jeg hadde mye angst, og så dissosierte jeg. Jeg hadde kontakt med Dixi-senteret i Oslo, som er et ressurssenter hvor man kan gå hvis man har opplevd seksuelle overgrep. Jeg var der en del, men jeg klarte ikke å snakke om hva jeg hadde opplevd. Dissosieringen innebar at jeg falt ut innimellom. Jeg husker ikke ting jeg har gjort. Og jeg hadde spiseforstyrrelse. Men selv om jeg var fjern, klarte jeg å gjennomføre utdannelsen.
Da hun var 26 år gammel, fikk hun en diagnose, forteller Runa.
– Da fikk jeg diagnosen posttraumatisk stress. Jeg var hos en akupunktør som anbefalte meg å gå til psykolog. Jeg har vært til og fra hos psykologen i fem år nå. Og så har jeg vært innlagt to ganger på psykiatrisk avdeling.
– Hvordan skjedde innleggelsene?
– Jeg var på en gruppesamling på Dixie-senteret, det var en sommer, og jeg hadde drukket mye vin i flere uker. Jeg var veldig sliten og forsvant litt. Gruppelederen fulgte meg til legevakta, som lot meg bli der over natta. Men så ble jeg skrevet ut. Da tok gruppelederen kontakt med Ullevål sykehus, slik at jeg ble lagt inn på psykiatrisk. Der fikk jeg noe beroligende og klarte å sove. Men jeg slapp å prate. De kom inn på rommet med jevne mellomrom og så til meg, og spurte: – Vil du snakke? Jeg svarte nei, og det var greit. Jeg sov i flere døgn og så ble jeg skrevet ut.
Runa forteller at hun fikk advokatbistand via Dixi-senteret.
– Vi søkte om at jeg skulle få erstatning for vold og trusler og seksuelle overgrep. Men det var gått for lang tid. Jeg fikk ingenting fra ham, men litt fra den offentlige voldsoffererstatningen.

Kroppslige smerter

Hun ser ut i rommet en kort stund.
– I mange år handlet alt om å dele opp meg selv. Ikke tenke på det vonde som hadde skjedd, ikke tenke på årene fra jeg var 13 til jeg var 19 år. Passe på å holde alt hemmelig. Jeg ble så sliten av den oppdelingen. Jeg har hatt mye smerter i kroppen, og svimmelhet. Underlivssmerter, og smerter i bekkenet, blant annet. Nå vil jeg ikke la det som skjedde, definere meg mer. Men jeg er redd for å bli stemplet av min fortid. Og jeg vet at det var mye bygdesnakk der jeg kommer fra, han som jeg anmeldte, er en kjent mann på stedet.
Runa sier at hun kan få behov for å gjemme seg bort etter å ha fortalt om hva hun har opplevd.
– Jeg har levd i full alarmberedskap i flere år, og har brukt mye krefter på å skyve det vonde vekk fra min bevissthet. Nå frykter jeg at noen tror jeg forteller dette for å få oppmerksomhet.
– Har du skammet deg over det som har skjedd med deg?
– Jeg har følt veldig sterkt at noe har vært galt med meg, siden jeg har opplevd disse tingene.

« Jeg er mer til stede og mye mer lei meg enn før.»

Bruke stemmen

Til våren kommer hun med en EP-plate, og lager all musikk hun spiller.
– Jeg synger også mine egne tekster. Det er veldig personlig. Det blir en måte å bearbeide på. For meg ble konsertene så personlige en stund at jeg nesten ikke torde å avholde dem. Jeg manglet språk for hvordan jeg hadde det, og da ble musikken mitt språk. Musikken ble en vei inn til mine traumer.
– Har du et råd til andre som har opplevd noe liknende?
– Det er et vanskelig spørsmål. Kanskje at de bør skrive alt ned, skrive det de ikke klarer å snakke med noen om.
Hun rydder bort tekoppene. I rommet ved siden av spiller noen piano.
– Nå, når jeg erkjenner hva dette har ført til for meg, har jeg kjent på en sorg. Jeg rømte i så mange år og holdt alt på avstand. Nå er jeg mer til stede og mye mer lei meg enn før. Det er veldig befriende å tørre å snakke om det. Det føles som en form for oppreisning.•